At Alf Cranner (1936–2020) ble en banebrytende viseskald, kan vi takke en håndfull menn for. Karene sognet til den eksklusive kretsen kalt Visens Venner, et laug som siden 1944 hadde ivret for å dyrke sangtradisjonen som lå i den gode visen. En og annen kvinne fantes riktignok også i dette lukkede selskapet, men de var sørgelig underrepresentert. Blant tidlige medlemmer av Visens Venner var arkitekt og forfatter Odd Brochmann, arkitekt og humanist Odd Nansen, byplanlegger Frode Rinnan, dikter Jakob Sande, visesanger og reklametegner Yukon Gjelseth, Thorbjørn Egner og flere markante personligheter. Her var Otto Nielsen, revystjerne og sang­snekrer, og Robert Levin, selve pianomannen i Norge.

ET VISEHISTORISK RISS

Den norske og nordiske visebølgen på 60- og 70-tallet var annerledes enn den amerikanske singer-songwriter-tradisjonen. Der var Bob Dylan en ukronet og ubestridt høvding. Men Dylans elektrifisering – det revolusjonerende avhoppet til rock’n’roll i 1965 – skapte en nærmest uoverstigelig kløft i dette landskapet. Cranner ledet an blant de norske visesangerne, som stort sett holdt seg innenfor puristenes vegger. Våre hjemlige viseskalder var mer å betrakte som etter­kommere av Carl Michael Bellman og hans Fredmans epistlar (1790) og Fredmans songar (1791). Etter Bellman kom 1800-tallets flodbølge av melodramatiske skillingsviser – en sangskatt som Cranner også skulle øse av. Og så, i 1947, debuterte Alf Prøysen som plateartist med to sanger som Jens Book-Jenssen hadde refusert. Det ble ingen suksess. Men året etter kom Prøysens store gjennombrudd, der han fremførte egne sanger som «Lillebrors vise», «Blåbærturen», «Husmanns­polka» og «På Hamar med slakt». Husmannsgutten fra Rudshøgda inntok posisjonen som nasjonalskald.

Cranner sparket i gang den nye visebølgen i Norge, der et helt fantefølge av flinke visefolk skulle bli publikumsfavoritter utover 60- og 70-tallet. På forunderlig vis ble han også en bro til den gamle høvdingen Prøysen.

Rolv Wesenlund – komiker, klarinettist, talentspeider og innspillingssjef i plateselskapet Philips – spilte en viktig rolle for Cranners kunstnerbane. Han hørte Cranner synge og tilbød ham platekontrakt, noe som resulterte i debutplaten Fiine Antiquiteter (1964), utgitt på Philips Upopulære. Blant Visens Venner var vise­sangeren, skuespilleren og juristen Jens Gunderssen og NRK-bautaen og sangeren Erik Bye særlig viktige for Cranner. Og ikke minst fikk det nære vennskapet med den uforlignelige Alf Prøysen stor betydning – de traff hverandre i 1964. Møtet med den svenske visesangeren Olle Adolphson, kjent for sanger som «Trubbel» og «Det gåtfulla folket», ble også avgjørende for hans livsvalg. Blant tidlige helter må også den fransk-italienske skuespilleren og sangeren Yves Montand nevnes.

Alf Cranner var egentlig i ferd med å bli kunstmaler, han var utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). Men musikken tok ham, tilskyndet av den oppmagasinerte kreativiteten blant visevennene. Alf Cranner startet med norske folkeviser, et tradisjonsstoff som han diktet videre på og gjorde sine egne versjoner av. Allerede på debutplaten, som ble innspilt i løpet av to netter på Wesenlunds kontor i Philips-bygget på Majorstuen, høres hans presise, omsorgsfulle, nesten litt omstendelige diksjon. Og gitarspillet som var umiskjennelig crannersk: disiplinert, men likevel frodig og oppfinnsomt.

På LP-platen Rosemalt Sound (1967) synger Cranner «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta». Teksten er skrevet av Aslaug Låstad Lygre, da hun var innlagt på Luster sanatorium for tuberkulose. Melodien er av Geirr Tveitt. Musikken på Cranners plate fikk djerve, moderne arrangementer fulle av blåtoner og jazz, signert Alfred Janson. Her er saksofon, slagverk, elektrisk gitar, Hammond-orgel. For visepuristene var platen en skandale.

DEN SOM VAR EN LØVETANN

Alf Cranners oppvekst hadde store, fortiede smertepunkter. Faren hans var Birger Olsen Cranner. Full av eventyrlyst fikk han seksten år gammel hyre på Den Norske Amerikalinjens «Bergensfjord». Han ville se Amerika og vende tilbake til Oslo samme høsten for å begynne i tegneklassen på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Men det skulle gå tretten år før han reiste tilbake. I mellomtiden hadde han giftet seg i Canada og fått en sønn. Han hadde vært stålverksarbeider i Chicago, cowboy, banjospiller, tømmerhogger, karttegner, «Rødjakke» i Canadas ridende politi og avis- og reklametegner.

Birger kom hjem, blakk og alkoholisert. Men hans renommé som reklametegner fra junaiten sikret ham levebrød. I Stavanger traff han nitten år gamle Judith, de giftet seg, og fikk sønnen Alf. Krigen kom. Alf Cranner husket faren som et menneske som ofte mentalt befant seg på den andre siden av Atlanteren. Det ble magre tider for reklametegneren. Cranner forteller om det katastrofale valget faren tok: «Han lot seg verve som tegner for propagandakompaniet (PK) i Den Frivillige Norske Legion og ble sendt til Østfronten for å tegne soldater i kamp. Tegningene kom på trykk i avisene Deutsche Zeitung i Berlin og i Oslo.» I 1944 forsøkte han å flykte til Sverige, men ble tatt og satt i fengsel på Akershus festning. Han slapp ut fire måneder før freden kom. Og døde dagen etter av hjerteslag.

Dette var en hemmelighet Alf Cranner bar på. Han hadde ikke fortalt sin vanskelige familiehistorie til en levende sjel. Ikke før demningen brast, og han fortalte alt til Alf Prøysen.

Alf Cranner ble Alf Prøysens lærling. Flyturen til Festspillene i Bergen våren 1964 er beskrevet av flere, også av Cranner selv. De var knapt kommet opp i luften før det oppstod et varmt og åpenhjertig vennskap mellom den unge trubaduren og den eldre visesmeden. Vel fremme i Bergen var det middag på Fløyfjellet for det tilreisende visefølget. Etterpå hadde Prøysen hvisket til Cranner «at han var biseksuell, men jeg hadde ikke kommentert det. Det angikk meg ikke. Vi snakket sammen slik gode venner vanligvis gjør, fortrolig og uten komplikasjoner. Hva han gjorde med seksualiteten sin, brød jeg meg ikke om. Han kom jo ikke med tilnærminger, så hvorfor nevnte han det? Trolig for å slippe å tie med det, trodde jeg». Dette skriver Cranner i boken Fra Alf til Alf (2016).

Ove Røsbak nevnte dette ikke i sin Prøysen-biografi fra 1992, men skrev om det tolv år senere. Artikkelen i Dagbladet skapte stor oppstandelse, harme og benektelse. Både Cranner og Prøysen visste at tiden, i 1964, ikke var moden for åpenhet om Prøysens dragning mot menn.

Cranner betraktet Prøysen som «en åndelig far, bror, rådgiver og venn». I mange år skulle de skrive tykke brev til hverandre. Cranner skulle lage gnistrende melodier til flere av Prøysens udødelige dikt, som «Å, den som var en løvetann». Prøysen var direkte, men alltid konstruktiv – han ville veilede Cranner mer enn å kritisere ham. Prøysen skrev en gang til Cranner: «Det virker som om du har en forkjærlighet for å lage melodiene for ‘fine’. Denne melodien var fin, men prøv å lag dem enklere uten å fire på kvaliteten. [...] Men du er jo så hudløs at du sikkert tar det opp i gal mening. Det må du ikke!»

Cranner skrev på riksmål, og likte arkaiske tekster som middelalderballader. Prøysen kom fra den fattige landsbygda og skrev gjerne på dialekt. Men for Cranner skrev han uten å blunke tekster på riksmål.

VISENS VESEN

Tittelen til LP-platen Almuens opera (1970) fikk Cranner av Prøysen, som også skrev teksten på baksiden av plateomslaget: «Det er så lett å le av en skillingsvise, den er jo så naiv. ‘Kjøkkenpigeviser’ ble de gjerne kalt. [...] Vi har skillingsviser i skjemtestil på samme måten som operaen har sin Opera Comique. Men det gjelder å trø varsomt i versenes villniss så vi ikke sårer hverken rallarens barfota ben eller Petter Dass’ forkynnelser. Dette kan Alf Cranner. Han sanker strofer der de er å finne og kjenner visens vesen i smil og tårer. Og så har han respekt for livets regnbue, som strekker seg fra bakgårdens lirekasse til domkirkens koraler.» På Almuens opera synger Cranner flere tekster av Prøysen som til da ikke hadde vært innspilt før. «Slipsteinsvæilsen» (med melodi av Bjarne
Amdahl) er blitt stående som et landemerke blant norske viser.

Da Alf Prøysen døde i 1970, gikk ikke Alf Cranner i begravelsen. Prøysen hadde bedt ham la være; det ble ofte en forløyet seanse der folk iførte seg den forskriftsmessige sorgen. Han skulle savne Prøysen i mange år. Allerede året etter at de hadde truffet hverandre, kjente Cranner på et savn: «Aller mest lengtet jeg etter pratestundene med Alf Prøysen. For meg var han blitt en blanding av Sokrates og Orakelet i Delfi: den viseste blant de vise. Jeg kunne spørre ham om alt og få tankevekkende svar.»

Cranner laget sanger både med Jakob Sande, Geirr Tveitt, Harald Sverdrup, Odd Børretzen og Klaus Hagerup. Dette er sentrale kapitler i den norske visehistorien. I 1977, syv år etter Prøysens bortgang, sang endelig Cranner inn egne tekster. Det musikalske landskapet ble hele tiden utvidet. Han spilte og sang med den erfarne jazzpianisten Egil Kapstad og med det dyktige jazzrock-
bandet Lava. I 1985 ga Cranner ut albumet Din tanke er fri. Tittelsangen var hans gjendiktning av den tyske folkesangen Die Gedanken sind frei, fra første del av 1800-tallet. Cranners versjon er en uslitelig, verdslig hymne. I 2004 kom albumet Som en rose, der Cranner synger tekster av den skotske 1700-tallslyrikeren Robert Burns.

Cranner skrev boken Jordbundet og himmelvendt (2001) om sin oldefar Christian Holberg Gran Olsen, kalt Kikkert-Olsen. Han var instrumentmaker og oppfinner, og hans telegrafapparat var blant verdens aller beste, men ble likevel plassert på et sidespor i 1800-tallets kommunikasjonsrevolusjon.

Alf Cranner mottok blant annet to Spellemannpriser, Evert Taubes Minnefonds pris, Alf Prøysens ærespris. Og Anders Jahres hederspris. Cranner åpnet slusene for den nye, norske visebølgen på 1960-tallet. Hans innflytelse på vårt sanglige landskap kan knapt overvurderes.