HJEMSTED CREMONA

Arve Tellefsen forserer en steintrapp. Den er velkjent for ham, og likevel helt fremmed. Inngangen til Domus Media og Aulaen er pakket inn i presenninger. Selve empire-juvelen – rikets første universitet – er tilslørt. Innenfor går et tungt fløyelsdraperi til side, og Edvard Munchs berømte veggmalerier fra 1916 kommer til syne, med den sprakende soloppgangen midt imot. Parketten er ny (og skuffende knirkefri), stolene er nye og uten patina, men for øvrig er Aulaen nesten seg selv. Dette var nasjonens viktigste konsertlokale i forrige århundre og er fremdeles et av de beste akustiske rommene.

Arve Tellefsen er en gudbenådet fiolinist. Han er en av de største i Norge gjennom alle tider, og har hatt en lysende internasjonal karriere. Han er i tillegg såkalt folkekjær, en trivelig trønder med rike evner til å kommunisere, glede og lede, han har vært Rosenborg-medlem hele livet og var en gang lovende fotballspiller selv. Dette har til tider truet med å overskygge det faktum at hans enestående musikalitet, et teknisk fremragende spill og hans varme, intense tone er sublim kunst.

Tellefsen åpner sin fiolinkasse. En sosialantropolog ville muligens klassifisert den som et hellig, portabelt relikvieskrin. Små fotografier er stukket ned i det lyse plysjfôret. Fiolinen hans kan ikke sammenlignes med et hvilket som helst verktøy. Den er et unikt håndverks­individ og kan ikke erstattes. «Jeg har altså en Guarneri del Gesù, laget i Cremona, trolig i 1741. Jeg skal snart ta den med til Cremona for å justere lydpinnen som står inne i selve fiolinkroppen. Hvis den har flyttet seg eller er plassert en brøkdel av en millimeter feil, klinger ikke fiolinen så godt som den kan. Stolen – der strengene løper over i sine spor – skal også justeres,» sier han.

SØVNENS BUESTRØK

I januar 1959 hadde han sitt livs lengste og mest krevende uke i Aulaen. Denne prøvelsenes uke begynte seks dager etter en marerittaktig opplevelse med Harmonien i Bergen. Like før han skulle inn i Henryk Wieniawskis fiolinkonsert i d-moll, oppdaget han at stemmeskruen til e-strengen hadde løsnet (konserten beskrives i musikalske oppslagsverk tørt som «ekstremt vanskelig»). «Første sats måtte jeg spille med e-strengen cirka en kvarttone for lav. Før andre sats fikk jeg stemt strengene, så resten av konserten gikk ganske bra. Dirigenten, Arvid Fladmoe, sa etterpå at dette hadde du riktig godt av! En tøff melding. Men han mente det godt; du vet aldri hva som kan skje under en konsert, om du er aldri så godt forberedt. Det var en nyttig lærdom.»

I Aulaen året etter stod Johannes Brahms’ fiolinkonsert i D-dur på programmet. «Den uken jeg debuterte her, tenker jeg ikke tilbake på med stor glede, nei. Først hadde jeg en konsert med Oslo-Filharmonien under Odd Grüner-Hegge,» forteller Tellefsen.

Konserten ble en forrykende sensasjon. En samlet – og meget kompetent – kritikerstand jublet om kapp. Hans danske fiolinprofessor Henry Holst var på plass, og ga sin elev en merkelapp som skulle klebe ved ham resten av livet, på godt og vondt: «Den største siden Ole Bull.» Sitatet gjengis på konsertplakatene for hans egentlige debutkonsert. Plakatene klist­res opp langs hele Karl Johan.

«Jeg sov ikke den uken. Kvelden før overtalte en venn meg til å ta mitt livs første sovetablett, men det var nok først langt utpå morgenen at jeg tok den. Jeg holdt på å sovne på scenen om kvelden. Og jeg var jo vettskremt etter å ha bli sammenlignet med virtuosen Ole Bull,» sier han.

Aulaen var en overbefolket maurtue av ekstatisk andektighet. Applausen bare steg og steg etter hvert som han spilte seg gjennom programmet, som en begeistringens crescendo. Robert Levin var klaverakkompagnatør og utstrålte som sedvanlig urokkelig ro. Arve Tellefsen var et vilt raslende aspeløv på innsiden. Giuseppe Tartinis Djeveltrillesonate kom først. Så var det Johann Sebastian Bach, Maurice Ravel, César Franck. Siste ekstranummer var Niccolò Paganinis Heksedans.

Arve Tellefsen stod fremdeles på sine ben, og Munchs oppadstigende sol eksploderte i ekstatisk jubel.

BRØDKJØRERENS SØNN

I sin bok om Arve Tellefsen har Johan O. Jensen levende skildret oppveksten på Møllenberg/Rosenborg i Trondheim. Familien satt trangt i det; et lite rom, et mikroskopisk kjøkken, kaldt vann i springen, utedo. Faren kjørte brød, moren rengjorde i en butikk. Farfaren var smed og reparerte fioliner på si. Etter krigen avanserte Tellefsens familie til «luksusliv» i en tyskerbrakke (Brakke 4) – her kunne de boltre seg på mange rom og hadde wc og dusj på gangen. Denne luksusen delte de med tre andre barnefamilier. Arve spilte klarinett i Bispehaugens skoles guttemusikkorps. Men fiolinkassen under armen utløste alltid kanonader av snøballer. Som tiåring fikk han med den største selvfølgelighet spille med i elevorkesteret på Katedralskolen (gymnas), og som tolvåring med NTH-studentenes orkester. Per Dreier dirigerte begge orkestre.

«Det var en enorm opplevelse. Jeg ble dratt med til ungdomsmusikkfestivalen i Lund da jeg var 15–16 år gammel. Det inspirerte meg videre til å søke opptak på Det Kgl. Danske Musikkonservatorium i København. Uten Per Dreier og Olaf T. Ranum i Trondheim hadde jeg ikke blitt musiker. Husk at det å være musiker på den tiden gjerne ble betraktet som noe suspekt.»

Arve Tellefsen var som alle norske skolebarn flasket opp med eventyret Ole Bull, fiolinisten som klatret opp på Kheopspyramiden og spilte Sæterjentens søndag.

«Men jeg ante ikke noe om alt det viktige Ole Bull gjorde for Norge. Som at han startet det første norske teateret og først engasjerte en ung Henrik Ibsen som skribent, og siden Bjørnstjerne Bjørnson som teatersjef. Og at han oppdaget Edvard Grieg og sørget for at han som 15-åring kunne reise til Leipzig for å studere musikk. Bull var en av de viktigste kulturpersoner i Norge. Det finnes referater som sier noe om hvordan han spilte, men han håndterte fiolinen og buen helt ut på sin egen måte. Til å begynne med imiterte han Paganini. Så fant han sin egen vei. På sine eldre dager ble Ole Bull svært viktig også for norsk folkemusikk og for den nye norske kulturen etter fire hundre år under dansk styre,» sier Tellefsen.

MENUHINS MUSIKK

Tellefsen har møtt musikalske storheter på mange kontinenter. Han studerte med armeneren Ivan Galamian i New York. Tellefsen var konsertmester i Sveriges Radios Symfoniorkester under den legendarisk stormfulle dirigenten Sergiu Celibidache. Prøvene var fantastiske, mens konsertene kunne bli preget av dirigentens intensitet. Celibidache inviterte alltid noen av sine unge musikere inn i pausene. Han underviste kontinuerlig.

«Den svenske cellisten Frans Helmerson [senere Truls Mørks lærer] og jeg var inne hos ham i hver pause, vi suget alt til oss. Ti år før jeg kom til Stockholm, hadde det vært et underholdningsorkester. Men Celibidache bygget orkesteret om på radikalt vis, pisket det opp og frem. Under avskjedskonserten hans gråt halve orkesteret, for han var både elsket og hatet. Han kunne jo være vanskelig hvis han ikke fikk det som han ville. Men vi kom veldig godt ut av det med hverandre. Jeg lærte uendelig mye av ham,» sier Tellefsen.

I 1973 ble han den nyetablerte Norges musikkhøgskoles første fiolinprofessor. Men etter bare ett år skjønte han at utenlandskarrieren krevde for mye av ham. Han kom imidlertid tilbake til NMH senere.

Carlo Maria Giulini hentet Tellefsen som konsertmester til Wiener Symphoniker. Her var prøvene ofte lett kaotiske, Giulini var ikke like direkte i sin instruksjon som Celibidache, men han var meget inspirerende på konsertene. Man spilte med livet som innsats på hver konsert. For Wien er en av verdens mest nådeløse konsertbyer.

«Å spille i Musikverein i Wien var en stor opplevelse; bare det å gå opp trappen hver dag der Brahms hadde gått,» sier Tellefsen.

Han traff lord Yehudi Menuhin første gang da BBC plukket ut unge musikere fra hele verden til en tv-serie. Tellefsen fra Norge var en av dem som fikk være med. «Menuhin var en fantastisk fiolinist som inspirerte mange – og han interesserte seg for mer enn fiolinspill. Han ble den første musikeren som ble invitert til å snakke i Knesset – og der snakket han den israelske regjeringen midt imot. Det var modig gjort. På en plateinnspilling i London dirigerte Menuhin Carl Nielsens fiolinkonsert med meg som solist og Royal Philharmonic Orchestra. Da ble jeg veldig godt kjent med en stor kunstner og et engasjert menneske.»

Tellefsen har en rekke internasjonalt prisbelønnede plateinnspillinger bak seg, med musikk av blant annet Dmitrij Sjostakovitsj, Edvard Grieg, Fartein Valen, Max Bruch, Sibelius og Beethoven. Han har urfremført verker av en rekke komponister. Blant disse er Per Nørgård, Jan Garbarek, Synne Skouen, Terje Rypdal, Eyvind Solås og Olav Anton Thommessen. Arne Nordheim skrev en fiolinkonsert for Tellefsen. Den ble urfremført i Oslo i 1997.

«Arne Nordheim var nysgjerrig på hva ut­øveren mente. Det ble mange brev og fakser frem og tilbake mellom oss; han bodde i Ferdinand Finnes hus i Sør-Frankrike mens han komponerte den. Nordheim fortalte at denne replikkvekslingen skulle ha funnet sted underveis i prosessen: I hvilket tempo kan dette gjøres? spurte Nordheim. Jeg skal ha svart: Dette kan ikke gjøres i noe som helst tempo! Jeg er stolt over samarbeidet med ham, der jeg var med fra første tone. Fiolinkonserten starter med en dyp Giss. Siste tone er en høy A. Arne sa at jeg selv kunne tolke om denne A-en stod for Arne eller for Arve. Kadensen laget vi sammen,» forteller Tellefsen.

Han har aldri vært redd for å gjøre noe upassende. Plateutgivelsen Pan i 1998 solgte mer enn noen annen innspilling det året – uansett genre. Tellefsen fikk hjelp av Kjetil Bjerkestrands frekke og fine arrangementer, som uten blygsel inkorporerte bruk av digital teknologi som synthesizere og samplere. «Den platen fikk jeg mye kjeft for! Men jeg var inspirert av min venn Jan Garbareks klangverden. Jeg ville også utforske dette nye lydlandskapet,» sier Tellefsen. Det elleville, humørfylte samarbeidet med Knutsen & Ludvigsen (alias Gustav Lorentzen og Øystein Dolmen), Gerd Gudding (på el-fiolin, gitar, banjo) og pianisten Kaare Ørnung var en konsertrevolusjon som først ble utløst under Festspillene i Bergen.

Oslo Kammermusikkfestival har siden 1989 vært det årvisse musikkfestspillet som hovedstaden tidligere manglet. Dette er Tellefsens festival, der han både preger programarbeidet og selv medvirker på mange av konsertene. Etter et langt musikerliv blant verdens fremste utøvere har han et formidabelt kontaktnett å spille på. Og med.

*

Arve Tellefsen bærer sin fiolinkasse ut av Aulaen. Rommet er på sett og vis hans. Tellef­sens blikk har som sedvanlig et anstrøk av melankoli og dypt alvor gjemt i det muntre.