HAMLET OG RASKOLNIKOV

Som teaterkunstner har Bentein Baardson vært velsignet med kulturelt betinget motstand av sterkeste valør. Han ble født i New York og snart skipet til Norge, der han fikk sin oppvekst på den mørkeste sørlandsstripen. Den med den dypeste bibeltroen. «Jeg torde ikke si til noen i Kristiansand at jeg ville gå teaterveien. Da jeg kom inn på Statens Teaterhøgskole tidlig på 1970-tallet, ble det dannet bønneringer for meg. Og da jeg endelig fortalte det til farmor, sa hun: Huff! Jeg ymtet noe om at du har da ikke i vært i teater, farmor? Hun så alvorlig på meg og sa: Og ikkje på tivoli heller,» forteller Baardson.

I Oslo møtte han en teaterverden der han kunne gjenkjenne seg selv i andre og andre i seg selv. Han har en bronserøst som er helt hans egen, den drønner av fuktig muld, svart natt, gammeltestamentlig patos.

Bentein Baardson skulle bli en fremragende skuespiller. Han fikk tidlig bryne seg på store og krevende roller. «Jeg var på rett sted til rett tid,» sier han selv. Han fikk sin debut i Fjernsynsteatret, der han gestaltet Osvald i Ibsens Gengangere. Han har hatt de ledende rollene i Brechts Puntila, Sofokles’ Oidipus og Shakespeares Coriolanus. Rollene som har etterlatt de kanskje dypeste sporene i ham, er Shakespeares tragiske hevner Hamlet og Dostojevskijs Raskolnikov (i regi av Kjetil Bang-Hansen), som dreper en fæl utsuger av en pantelånerske og innbiller seg at han er et ekstraordinært menneske som kan begå slike grusomme forbrytelser uten å kjenne anger. «Det er vanskelig å bli kvitt roller som Raskolnikov,» sier han.

Som teaterinstruktør er han å betrakte som en av våre beste. Han har en voldsom arbeidskapasitet og har kreert en lang rekke nyskapninger for scenen. Han regidebuterte på Trøndelag Teater med Strindbergs en-akter Den sterkeste. Året etter satte han i scene sitt eget barnestykke Prins Umulius, Gladimat og Brillefin. Han dykket videre ned i Shakespeares verden med oppsetninger av Romeo og Julie, Midtsommernattsdrømmen og Hamlet. På Rogaland Teater laget han satirisk musikal av Karel Čapeks dystopiske fremtidsfabel Salamanderkrigen (en fremsynt allegori over fascismens og kommunismens fremmarsj i Europa, utgitt i 1936). På Nationaltheatret og på Det Norske Teatret har Baardson satt opp store produksjoner av blant andre Molière, Evripides, Steinbeck og Brecht.

Han har vært teatersjef på Rogaland Teater og Den Nationale Scene i Bergen og kunstnerisk leder for Teater Ibsen og Agder Teater.

KATEDRALEN KILDEN

Baardson tiltrådte i 2010 sjefsstillingen for Kilden Teater- og Konserthus for Sørlandet. «Jeg trodde jeg skulle trykke på repeat-knappen i mine sene år, men så kom Kilden! Sørlandet har aldri før hatt et slikt bygg, kanskje skyldes det rivaliseringen mellom Aust- og Vest-Agder, kanskje var det en inngrodd mørketro og angst. Men politikerne var endelig djerve nok til å si ja takk til et bygg både for teater og konserter,» sier han.

Bygget kostet 1,7 milliarder kroner og har fire scener. Det åpnet i 2012. Bygget ble tegnet av finske ALA Architects sammen med de lokale SMS Arkitekter. Akustikken i konsertsalen er allerede lovprist som makeløs. Kilden – oppkalt etter Gabriel Scotts roman Kilden eller Brevet om fiskeren Markus fra 1918; Markus eide fromhetens nådegave – er det største teater- og konserthuset i Norge etter Snøhettas operabygg i Bjørvika. Bak den bølgende eikeveggen – som alluderer både til eiketømmereksporten på 1600-tallet og de rike, lokale båtbyggertradisjonene – er Agder Teater, Kristiansand Symfoniorkester og Opera Sør samlet i én driftsorganisasjon.

«Vi har ikke hatt noen å ringe til underveis. Dette har ikke vært gjort før. Kilden har både vært en fusjon og en stor revolusjon. All kunst er i rivende utvikling i dette rike landet vårt. Derfor er det viktig at vi også ser på hvordan vi kan organisere våre kunstinstitusjoner på fremtidsrettede måter. Tilskuddene må brukes best mulig. Vi manifesterer nasjonen med kulturhus, slik vi før bygget fyrtårn og samfunnshus. Signalbyggene vil bli stående igjen etter oss og etter denne tiden med oljerikdom. De er vår tids katedraler, vår tids opplevelses-katedraler. For 40 år siden skulle alle til Finland for å se moderne kulturarkitektur. Nå kommer de til Norge,» sier Baardson.

Han har hatt regiansvaret i store tv-produksjoner, som den store Hamsun-serien med Per Sunderland i hovedrollen. Den fire timer lange fjernsynsversjonen av Peer Gynt kaller han for «hjerteblod». På Rogaland Teater dramatiserte og iscenesatte han Alexander Kiellands Skipper Worse og Garman og Worse i en fem timer lang sceneversjon. På Den Nationale Scene hadde han regien på den ni timer lange oppsetningen av Amalie Skrams Hellemyrsfolket (som også inkluderte middagspause!). «Etter at den hadde vært spilt for 40 000 mennesker, stod en annonse i Bergens Tidende: Søker to billetter til Hellemyrsfolket i bytte mot to 14-dagersturer til Mallorca,» forteller Baardson.

RITENES ROM

Det finnes nedtegnelser fra Olympia (i førkristen tid) om boksere som svelget sine egne, utslåtte tenner – og fortsatte å bokse. Mange boksere ble så ille tilredt at det kunne reises berettiget tvil om deres identitet. De olympiske lekene har alltid vært en arena for grenseoverskridelser – og en arena for riter. «Ritene synliggjør gudene og deres inngripen i den menneskelige verden,» sier Baardson.

Som olympisk seremonimester på Lillehammer i 1994 valgte Baardson å bygge en bro til antikkens Olympia og Sparta på særnorsk manér. Han tok i bruk den norske eventyrarven og sørget for å vektlegge en tydelig fredsmarkering. Men først og fremst laget han en magisk, storslagen og forunderlig intim utendørsforestilling – som ble sett av fjernsynsseere over hele kloden. «Jeg brukte mye krefter på at staben og de medvirkende på Lillehammer ikke skulle bli olympiske i hodet. Prosessen var identisk med det å sette opp Karius og Baktus på en liten teaterscene i en småby. Riktignok var det flere mennesker involvert, og arenaene var større. Men det å finne frem til en klar idé for innhold og for konsekvensene som gjennomføringen ville avstedkomme, bød på de samme utfordringene.»

Han lot horder med hardingfelespillere, bunadskledde folkedansere, samer med reinsdyr, troll og vetter i fantastiske kostymer, fredsduer, Liv Ullmann og Thor Heyerdahl bidra til den enestående olympiske åpningsforestillingen.

Den største teaterproduksjonen i OL-året fant sted på Det Norske Teatret. Sammen med Halldis Moren Vesaas og Arne Nordheim skapte Baardson den spektakulære forestillingen Draumkvedet. Dramaturg Bodil Kvamme bidro også til denne oppsetningen.

Hvis et menneske er sine gjerninger, er Baardson forskrekkelig mye. Han har ledet Norsk kulturråd og vært kunstnerisk ansvarlig for Ibsenåret 2006 og ski-VM i Oslo i 2011. Han har hatt ansvaret for åpningen av Bibliotheca Alexandrina og Den Norske Opera & Ballett (begge tegnet av Snøhetta). Han satte opp den vilt storslagne Peer Gynt – foran Sfinxen og pyramidene i Giza i ørkensanden i Egypt.

«Vi har en lengsel etter noe mer, etter å forstå virkeligheten uten alle de rasjonelle svarene. Vi søker oss frem – og tilbake – med vår sanselighet og bruk av noe intuitivt; kunsten settes inn i en sammenheng der spørsmålene blir stående igjen. Ikke svarene.»

Baardson sier at Sørlandet har hatt en kolossal tørst og lengsel etter kunst og kultur. «Jeg har heldigvis bare en åremålsstilling som administrerende direktør ved Kilden. Jeg drømmer jo om en dag å kunne konsentrere meg om mindre og mer intime formater. Det er det detaljerte skuespillerarbeidet jeg alltid har satt mest pris på og lengtet etter. Sette opp Ibsen, Tsjekhov, Beckett, Pinter. Men der har tilbudene merkelig nok vært heller magre. Kanskje de kommer? Som regel er det en tid for alt,» sier Baardson.