NYSTEMT AKKORD

Bård Breivik er en kunstner som med en besettende nysgjerrighet har utforsket en uendelighet av håndverkstradisjoner kloden rundt. Han har avholdt cirka 70 utstillinger under alle himmelstrøk. Atelieret i den gamle trafostasjonen ved Akerselven i Oslo, steinbruddene i Sibbhult i Skåne og atelieret i Beijing er sentrale arbeidsstasjoner i Breiviks omflakkende og arbeidsomme tilværelse, slik også Xiamen, Bergen, New York, Stockholm og London tidvis har vært det. Breiviks utforskning av konkrete objekter som skulptur har gitt ham et grunnfjellstøtt ry, slik hans monumentale verker og offentlige utsmykninger i stein har gjort. Han benevnes ofte som billedhugger, men dette er en altfor snever ramme rundt et kunstnerskap med så mangfoldige utløp.

Ofte glemmer teoristinne kunstvitere at kunstneren Bård Breivik nærmest er utenkelig uten en legendarisk, ensylindret semidieselmotor på 3 hk med navnet Sabb – og Breiviks sta, standhaftige og egenrådige morfar. Han var også fra Bergen. Bård Breivik er den røffe tjuagutten fra smau og bakgårder, utdannet fra frihetens universitet, men han har samtidig en splint av hanseatenes forfinede import i seg; Breivik er som en umulig genspleis av Herman Friele og Helge Jordal.

«Min morfar het Alf Søyland og startet Damsgård Motorfabrikk i 1925, sammen med lillebroren Håkon. De laget bitte små, pålitelige båtmotorer. Sabb-motoren ble brukt – og elsket – av fiskere langs hele norskekysten. De små motorene ble også kalt oppfyringsmotor og glødehodemotor. Motorenes stoiske dunk-dunk løste problemer: Mennene slapp å ro for å bringe fisken hjem. Morfar fikk verdenspatent på sine vridbare propeller, som ble brukt da han konstruerte Union-motoren for De Forenede Motorfabriker. Jeg rekte mye omkring på båtbyggerier som guttunge. I kjelleren hadde jeg et eget, lite mekanisk verksted med dreiebenk. Jeg skippet hele gymnaset, skjønte ikke hva det ville meg,» forteller Breivik.

Han sier at han våknet på Manger Folkehøgskule; «der fikk jeg stemt akkorden i hodet mitt. Jeg vevde tweed, sydde jakker og skjønte at jeg kunne forme ting.»

Så ble han tatt opp ved keramikklinjen ved Bergen Kunsthåndverksskole. Studiene på Central Saint Martins College of Art and Design i London (som er dagens navn på institusjonen) i 1970 og 1971 skulle bli skjellsettende. Her hadde han Anthony Caro som lærer. Caro hadde vært assistent for Henry Moore. Breivik var også med på å starte Vestlandets kunstakademi.

Selvsagt var ikke fascinasjonen for den mekaniske småindustrien ved fjordkanten i Bergen et tilstrekkelig fundament for Breiviks egen vei inn i skulpturen, eller inn i kunsten overhodet. Men samtidig var dette et essensielt og definerende tannhjul i livsmotoren hans – og den skulle holde stø kurs mot nye kunstneriske erkjennelser.

«Jeg er en fri mann. Det har jeg arvet fra min far, grafikeren Thomas Breivik. Han gneldret og bjeffet om kunst i Bergen. Han ble elsket for spalten Det mener jeg: i Bergens Arbeiderblad. Far skrev også den første boken om tollekniver, så jeg fikk tollekniv tidlig. Han var opptatt av jazz, og da Duke Ellington var i Bergen, fikk jeg være med ham og spise middag med jazzgiganten. Jeg husker at han sa til en journalist: You don’t need no time, man. You need a deadline. Jeg satt med vidåpne ører.»

«I Europa er jeg fascinert av neser. I Kina er det ører. Når du først kommer til et nytt land, ser alle elefanter like ut. Så ser du personligheten i hvert individ. Men genpoolen er større i Kina enn i Brasil!» sier Breivik. Han har søkt kontakt med håndverkstradisjoner verden rundt. Etnografiske objekter og hverdagsgjenstander smelter sammen med Breiviks objektkunst.

En uttalt uvilje mot konvensjoner og prøyssisk perfeksjon ligger nedfelt i Breiviks kunst. På den annen side er hans objekter en oppmagasinering av umåtelige mengder kunnskap.

VERDENSHÅNDVERKET

Ved inngangen til 1970-tallet betraktet Breivik kunstakademiet i Oslo som bakstreversk. Han ble fascinert av Morten Krohgs separatutstilling i Kunstnernes Hus i 1967. Her møtte Breivik en annen materialbruk, arte povera, og det frigjørende uttrykket i bruken av hverdagsmaterialer.

«Det var fantastisk å komme til England – men det var samtidig et sjokk. Jeg hadde jo aldri snakket om tingene før. Jeg ble kjent med en hel underverden midt i London,» forteller Breivik.

Han representerte Central Saint Martins på mønstringen Platform 71 i Oxford. Her tok han i bruk stoffer, pianokasser, tøyposer fylt med sand. Tilbake i Bergen leide han atelier i Finnegården – hvor hanseatene hadde hatt festhall. Sammen med andre kunstnere dannet han LYN-gruppen. I 1973 presenterte 13 kunstnere seg i Oslo Kunstforening med Bellevue – Bellevue. «Det var sterke ting!» sier han. LYN var mer praktisk enn dogmatisk innrettet, og opprettet sitt eget Galleri 1. Her hadde Breivik sin første separatutstilling i 1974.

«Bergen var en liten, borgerlig by med en fabelaktig undergrunnsaktivitet. Jeg søkte stillingen etter Per Palle Storm [ved Statens kunstakademi], men jeg ble ikke vurdert. Så ble jeg kalt til Stockholm, hvor jeg ble professor i skulptur ved Kungliga Konsthögskolan. Denne gærningen – altså meg – ville de ha! Årene i Stockholm ble et poetisk breakthrough. Stockholm var som å komme til himmelen, med frisk luft og internasjonal tankegang. I Oslo var det laber bris; der gjaldt bare det figurative,» forteller han.

Breivik deltok på utstillingen Sleeping Beauty: Scandinavian Art Now i Guggenheim-museet i New York. Han nyttet øyeblikket godt. Parallelt stilte han ut i private gallerier i byen.

«Da var Soho fremdeles full av smøreverksteder og industri; det ble en oppdagelsesferd inn i en småindustriell verden. Paris er for snobbet for meg. Men New York var en rik tid! Sammen med noen andre kjøpte jeg en hasidisk red brick building-pikeskole i Williamsburg – for mindre enn det en garasje i Bærum koster. Nabolaget var lugubert, det var tre mord i uken, bandekriger. Men det var perfekt. Vi ga bort en kolonihage til de lokale puertoricanerne. Det var fine, merkelige år.»

Tiden lar han komme til uttrykk med tildels svært lange serier av objekter, som i serien Årer fra sist på 1970-tallet og de båtformede objektene i serien Fiber fra begynnelsen av 1980-årene. Båtformene ble først stilt ut på Henie Onstad Kunstsenter. Før dette hadde Breivik fått lov å ta for seg av børstene fra Jordan børstefabrikk (som skulle flytte produksjonen).

«Mellomrommet mellom hvert objekt gir en tidsfølelse i arbeidet. Det er som om de er fra en annen tid. Jeg har aldri villet bli en heroisk kunstner; jeg legger ikke alle mine tanker ned i ett verk – alle ideene mine er for store og kompliserte,» sier han.

I Fiber – serien med båtformer – var verkene først 210 centimeter lange. Senere etab-lerte han en slags akademisk standard, der hver båtform måler 15x15x120 centimeter. Her har han gått i dialog med håndverkere og ulike materialer fra hele verden, her er båtavtrykkk utformet i blikk, bambus, perler, bronse, papir og lakk; en uendelighet av varianter inngår i dette – trolig – aldri avsluttede arbeidet.

«Jeg har vel cirka 150 igjen av disse – jeg har laget 500 totalt. Dette er et tema som aldri vil bli uttømt. Jeg føler meg som et medium, disse båtene blir et bilde på menneskeheten. Mitt emosjonelle liv blir helt uinteressant – og det er befriende. Dessuten gjør de reisene mine mer interessante. I en serie må ikke hvert enkelt verk være genialt. Enkelte av dem kan gjerne være likegyldige hvis de hadde stått alene. Seriene er vel også en form for effektivitet. Du finner jo måter å håndtere deg selv på. Logistikk er dessuten morsomt,» forklarer Breivik.

STEIN PÅ STEIN

I flere av Breiviks prosjekter inngår en samtale mellom vannet og steinene: Jussi Björlings plass i Göteborg, Lillehammer Kunstmuseum og Klosterenga skulturpark i Oslo. Breiviks bidrag til Skulpturlandskap Nordland er plassert i Narvik. Han har reist en portal og en søyle. En elv strømmer kontinuerlig forbi, evig kommuniserende.

Han laget 22 høye granittplater til Gulating-monumentet – men ville ikke være til stede under åpningen. «Jeg vet hvor fint det kunne blitt. Loven er det mest verdifulle med stedet.» På Hidra ble det sommeren 2012 avduket et minnesmerke over Ingeborg Los, som i 1852 reddet det engelske dampskipet Neptune. Etter redningsdåden fulgte hun mannskapet og kapteinen til Flekkefjord. Der ble de alle innlosjert på Bondeheimen, også Ingeborg. Men etterpå ble hun uglesett og betraktet som en løsaktig tøs.

En 160 centimeter og 400 millioner år gammel lavastein minner om den gamle uretten.

Søylene på Torgallmenningen i Bergen betrakter Breivik som et slags hovedverk. Fra Xiamen i Sør-Kina fikk han i løpet av ett år skipet 24 søyler til det stadig omstridte prosjektet.

«Jeg hadde onkler som reiste til USA på 1950-tallet. I Kina opplever jeg noe av den samme sterke troen på dagen i morgen. Jeg har lært meg at the first cut is the deepest. Man må ikke fomle. Jeg er en stayer. Og du vet, Bård Breivik delivers,» sier han. Med større presisjon kan ikke verdenskunstnerens bergenske lynne beskrives.