Annbjørg Lien (født 1971) har trollbundet publikum i mange deler av verden med sitt for­rykende strengespill. Både hardingfela, den
flate fela og den svenske nyckelharpan er hennes musikalske verktøy. Hun ble tidlig nærmest en popstjerne med disse usannsynlige og alder­dommelige instrumentene. Med et vidåpent musikalsk sinn var hun også øyeblikkelig en etter­traktet samarbeidspartner. Med sin musikk ble hun en verdenserobrer.

DJERV, LYDHØR OG DØV

På Mozarts tid ville man begeistret klappet i hendene og erklært at hun var et vidunderbarn. Hun fikk sin første fele da hun var åtte år, debuterte i NRK i 1982, seiret i Landskappleiken året etter, og da hun var tretten år, var hun med på plateinnspillingen Eg er liten eg, men eg vågar meg. Hvor djervheten i spillet kom fra, er uvisst. Men hun lærte først å spille av faren. Hun vokste opp i Mauseid­vågen på Sula, og det er ikke langt fra Ålesund. Der fantes Ungdomslaget Ivar Aasen med en sterk tradisjonsbevissthet og et levende musikalsk miljø.

Hun var femten år da hun var på kappleik i Setesdal. Hun ble tatt godt imot av Kirsten Bråten Berg, Hallvard og Torleiv Bjørgum og Gunnar Stubseid. I 1987 spilte hun inn I seierstakt med trekkspilleren Aage Sogns Orkester, året etter vant de nordisk mesterskap i gammeldans på Ransäter, som er viden kjent for festivalen Bälgspel vid landsvägskanten. Hun var sytten år da hun ga ut sitt første egne album, Kjellstadslåttar, med tradisjonsstoff etter Ivar, Per og Ola Kjellstad. Ivar (1868–1920) var virtuosen blant dem og holdt konserter over hele landet.

Unge Annbjørg var i gang. Hun skulle snart sprenge seg ut av tradisjonsmusikkbåsene, men samtidig stå urokkelig på den stødige grunn­muren som folkemusikken hadde gitt henne. En tid bodde hun hos Hauk Buen for å lære av hans spill. I uminnelige tider har folkemusikere opprettet sine egne akademier der de har fått overført kunnskap direkte, ved å lytte, være til stede og øse av den dype brønnen av erfaring som de gamle mestrene har samlet seg.

«Du kan være teknisk dyktig, men kunsten dør hvis den ikke også har en brennende flamme i seg. Den er du helt avhengig av å ha for å røre både deg selv og andre mennesker», sa hun til forskning.no om det å være nær sjelen til en kunstner som Hauk Buen. Senere i livet ble hun også en utøvende akademiker med doktorgrad.

For musikere har hørselen selvsagt stor betydning. En halsbetennelse ble til streptokokker; at hun plutselig ble døv på det ene øret kunne vært katastrofalt. Men Annbjørg Lien er av det seige slaget og overvant hørselskrisen. Hun lytter og spiller nå med et cochlea-implantat i snegle­huset i øret.

OLYMPISK DELTAGELSE

Folkemusikkgruppen Bukkene Bruse så dagens lys i 1988 og ble dannet nærmest ved et lykkelig slumpetreff. Mannskapet var Annbjørg Lien på hardingfele og nyckelharpa, den ett år yngre Arve Moen Bergset (et annet vidunderbarn) på feler og kveding og superveteranen Steinar Ofsdal på ymse fløyter. Meningen var at de alle skulle opptre hver for seg da BI åpnet sine nye lokaler i Sandvika. Arrangørene overtalte dem imidlertid til å opptre sammen. Det svingte utmerket, og de bestemte seg for å fortsette som gruppe. Senere ble tangentspiller, komponist, arrangør, produsent og professor i rytmisk musikk Bjørn Ole Rasch også en av musikkbukkene. Han ble ovenikjøpet samboer med Lien. Sammen driver de Kongshavn Studios i Kristiansand.

Den første platen kom i 1993, bare kalt Bukkene Bruse. Det låt friskt, uimotståelig og nesten freidig. De introduserte seg med «Til Sætersdal», og de gjorde vakre melodier som «Seljefløyel» og «Miriams voggelåt». Fanitullen ble servert som ur-rockelåten, i glassklar tapning. Så fulgte Åre (1995), der slåtter som «Norafjølls» og «Haugelåt» har dette insisterende drivet samtidig som det poetiske er vel ivaretatt. Deretter kom Steinstolen (1998) og juleplaten Den fagraste rosa (2001). Musikken var oppfinnsom og ny, selv når dens opprinnelse lå langt bak i musikkhistoriens tussmørke.

Bukkene Bruse ble musikalske OL-ambas­sa­dører, og spilte en rad konserter i Japan, Tyskland, Spania, USA og Kina før de olympiske vinterlekene på Lillehammer i 1994. Og de spilte under avslutningsseremonien, som ble kringkastet til hele verden. Annbjørg Lien spilte Harding­fele på OL-sangen «Se ilden lyse». På Sissel Kyrkjebøs album Innerst i sjelen (1994) spilte Lien også nyckelharpa, og Rasch spilte tangenter og arrangerte flere av låtene. Bukkene Bruse reiste også til Mosambik da de ble ambassadører for Redd Barna.

FANDENS FELE

På konserter demonstrer Annbjørg Lien musikkens magnetiske potensial. Også på platene hennes trenger denne sterke musikalske kraften igjennom. Hun har en lang rekke plateinnspillinger bak seg, både der hun selv har regien, og på produksjoner der hun kommer inn med solistiske bidrag på hardingfele, fiolin eller nyckelharpa. Albumet Annbjørg (1989) åpner med en nærmest sjokkerende versjon av «Fanitullen». Her møter fanden rocken og jazzen, panne mot panne. De spreke arrange­mentene er laget av Brazz Brothers’ Helge Førde. «Bruremarsj fra Valsøyfjord» har dette lune, høytidsstemte travet i seg. Felefeber (1994) er en reise rundt i det rike tradisjonsstoffet, stødig tolket av Lien.

Prisme (1996) åpner med hardingfele, men etter bare få takter tas lytteren med på en heftig rytmisk reise. Med denne platen starter Lien for alvor erobringen av verdensmusikken. Hun komponerer de fleste låtene selv. Hauk er en hyllest til forbildet og læremesteren Hauk Buen (1933–2021). Det store, utforskende musikalske arbeidet fortsetter på det ambisiøse konsept­albumet Baba Yaga (1999), hvor hun tok utgangspunkt i slaviske og russiske eventyr. I folkloren har Baba Yaga to motstridende roller, som ond (og ubeskrivelig stygg!) heks og som klok rådgiver. Liens musikk er besettende, og hun trekker veksler på et dusin dyktige musikere.

Annbjørg Lien deltar på The Chieftains’ Tears of Stone (1999). Det er nesten like stort som å få spille med The Rolling Stones, bare at det låter mye bedre. Mot slutten av platen, mellom Sissel Kyrkjebøs krystallklare sang på «Siúil a Run» og en stille, ettertenksom «Danny Boy» med Diana Krall, spiller Lien på den rampete,
gyngende «The Fiddling Ladies». For øvrig er platen stinn av andre sublime gjester som Bonnie Raitt, Joni Mitchell, The Corrs, Sinéad O’Connor og Mary Chapin Carpenter.

Seks verdensledende felespillere dannet folkemusikkkgruppen String Sisters. Lien fikk selskap av Shetlands Catriona Macdonald, Liz Knowles og Liz Carroll fra USA, irske Mairéad Ní Mhaonaigh og Emma Härdelin fra Sverige. De ga ut platen Live (2009) og fremstod som et rytmesterkt og inderlig spellekvinnslag.

Annbjørg Lien og Bjørn Ole Raschs plate Come Home (2009) er en intim, nedstrippet duoplate der bare en enkel palett tas i bruk. Det er langt fra deres tidligere mer overdådige produksjoner. En gammel salmesykkel – et pumpeorgel – forlener musikken med en underfundig oppriktighet. Tittelsporet «Kom heim», «fra synd og last», synges intenst bevegende av Annbjørg Lien. Hun kan selvsagt det også.

I SAMSPILL

På Alle vegne (2010) møtes kvedekongen Sondre Bratland og felespilleren Annbjørg Lien gjennom både religiøs og verdslig folkemusikk. Her er ingen vågale sprell i arrangementene. Mer enn at tradisjonen utfordres, er målet å puste utsøkt musikalsk liv inn i de eldgamle toneglørne. Bratlands stemme er varlig, varm, øm. Liens spill speiler og utfyller ham på vakkert og oppfinnsomt vis. Og hun bidrar også med sang. «Eg er framand», etter Tallak Hoslemo, er et musikalsk-melankolsk mesterstykke.

På Khoom Loy (2012) vendte hun tilbake til den store verden, denne gang med musikere fra Nepal sammen med sine faste våpendragere. Det asiatiske ritualet der lanterner settes på vannet eller sendes til værs, var utgangspunktet for denne innspillingen.

Annbjørg Lien har samarbeidet med en himmelsk hærskare artister, blant andre Åge Aleksandersen, Henry Kaiser og David Lindley, Tone Hulbækmo, Secret Garden, Erik Bye, Hans Fredrik Jacobsen, Lars Martin Myhre, Kirsten Bråten Berg, Ole Paus, Ketil Bjørnstad, Inger Lise Stulien, Loreena McKennitt og Tom Russell. Hun har spilt med den sørafrikanske gruppen Heshoo Beshoo. Hun har vært solist med flere symfoniorkestre som har fremført verk for orkester og hardingfele, som Geirr Tveitts Tri fjordar.

De aller fleste folkemusikere i Norge har også andre yrker, enten fordi det er pekuniært nødvendig, eller fordi de på et tidspunkt har tenkt at det kan være lurt å ha noe å falle tilbake på. Lien er utdannet møbeldesigner ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS).

Til nå har Annbjørg Lien gitt ut tretten solo­album. Og hun har medvirket på mer enn hundre album. Hun fikk jobben som prosjektleder da Unesco innlemmet Setesdals immaterielle kulturarv på verdensarvlisten. Hun er nominert til Spellemannprisen en drøss ganger, og vant den med Bukkene Bruse i 1994. Hun har vunnet Landskappleiken flere ganger. Av de mange prisene hun har mottatt, kan ellers nevnes Hilmarprisen, Gammleng-prisen, Øivind Berghs minnepris og Osaprisen, i tillegg til Anders Jahres Kulturpris.

Noe av det viktigste Annbjørg Lien har gitt oss, er en forståelse for at folkemusikken – ja all musikk – virkelig er et internasjonalt språk. Kommunikasjonen skjer øyeblikkelig, uten ord, som telegraftråder mellom menneskehjertene. «På et punkt hadde jeg behov for å slutte å bruke ord. Ellers ville kunstens mysterium ha mistet sin kraft. Jeg tror det er i den tause kunnskapens rom mye av denne magien pulserer», har hun sagt.