UROMANTIKERENS URTONE

Arne Nordheim fant tidlig frem til en ny, uutforsket – og utfordrende – klangverden. Han ble utvilsomt den norske komponisten med størst betydning og gjennomslagskraft, også internasjonalt, siden Edvard Grieg. Der nasjonalromantikeren hadde blikket vendt mot lyden av et nedarvet og opprinnelig urlandskap, av livet på setervollene og på fjellgardene, var Arne Nordheim teknologibegeistret og orientert mot et urbant, europeisk klangrom, han hadde blikket vendt mot en åpen fremtid og var seg bevisst at hans tid falt sammen med erobringen av verdensrommet. Nordheim grep begjærlig den tidlige elektronikkens muligheter – og hadde åpenbart mer enn et snev av begeistring for disse nye, rudimentære elektriske lydmaskinene med deres mange ledninger og knotter.

Men han forlot denne vidunderlige nye verden av primitive lydgeneratorer og endeløse lydbåndsløyfer etter et drøyt tiår. Han behersket, og videreutviklet, symfoniorkesterets sprengkraft, som for eksempel i verket Magma (1988), der hvitglødende klangmasser flyter igjennom. Først senere oppdaget han at det voldsomme, skakende musikalske forløpet har mye til felles med hvordan vulkanutbrudd faktisk skjer. Med like stor sikkerhet og selvfølgelighet komponerte han pausesignalet for NRK, en form for nedstrippet kleinkunst, som med en slags tørr saklighet bød på en fortelling om noe uventet, noe forhindret eller noe forbipasserende; om inntrufne hendelser av bagatellmessig karakter eller av mer sinnsopprivende dimensjoner.

PLING OG PLONG

Få har som Arne Nordheim maktet å forene spor av eldgammel, nasjonal musikkarv med den internasjonale avantgardismens jernvilje til å fremmane helt nye og uhørte tonelandskap (og samtidig gjøre et standhaftig opprør mot kravet om å hedre nasjonal identitet gjennom referanser til folkemusikken); glødende flater av klang, kneisende tinder av massivt orkestrerte partier, dirrende gjennomsiktige, motvillig utdøende. Han var en nasjonal uromantiker (og elsket å levere tverrvendte utsagn og ordspill). Hans livsgjerning var å bygge særegne og umåtelig rike klangkatedraler. Komponisten brøt etter hvert igjennom den kompakte uviljen som moderne musikk var innhyllet i, slik et jetfly bryter lydmuren med et ettertenksomt tordenskrall. Nordheim var del av et innovativt, amorft fellesskap av nybrottsmenn (og -kvinner) i kunsten verden over. Han tilhørte dem som brøt ny mark i det fantastiske og grensesprengende, men hadde solid ankerfeste i mytologisk arvegods og i verdenslitteraturen.

Nordheim hadde et overveldende utsyn over musikkhistorien og litteraturhistorien. Han tok i bruk tekster av Quasimodo, Shakespeare, Baudelaire, Pound. Han hørte musikk i blåtrikkens skramling skinnelangs, i lett ustemte kirkeklokker, i bildekk som rullet over våt asfalt, i motordur og klagerop rettet mot Vårherre. Stein Mehren formulerte det slik i diktet «Arne i Nordheim»: «Og alt skal synge.»

I 1973 kom Frank Zappa (legendarisk rockegitarist, singer-songwriter, komponist, filmregissør m.m.) fra USA til København. Der fortalte han tilstedeværende journalister at han gjerne ville møte Arne Nordheim. Zappa og Nordheim skulle bli venner for livet.

Mona Levin har skrevet presist om Arne Nordheim: «Han ville minne om det vi aldri hadde hørt, de uoppgåtte eller gjenglemte stiene i menneskesinnet. Senere ordla han seg slik: Jeg vil formidle en urtone, ikke urnasjonal i form av en springar, men den tonen hardingfela har felles med all verdens instrumenter som gir fra seg uharmoniske overtonerekker. Med utviskelsen av tonalitetsfølelsen kan jeg bevege meg fritt, skape nye klanger, klanger uten erfaring, men likevel med gjenkjennelsen i seg. Min musikk fødes ut av en klangidé og ender i noe klokkeaktig, metallskimrende som henger sammen med klangen fra orientalske slaginstrumenter. Jeg gjenkjente dem i min egen musikk enda jeg aldri hadde skrevet noe for dem, første gang jeg besøkte Java og Bali og hørte instrumentklangen der. I Jerusalem det samme. Jeg bråstoppet på gaten og gjenkjente Aurora i bønnen ved Klagemuren.»

Nordheim kunne ikke betrakte det veltempererte klaveret som et ideal, snarere var det et fengsel han hele tiden forsøkte å rømme fra.

For noen forble han et synonym med den avskydde pling-plong-musikken; Nordheims navn ble brukt som skjellsord like ofte som han ble hyllet for sine verker. Han var selve klangdjevelen. Han ble til slutt, kanskje til sin egen forbauselse, noe i nærheten av en folkekjær skaper av nystøpt tonekunst. Etter at han hadde passert 60 år, ble han så ruvende at yngre komponister så seg nødt til å gå imot den gamle mesteren. «Bare se nå. Fadermorderne er ute,» sa han med mørk stemme under et intervju – og forbød straks bruk av replikken. For han visste den ville avstedkomme formålsløst spetakkel og strid. Han kjempet hele livet for den nye musikken, men unngikk bataljer der de stridende kun hadde øye for selve kampen.

OLYMPISK OPPSTANDELSE

Blant Arne Nordheims alle første minner var den smertefulle natten da hans far – vaktmester og lidenskapelig amatørfiolinist i Larvik – bar på ham og sang for ham, hele natten igjennom. Han hadde falt i et sankthansbål, han var tre år gammel, og brannsårene sved og sved. Et annet prominent innskudd i hans minnebank: Da freden endelig brøt løs 8. mai 1945, var den snart 14 år gamle Arne blant speiderne som kimte jublende, intens og øredøvende glede med kirkeklokkene i den lille byen i Vestfold. Dette rike klangminnet skulle senere dukke opp igjen i musikken hans ved gjentatte anledninger, som abstraherte klangflater utvunnet av sakrale kilder og hensvunne riter.

Han var på mange måter en musikalsk einstøing, i tradisjonen fra Fartein Valen og introverte hardingfelespellemenn fra glissent befolkede avkroker i riket. Nordheim var mild som en vårbris’ varsomme rasling gjennom bjørkeskogen. Han var like blyg som han var blond. Og han var uhelbredelig selskapssyk. Som musikkpolitisk nasjonal strateg hadde han meget stor betydning, med lederverv i Ny Musikk, Norsk Komponistforening og Tono.

Nordheims egen musikalske oppvåkning skjedde i 1949, da han hørte Gustav Mahlers symfoni nummer to, Oppstandelsessymfonien. Konserten med Oslo Filharmoniske Orkester ble en skjellsettende opplevelse. Femte sats’ rystende korhvisking – Aufersteh’n, ja aufersteh’n / Wirst du, Mein Staub / Nach kurzer Ruh’! (tekst av Friedrich Gottlieb Klopstock) – var som en marsjordre for Nordheim. Han så seg aldri tilbake. I Oslo studerte han orgel ved byens musikkonservatorium; på den tiden fantes ingen komponistutdannelse i Norge. Nordheim finansierte studiene sine som havnearbeider, telegrafbud og kordirigent. Han levde på eksistensminimum, og ble en gang innlagt på sykehus for undernæring.

Da Lillehammer arrangerte olympiske vinterleker i 1994, stod Nordheim for musikken både til åpnings- og avslutningsseremonien. Og hans dialog med middelalderballaden og visjonsdiktet Draumkvedet (beslektet med Dantes La Divina Commedia) iscenesatte reisen ned til helvete som en uforglemmelig og spektakulær oppsetning på Det Norske Teatret i Oslo.

TETT SAMMENFILTREDE TONER

Han vendte tidlig blikket ut og orienterte seg med glupende nysgjerrighet blant avantgardens tonekunstnere. Han forlot musikkonservatoriet i Oslo (han betraktet det som et fossilt, konserverende lærested), og fortsatte studiene på egenhånd. I København introduserte Vagn Holmboe ham for Béla Bartóks musikk. I Paris i 1955 ble møtet med den elektroniske musique concrète avgjørende, og gjorde Nordheim til en elektronisk pioner i et land som var helt uforberedt på den klangverden han skulle oppdage. Møtet med ungareren György Ligeti i 1961 hadde stor betydning. Nordheim oppsøkte Studio Eksperymentalne i polsk radio gjentatte ganger. Da 1970-tallet ebbet ut, svant også Nordheims interesse for elektroniske klanger. Han hadde uttømt mulighetene som de analoge elektroniske studioene representerte, og konsentrerte seg om å raffinere et organisk klangbilde – og et melodisk mesterskap – med utgangpunkt i symfoniorkesteret.

Hans aller første verk var strykekvartetten Essay (1954). Han skapte musikk til kunstneren Carl Nesjars opplysningsfilmer om grafikk. Han laget musikk til en reklamefilm for Den norske Creditbank, til en kortfilm om Norges Statsbaner og til en rekke tv-produksjoner. Filmen om Edvard Munch var en av disse. Aftonland (1957) var basert på Pär Lagerkvists dikt. Scenemusikk og musikk til NRK/Radioteatret ga stadige utfordringer (og inntekter for komponisten). Canzona per Orchestra fra 1961 var et bestillingsverk for Festspillene i Bergen. I Epitaffio (1963) satte Nordheim klangflater opp mot hverandre ved bruk av lydbånd og orkester. Han ble stadig urfremført utenlands; Greening (1973) ble første gang spilt av Los Angeles Philharmonic Orchestra, dirigert av Zubin Mehta. Balletten Stormen (1979) var en voldsom triumf, med koreografi av Glen Tetley. Tenebrae (1982) ble urfremført i Washington, D.C. med Mstislav Rostropovitsj som solist. Magma (1988) fikk sin første fremførelse av Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam.

Sosiologiprofessor Dag Østerberg beskrev Nordheim som en «nasjonsløs komponist i industrisamfunnet». Hans musikalske ferd var i alle fall uten geografiske begrensninger.

På 1990-tallet skulle Biosphere (Geir Jenssen) og Deathprod (Helge Sten) transformere elektronisk musikk av Nordheim i utgivelser på Rune Grammofon. Dette vakte entusiasme hos en ny generasjon kresne lyttere, oppvokst i den digitale tidsalderen og dermed fremmede for eksistensen av lydbånd (som ble klippet med saks) og sprakende radiorør.

Forfatteren av denne teksten traff Arne Nordheim ved noen minnerike anledninger: på Festspillene i Bergen i 1991 (like før han fylte 60 år), i Statens æresbolig Grotten, og tilfeldig på vandring i hans eget nabolag – Slottsparken. Han elsket den gode samtalen, dyrket undringen, serverte med henrykkelse kruttsterk espressokaffe (han var en av espressopionerene i et Norge som fremdeles led under kokekaffetyranniet), og bød gjester å sitte i de ultramoderne Ekstrem-stolene (designet av Terje Ekstrøm). Nordheim nøt å leve som en sann avantgardist.

I 1960 ville han bevilge penger for å slippe at Ønskekonserten ble sendt hver uke på NRK; den sementerte folks dårlige musikksans. Han argumenterte høylytt for at mangelen på en musikkhøyskole var en skamplett for nasjonen.

Sammen med Georg Johannesen stormet han inn i Melodi Grand Prix-debatten i 1969. Han mente at NRK var en «avspillingssentral» for undermåls musikk, og ville gjerne vaksinere folket mot all den dårlige musikken som pumpes inn i folks ører.

Komponisten hadde lang fartstid som fryktet musikkritiker i dagspressen, men ville ikke undervise. «Jeg kan ikke ha ansvaret for unge menneskers skjebne, det kan jeg ikke påta meg. Den kalken må jeg be andre tømme. Å stå opp hver morgen og ha andre menneskers skjebne i min hånd ville jeg ikke orke. Det er kan hende å stikke av fra ansvar, men bedre det enn å prege noen og invalidisere slik at de kjører rundt i åndelige rullestoler etterpå,» sa Arne Nordheim. Han brukte sin tid med en uhørt bevissthet. Han skrev – dessverre – ingen selvbiografi.

Han elsket Basilica di San Marco i Venezia. Her hørte han verdens flotteste klanger. De oppstod som tilfeldig musikk, som tilfeldige kontrapunkt til evig arkitektur (en form for frossen musikk) – med en uendelighet av variasjoner – når menneskene vandret over det stenlagte, tusen år gamle kirkegulvet.