FORMIDLINGENS IMPERATIV

Asbjørn Aarnes har vært en av de store tilbringerne blant oss, en av dem som ustoppelig har forært en liten nasjon nøkkelhull å se – og ånde – igjennom. Denne poesiens milde våpen­drager har i noen mannsaldre formidlet og oversatt, vært en tilskynder, gjødslet det norske språket og vår skrinne kultur med en uendelig rik strøm av ellers utilgjengelige tekster, tanker og forfatterstemmer. Så ble han for alvor rammet av filosofien, og reiste videre innover i språket, helt inn til tankerekker som nesten ikke kan oversettes eller gjengis som noe annet enn poesi.

Som intellektuell kraft har Asbjørn Aarnes vært uhyre produktiv. Han har begått talløse bøker og essays, om blant andre René Descartes, Charles Baudelaire, Henri Bergson og Albert Camus. Blant hans oversettelser finner vi tekster av Michel de Montaigne, Franz Kafka og Emmanuel Levinas. Han har skrevet klokt om Johan Sebastian Welhaven, Herman Wildenvey, Alf Larsen, Emil Boyson, Gunnar Reiss-Andersen, Claes Gill og Rolf Jacobsen, og enda flere av våre diktere.

Hans møte med Emmanuel Levinas i Paris åpnet et stort rom av innsikt. Senere har Aarnes iherdig arbeidet videre med Levinas’ tekster, og gitt vesentlige bidrag til formidlingen av hans filosofi.

Aarnes har vært virksom i randsonen av den norske bokheimen. Han har vært sentral i utgivelsen av de omfangsrike bokseriene Idé og tanke, Norsk filosofi i det 19. århundre og Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Ringvirkningene av Aarnes’ livsgjerning er umålbare, som fuglesangen, som meitemarkens romstering i mørk muld. Her snakker vi om en uhørt publisistisk bragd, ofte motstrøms og hinsides ethvert markedsorientert forleggeri. Aarnes siterer fra Aasmund Olavsson Vinjes «Marknadslære»: «Eit Hovud paa ein Mann, eit Hovud af eit Kaal / maa baade tvo sit Værd faa ut i Pengemaal.»

Hans livsgjerning som fortolker og formidler har vært mer enn brobyggerens. Han er selv en av de uunnværlige broene.

EN POSTMODERNE SORG

Aarnes skulle foreta en oppsiktsvekkende språkreise, en slags hjemvending til et skriftspråk han bestemt og helt bevisst vendte ryggen til som ung mann. Etter å ha vært svoren, medbyggende riksmålsmann et helt liv, og høvding i den kulturkonservative leiren, gløttet Aarnes sent i livet på døren til nynorsken – og så vellet et helt nytt språk frem. To bøker med nynorske epistler – stubbar – har det blitt til nå.

En Smith Corona 250 Office Electric har vært bokstavenes arbeidsgamp i mange år. Den slumrer under en figursydd støvfrakk. Aarnes’ hus ligger i en søvnig gate mellom Huseby og Røa. Aarnes har aldri anskaffet seg en pc, hans tenkning er fri for digitale fingeravtrykk og det medfølgende hastverket, kravet om det tidsbesparende, det tidseffektive. Og likevel har han rukket over ufattelig mye.

«Jeg føler av og til at jeg er helt ute av tiden. Jeg er så gammel, vet du. Men vi får vel se,» sier Aarnes. Han skjemmes slett ikke for det tve­tydige.

Når dette skrives, gir han ut en diktantologi, med bilder av Kåre Tveter. Og han skriver stadig i Dag og Tid, på skift med Jan Erik Vold – som han for øvrig har et kronisk dissonerende forhold til.

Han vokste opp i Vågbø, ved Tingvoll på Nordmøre.

«Jeg hadde en mor som var viktig for meg. Ingen far. Han forlot mor da jeg ble født. For meg var ikke det et savn som ødela livet. Mor var sydame og ivrig riksmålstilhenger. Hun var glad i riksmålet fordi det ikke ødela bygdemålet, hun mente det var så annerledes. Hun het Alida Olsen Bakken, og døde først da hun var 95 år. Hun skrev dikt; en samling av diktene hennes ble utgitt posthumt,» sier Aarnes.

Aarnes skrev sin doktoravhandling om den franske forfatteren Gérard de Nerval for hånd, i 1957. Før Nerval hengte seg i en pariserkneipe i 1855, rakk han å gjendikte Heinrich Heine, oversette deler av Goethes Faust, skrive reiseberetninger som Voyage en Orient, dikt, noveller og sonettesyklusen Les Chimères. Aarnes møtte Nervals tekstunivers hos en tuberkuløs, fransk venn i Bergen, Charles Gobinot. Nerval ble selve portalen Aarnes skulle gå igjennom.

Litteraturstudiene i Paris og så i Oslo førte til et nesten 30 år langt professorat på Blindern – som endte i bunnløs sorg. «På det postmoderne universitetet med målstyring og verksemdsplanar var det ikkje rom for det frie filosofiske ordskiftet. Då listene skulle fyllast ut om kva ein hadde gjort i året, stod alvorlege forskarar med tomme hender. Dei hadde lese og skrive so jamt og trutt at dei hadde reint gløymt å bokføra si eige verksemd,» skriver Aarnes i Troll i ord fra 2009.

For å bøte på elendigheten har han regelmessig samlet mennesker til fordypende seminarer, og holder stadig lørdagsseminar hjemme i sin egen stue. Når man trår innenfor hos Asbjørn Aarnes, blir man gjerne tildelt et par romslige tøfler i grå ullfilt. Alt hos Aarnes – også ord, verselinjer, poesiens verdensrom – omsluttes av varme og vennlig omsorg.

ANSIKTET FORTELLER

Aarnes snakker gjerne om den kresne lyrikeren Emil Boyson. De samarbeidet om en samling franske dikt og boken Norsk poesi fra Henrik Wergeland til Nordahl Grieg, som ble utgitt av Gyldendal i 1961. Og de forble venner helt frem til Boyson døde i 1979.

«Franz Kafka opptok meg veldig i ungdommen og i manndommen. Jeg møtte Kafkas skikkelse Josef K. første gang på teater i Frankrike i 1947. Etter det ble Kafka en jeg følte meg sterkt knyttet til. Alle Kafkas personer er bundet av en lov de ikke forstår. De fleste blir dømt. Jeg så det slik at det var Guds lov som virket som et slags spøkelse hos Kafka. De visste ikke hva det kom av at de ble dømt. Særlig en historie – jeg har selv oversatt den – har etterlatt et sterkt inntrykk: Slaget på herregårdsporten. Den lille historien sammenfatter hele Kafka. Gutt og jente går forbi en herregårdsport. Av en eller annen grunn kommer jenta til å slå på porten. Det fører til at rytterne kommer og griper dem. De har forbrutt seg mot noen usynlige lover. Følelsen av at loven gjelder som et spøkelse, som straffer den ene etter den andre, den levde sterkt i meg. Helt til jeg kom til Emmanuel Levinas. Der må jeg si at jeg fikk et annet syn. Der blir det synlig, det som er skjult hos Kafka. Særlig fremtredende hos Levinas er tanken om den Annens ansikt,» sier Aarnes.

Et såpass tøyelig begrep som den aldrende er ikke lett å ta i bruk. Men Aarnes blir neppe fornærmet over å bli omtalt med en slik vending. Og en beretning om den aldrende Aarnes vil overhodet ikke bli fullstendig uten at Levinas gis plass.

Emmanuel Levinas (1906–1995) ble født i Litauen, var av jødisk herkomst, og dro til Frankrike for å studere. I boken Den Annens humanisme (utgitt på fransk i 1972, i norsk oversettelse av Aarnes i 1993) argumenterer Levinas for at selve etikkens grunnvoll kommer til syne i den Annens ansikt. «Det frie mennesket er viet til den Annen, ingen kan redde seg uten de andre,» skriver Levinas.

Gjennom den fremmedes ansikt taler den Annen.

«For å forstå det der, for å få tak i det, har jeg en personlig historie – hvis du bryr deg om å høre? Ja vel. Jeg har vinduer i dette huset som må vaskes ustanselig. Jeg måtte nesten gi det opp, men så en dag jeg spaserte i Pilestredet, fikk jeg se en gutt som vasket store vinduer. Jeg stanset opp. Og studerte hvordan han klarte det, uten at det dryppet en dråpe ned. Jeg fulgte med på ham. Plutselig snur han seg om, ser rett på meg og sier: Jeg er helt enig med deg i det du skrev i Aftenposten i går. Jeg vet ikke hva jeg gjorde. Jeg tror at jeg måtte sette meg ned. Han trådte frem for meg. Det ser jeg på som et lite bilde av Levinas’ møte med den Annen. Du ser ham ikke, men du hører ham. Og hører du nøye på den Annen, kan du høre: Du skal ikke slå i hjel.»

TAUSHETEN

For Levinas går veien til Gud igjennom den Annens ansikt. Han har oppdaget medmennesket i den fremmedes ansikt. Moralens grunnlov er innskrevet i menneskets ansikt.

«Jeg har på en måte gått litt videre der, jeg synes jeg har hans samtykke til det. Jeg traff Levinas i Paris. Det var den 2. mars 1992. Jeg gikk opp etasjen der han bodde i Rue Mi­chel Ange, det var i 16. arrondissement, nær metro­stasjonen Exelmans. Så stod han der, og jeg skjønte at han var en forunderlig skikkelse. Etter Dem, sa han. Après vous. Han sa det så intenst at jeg et øyeblikk ble forvirret. Men han sa at det alltid var slik. Hele min filosofi består i at jeg kommer etter den Annen, sa Levinas. Jeg sa at hvis dette er Deres filosofi, så er det rart at den er så vanskelig å lese, siden den består av så enkle ting. Da refset han meg sterkt. Og sa at man skriver ikke alltid de bøker man vil. Så fikk jeg samtalen med ham. Den etterlot et sterkt inntrykk. Levinas’ filosofi er et svar på Kafka. For Kafka ser ikke den Annens ansikt, ser ikke den Annen som et bilde på Guds eksistens. Kafka ser bare alt som skjer, alt bråket, alle jobbene, alle bankene.»

Asbjørn Aarnes tilhørte det tapende laget den gang en rasende kulturkamp ble utkjempet over Agnar Mykle. A.H. Winsnes mente at å opphøye den pornografitiltalte Mykle til den litterære himmel var å jukse med målestokkene. Aarnes var på Winsnes’ side.

«Det som drev oss, var alle disse jentene i Bergen som var benyttet. Vårt syn var at seksuallivet ikke må beskrives så nøye i bøker. Men kulturradikalismen seiret. Vi som var imot, kom ingen vei. Vi er blitt en stille røst.»

Aarnes har forsøkt seg som dikter og dramatiker; var i et år ved Nationaltheatret. Han ble sågar oppført. At han ble gift med en skuespiller som hadde vendt ryggen til teateret, spilte nok inn da han valgte en ferd mot akademia.

«Jeg skjønte at jeg ikke hadde evne til å skrive dikt og skuespill, men med mitt lille talent trodde jeg at jeg kunne formidle. Forholdet til poesien har vært som en slags gave. Istedenfor å skrive dikt lytter jeg til dem. Poesien er ikke til å forstå. Den gjør oss tause. Tausheten er målet. Men jeg vet at ikke alle ser slik på det. Det er to slags taushet: den tomme og den oppfylte taushet.»