NYBROTTSMODERNISTEN

Benny Motzfeldt transformerte egenhendig den norske glasskunsten på 1960- og 1970-tallet. Hun skulle søke seg vekk fra alt som lignet
på industri og store produksjonsforhold. I stedet skulle hun gå til en febril skapergjerning der hun ble assistert av kun en håndfull lojale medarbeidere. Hun ville skape originale verker i glass som en fri kunstner, slik hun parallelt gjorde med maleri og grafikk. For å få dette til måtte hun sprenge seg ut av den kommersielle glassindustrien.

Benny Motzfeldt skulle skape glasskunst som utfordret øyet, som var radikal i sitt syn på det skjønne, og som avvek fra idealer sprunget ut av naturromantikk og klassiske former. Den inkorporerte nye materialer fra industrien og tok opp i seg en tidligere uhørt nærkontakt med ulike metaller. Hun sprang ut som en nybrottsmodernist og en ektefødt datter av industrisamfunnet – men søkte seg raskt vekk fra industriens masseproduserte objekter. Naturen er i aller høyeste grad til stede i hennes glasskunst, men ofte som en foruroligende, forurenset, uren og uskjønn kraft.

At glass ble Motzfeldts materiale, var ingen selvfølge. Før henne hadde ingen norsk kunstner arbeidet fritt med glass som materiale. «Det tok lang tid før jeg ble grepet av det. Men så ble det glass jeg tenkte på både natt og dag. Ikke vet jeg om en blir så grepet av andre materialer? Føler en sølvsmed eller en tekstilkunstner det på samme måte? Er det noe trolldomsaktig som betar en? Nesten alle som arbeider med glass, blir mer eller mindre besatt av det,» filosoferte Motzfeldt.

TERPENTINENS SANG

Benny Motzfeldt viste tidlig tegn på at hun var en Einzelgänger. Hun har selv skrevet om da hun kom fra landet til Trondheim for å gå på middelskole. Der ble hun uglesett av de andre elevene da hun i stedet det ene obligatoriske herbariet presenterte to. Og hun kunne alle blomsternavnene; fascinasjonen for det organiske og levende kom tidlig. Hun vokste opp i Åsen i Nord-Trøndelag – som nå er innlemmet i Levanger – og fikk ofte være med moren på besøk i atelieret til venninnen Astri Aasen i Trondheim. Hun hadde vært elev hos Harriet Backer, den ledende kvinnelige kunstneren i Norge, og de to knyttet et sterkt og varig vennskap. Aasen var den første kvinnelige billedkunstneren i Trondheim, og besøkene i hennes atelier brente seg fast i den unge Benny Anette Berg Nilsens minne; «duften av terpentin og oljefarger var det mest spennende jeg hadde opplevet». Atelieret var et revolusjonens arnested; å våge å være kvinnelig kunstner var å erklære det maskuline hegemoniet krig. Barndommens intense leseropplevelse med Daniel Defoes skipbrudne Robinson Crusoe og H.C. Andersens eventyr ga sterk gjenklang i henne. Her ble ensom-heten skildret med sterke islett av det tragiske. En helt tydelig forståelse av atlivet primært er en vandring alene, åpenbarte seg. «Hvor mange tårer har jeg ikke grått over den lille havfrue. H.C. Andersen var den grimme elling som ville erobre verden og klarte det,» skrev Benny Motzfeldt i 1984.

Som skoleelev på museumsbesøk i Trondheim ble hun forhekset av en skimrende regnbueglans i oldtidens parfymeflasker.

I sitt tredje ekteskap giftet hun seg med generalløytnant Birger Fredrik Motzfeldt, og fikk etternavnet hun skulle bli berømt som Norges fremste glasskunstner med. Han bygget opp det norske flyvåpenet i eksil i Storbritannia under andre verdenskrig, og bygget det opp på nytt igjen da jetflyene, landets inntreden i NATO og den kalde krigen stilte nye krav.

GLASSMENASJERIENE

Motzfeldt studerte ved Statens håndverks- og kunstindustri-skole (SHKS) i Oslo. Hun debuterte på Høst-utstillingen allerede i 1936 og deltok også året etter. Ved begge anledninger stilte hun ut akvareller. Så fulgte år med reklametegning, illustrasjonsoppdrag, familieliv, krigen og syv år i Stockholm. Hun arbeidet med ulikecollageteknikker og tekstilbilder. Et besøk på Veninis legendariske glassverk på Murano (Venezia) gjorde sterkt inntrykk.

Motzfeldts vei til glassriket tok for alvor til først i 1955, da hun fikk ansettelse ved tegnekontoret til Christiania Glasmagasin. Her tegnet hun dekorasjoner for tradisjonelle punsjeboller, terriner, pokaler og annet krystall med gravyr for Hadeland Glassverk. Det ble en verdifull læretid. Motzfeldt markerte fra første stund en vilje til selvstendighet i møtet med den dekorative glasskunsten. Humoren var til stede i rikt monn i scenene med hverdagsliv og myldrende byliv. Hun tok selvsagt i bruk sin kunnskap om blomster og fugler. Så erobret hun også selve formen i glassobjektene. Hun beveget seg fra tegnesalen på loftet med adresse Stortorvet i Oslo til glassblåserne på Hadeland, lærte hvordan glasset blir til i møtet mellom ild, menneskelunger, spesialverktøy – og en skapende vilje.

I 1960 får hun produsert enkle bruksglass med kuppelformede lokk, kalt Benny, som sin første selvstendige formgivning i glass. Det var en viktig personlig seier. Tre år senere skapte hun Isfugler; små, trinne og litt butte fugler av klart glass. Lyndon B. Johnson – den amerikanske visepresidenten som ble president etter attentatet på John F. Kennedy – besøkte Norge i 1963. Han kjøpte mange eksemplarer av Motzfeldts glassfugler og tok dem med hjem til USAs førstedame Lady Bird Johnson. Dette skapte et hørbart gjennombrudd for Motzfeldt.

Bevisst bruk av sodablærer i glasset pekte frem mot Motzfeldts utforskning av det ufullkomne og et formspråk som drastisk avvek fra opphøyde ideer om tilstrebet perfeksjon. Hun regisserte naturens eget idémylder og fant anvendelige arkaiske former overalt – og transformerte dem gjennom sitt eget uttrykk. En analyse i dag ville kanskje si at hun dekonstruerte naturen.

I 1967 gikk hun videre til det lille Randsfjord Glassverk, hvor hun ble verkets eneste designer. Arbeidsstokken var 15 mann sterk – dette var i aller høyeste grad a man’s world. Med en forbløffende kraft – i direkte kontakt med glasset i glasshytten – beviste hun på kort tid at det var mulig å sette såkalt studioglass i produksjon. Hun fikk også satt rustikt, enkelt bruksglass i håndverksmessig masseproduksjon, samtidig som hun fikk tid til å lage enkeltgjenstander. Fra denne tiden kom hennes kjente blekkhusformede glass. Hun tillot seg uhørte og fantastiske fargesammenstillinger og fremstilte glass som var grumsete, kontaminert.

«Glassets eventyrlighet, flyktigheten i det, inspirerer til impulsiv utfoldelse og lek,» uttalte hun til Bonytt i 1968.

Benny Motzfeldt var på utrettelig oppdagerferd i glassets verden de tre og et halvt årene hun var ved Randsfjord Glassverk. Gjenstandene ser ut som om de er sanket inn fra mytiske landskap.

Så beveget hun seg videre, igjen til en enda mindre glasshytte. Hos PLUS-senteret i Gamlebyen i Fredrikstad ble hun kunstnerisk leder og formgiver. Her skulle hun ha en tilknytning livet ut. I denne beskjedent utstyrte glasshytten arbeidet hun sammen med tre glassblåsere. I det lille, hete rommet hersket en sakral, nærmest kontemplativ ro. Men her ble en strøm av glassgjenstander tilvirket i noe nær et frenetisk tempo (betegnelsen unika om objektene syntes hun for øvrig lød for pompøst). Noen krittstreker på gulvet i det enkle verkstedet tegnet opp formene.

Metallnett, oksider, glassfiber, spon av jern, messing, perler av glass; alt tenkelig og utenkelig ble tatt i bruk i en produksjon som hadde en umåtelig stor spennvidde. Hun trakk og dro i det smeltede glasset, formet det til frie, skulpturelle former og ville – som Anniken Thue skriver – «la uttrykket i glasset bare bæres av hendelsene i glassmassen alene». Det som foregikk inne i glasset, var det meningsbærende. Reisen til det perfekte glasset innebar å kjempe mot alle konvensjoner om hva det perfekte glasset var. Hun nådde frem til et enormt, internasjonalt publikum, ble innkjøpt av betydningsfulle samlinger og skulle bli overdrysset av priser og utmerkelser.

I likhet med produksjonen til de mest sentrale formgiverne og kunstnerne etter krigen var det som om hennes arbeider tok opp i seg selve tiden de ble skapt i – like mye som de ble en tydelig definisjon av en epoke.

Benny Motzfeldt ble gjennom sitt livsverk vår dristigste glassknuser.