Som singer-songwriter fant Anne Grete Preus (1957–2019) frem til den originale stemmen inne i seg selv. Sangskatten hennes var full av undring og observasjoner. Finstemt poesi smeltet sammen med melodilinjer, riff og refrenger til et dypt personlig uttrykk. Samtidig hadde Preus’ parade av besettende og forheksende sanger – låter – en universell klangbunn, øst opp av en allment tilgjengelig brønn av erfaringer og drømmer.

HØYSTEMT ORIGINALITET

Sier man at hun var en norsk Bob Dylan, Joni Mitchell, Cornelis Vreeswijk – eller Debbie Harry, som i Chelsea i New York bodde to etasjer under Preus – kan man gå glipp av et viktig poeng. Visst hører alle disse til en eklektisk slekt av trubadurer. Likevel eier de, akkurat som Anne Grete Preus, noe distinkt og helt særegent, noe som gjør dem unike og forskjellige fra alle andre.

Stemmen hennes var liksom alltid gammel, patinert, med en kledelig klype rust. Som melodiskaper, poet og utøver var hun uforlignelig. Sangkatalogen hennes utgjør et kjært folkeeie. Titler og verselinjer har erobret sin rettmessige plass i språket. En bitte liten trålpose poetisk gull:

Jeg er en by.

Jeg er månens elev.

Fryd ligger og venter på deg.

Av og til er en millimeter nok.

Det snør himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer.

Alt går litt langsommere her på jorden, når hele himmelen faller ned.

Hun var rotfestet i rockens amalgam av afroamerikansk musikkultur og rytmeforståelse, 60-tallets opprør, det sene 70-tallets nyveiv som var en evolusjonær stasjon etter den enkle, energiske pønken. Men hun skulle, nærmest selvsagt, også sprenge seg ut av alle trange rammer i jakten på sitt eget uttrykk. Midt på 80-tallet hendte det at hun spilte konserter iført nettingtrøye, noe som hadde den tilsiktede sjokkeffekt på konsertpublikummet. Preus mente selv at 80-tallet var barokt. Samtidig hadde tidens musikk også andre forankringspunkter. Hun hadde også en telegraflinje strukket tilbake til 1800-tallets Lieder-tradisjon. Og morsesignalene fra skaldekvad, middelalderballader, chansons er hørbare i vår tids folk, visesang og populærmusikk. Preus’ låter er en egen verden, men de befinner seg i et stort solsystem.

Som kvinnelig rockegitarist, sanger og låtskriver gjorde hun sin greie. Hun var en intellektuell rocker som våget å være høystemt og inderlig, uten at det skremte noen. Kong Harald siterte denne Preus-linjen i en nyttårstale: Kjærligheten er et sted å feste blikket.

I en talentkonkurranse i 1973, arrangert av Det Nye, kom hun til finalen på Momarkedet. Der fremførte hun sin egenkomponerte låt «Too proud». Den ble også med på en LP-plate. Selv om hun nærmest øyeblikkelig skjønte at denne settingen ikke var helt henne, markerte det startpunktet for Preus’ erobring av musikkscenen.

SANGPOETENS SKJØRE STYRKE

Preus har vært med på populærmusikkens lange og omskiftelige reise. Folkrockbandet Veslefrikk hadde 70-tallets djerve energi og fart. Låtene var sinna, venstreradikale hurtigtog, tekstene ofte kritiske detonasjoner – heftig utløst av Preus. Can Can var et mer rendyrket rockeband, med et tidstypisk lydbilde og med låter som «Oppenheimer» og «Blankt hav». På LP-platen European Rainbow var alle tekstene på engelsk. Men akkurat det skulle bli en parentes i Preus’ produksjon.

Hun skulle utforske den musikalske poesien på et oppfinnsomt riksmål. Preus laget musikk til Jens Bjørneboes dikt på platen Fullmåne (1988). Den var en milepæl, og nærheten til Bjørneboes tekstunivers bidro kanskje for alvor til å sparke i gang livsløpet som en betydelig litterær sangpoet. Hun skrev musikk til filmer, ballett og teater.

Hun har fortalt om de musikalske vekkelses­øyeblikkene. De var som elektriske støt. I maj7-akkordene (en «stor» septim) oppdaget hun en forbløffende drømmeaktig spenning og virkning. Nier-akkorden ga «en slags villskap». Tenk på de to første tonene i temaet til Erik Saties pianostykke Gymnopedié nummer 1 (1888): Først kommer en maj7, så en nier.

Hun erfarte hvilken råhet stålstrenger på gitaren kunne frembringe. Anne Grete Preus’ musikalsk selvangivelse lød: «Jeg har ingen gudbenådet stemmeprakt og er en middelmådig gitarist. Det er ingenting å støtte seg til. Bare sangene.» Men det står hugget i stein at hun var en sterk artist som alle ville samarbeide med. Solide rockemusikere som Per Vestaby og Jørn Christensen var tidlige støttepilarer. Hun har spilt med Vertavo-kvartetten, Rolf Graf, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Eivind Aarset, Jørun Bøgeberg, Bendik Hofseth, Knut Bøhn, Geir Sundstøl, Morten Harket, Morten Abel, Leif Ove Andsnes, Vamp, Ole Paus, Ketil Bjørnstad. Listen er nærmest uendelig lang.

Preus ga ut totalt femten album under eget navn. Hun vant fire Spellemannpriser,
og en sammen med Veslefrikk. Hun vant Edvard-prisen, Skjæraasenprisen, Prøysen-prisen, Gamm­leng-prisen og enda mer heder. Og hun er selvsagt innlemmet i Hall of Fame på Rockheim i Trondheim.

«Å synge om hverdagen er ikke den største kunsten, men det er det å synge sant om livet, tørre å ta bort den forskjønnende glasuren. Det er første og siste bud i all kunst. Og det er det vanskeligste av alt. For det vanskeligste av alt er å ikke bedra seg selv», sa Preus da hun fikk over­rakt Anders Jahres Kulturpris.

De siste årene hun levde, var hun professor II ved Institutt for rytmisk musikk, Universitetet i Agder. Der underviste hun i låtskriving.

UTENFORSKAPETS ADELSMERKE

Alt har en sped begynnelse, en kime til det som blir ens egen plass i denne verden. Som liten gikk Anne Grete i en katolsk barnehage. Der leste de italienske nonnene høyt for barna, og også sangen og kunsten å traktere en blokkfløyte kunne disse kvinnene lære bort til de små.

Moren hadde en hang til sentimentale, rolige sanger. Faren kom hjem fra studier i USA med LP-plater. West Side Story, Porgy and Bess, My Fair Lady. Og med en kjærlighet til Charlie Parker og Ella Fitzgerald. Anne Gretes barndom falt sammen med kringkastingens spede begynnelse. Hun var glad i Ragne Tangens Pernille og Mr. Nelson, men figuren Tralle Tonetroll fikk Anne Grete aldri et skikkelig grep på, har hun fortalt. I selvbiografien Stråets lengde. Skisser fra et liv skriver Preus at moren «skjønte intuitivt at story­en var viktigere enn den såkalte sannheten». Fornemmelsen av fortellingens betydning gikk i arv til Anne Grete.

I et åtte timer langt (!) og åpenhjertig intervju med Knut Olav Åmås i Aftenposten snakker Anne Grete Preus om redselen for sentimentalitet og de store følelsene som har hjemsøkt hele kunstfeltet: «Men etter en tid da komponistene har vært livredde for melodier, billedkunstnerne for motiver og forfatterne for fortellinger, lengter vi kanskje ut av den kunstneriske anoreksien.»

Hun vegret seg for å være en gallionsfigur for alle verdens skeive, men skjulte samtidig aldri sin legning: «Jeg syns seksuelle preferanser er noe privat, og er dessuten tiltalt av friheten som ligger i tanken at det ikke finnes homoseksuelle eller heteroseksuelle mennesker, men handlinger. For meg har det vært udramatisk, som å være venstrehendt. Det blir bare politisk hvis det er forbudt eller blir diskriminert. Jeg er klar over at noen har gått foran meg med store personlige omkostninger og banet veien, revet ned fordommer. Slik at jeg kunne få en plass i offentligheten som artist uten å måtte bli avkrevd å bekjenne mitt seksualliv. Det er også en menneskerett.»

Hun skrev selv at «det hender at utenforskap er et adelsmerke».

I forfatter og musikkjournalist Arvid Skancke-Knutsens minneord, skrevet for Rockheim, siteres Veslefrikk- og Can Can-bassisten Per Vestaby: «Jeg har et mentalt bilde av henne fra Roskilde, der hun står på scenen og roper til publikum: Stand up you fuckin hippies, this is not a conference! Hun var tøff på den måten.»

Anne Grete Preus skulle inspirere mange artister – menn, kvinner, ja alle, som lånte henne øre – med sin djervhet, stolthet, klokskap og musiske følsomhet. Hun var en sann kunstner som skapte musikalsk høytid i det gylne, korte formatet. Hun var en radikal kraft som samtidig forstod betydningen av et konservativt islett.

En setning fra boken hennes er et perfekt epitafium:

Jeg elsker livet.