TILBAKETRUKKET MESTER

Bergljot Hobæk Haff er en av vår tids aller fineste fortellerstemmer. Hun er en forfatter som rager skyhøyt, uansett målestokk og språksamfunn. Djervt har hun funnet frem til sin egen stemme, gjennomlyst av en grenseløs, magisk originalitet. I valg av emner har hun også utvist stort mot og uforutsigbarhet. Hun har tatt seg tid til å tenke.

Hun er vanskelig å innfange; en villfugl, fri slik bare et menneske som møysommelig har skapt seg sin egen frihet, er det. Hobæk Haff har skrevet 16 romaner siden debuten Raset (1956). Med Skammen (1996) nådde hun for alvor de store skarene av takknemlige lesere. Boken om Idun Hov og hennes familie regnes som en av hennes aller sterkeste.

Bøkene hennes omhandler de grusomme hekseprosessene, NS-barnas skam og tvang i psykiatrien, apartheid i Sør-Afrika. Erotikk. Kvinnelig begjær, det kuende kravet (fra menn) om kyskhet, renhet og uskyld. Ofte opplyser Hobæk Haff middelalderens dunkle gjemmer med det blendende overlyset fra en særpreget vilje til humanitet. Ved å lese hennes tekster blir man ikke spart for et rikt forråd av menneskelig bestialitet og fornedrelse. Det er som om hun vet at bare ved å paradere tortur, religiøst fundert ondskap, hjerteskjærende tap, det grusomme i et empatisk tomrom og en uutholdelig menneskelig smerte – alt som del av fortellingenes fundament – kan hun våge å nærme seg forsoning, kanskje en slags frelse, en hardt tilkjempet verdighet, ideen om et bedre sted. Om enn Paradiset som oftest er langt, langt unna.

Åse-Marie Nesse holdt en gnistrende tale da Jahre-prisen i 1998 ble tildelt Bergljot Hobæk Haff: «Hennes skrivekunst er utkrystallisert gjennom en særdeles tidkrevende prosess, et kostbart, edelt produkt av langt livs ferd mot lys. […] Med sin magiske lampe opplyser hun mørkeloft og kryper inn under huden på en spansk inkvisitor så vel som en russisk anarkist, på munker og skjøger, skomakere og adelsmenn. Ja påfallende ofte nettopp menn». Hobæk Haff maler frem kruttsterke språkbilder og dype, overraskende refleksjoner. I setningene hennes møtes den briljante fortellerkunsten til Karen Blixen og Knut Hamsun, realismeoverskridelsene til Gabriel García Márquez og Isabel Allende, og det episke rittet gjennom religionskritiske allegorier fra Mikhail Bulgakov (som hun ikke har lest én linje av).

Under arbeidet med denne boken innløp følgende beskjed til forlaget: Bergljot Hobæk Haff kunne ikke stille til intervju. Hun hadde falt stygt, brukket lårhalsen og slått flere store hull i hodet. Halve hårmanken var vekk. Men hun ville gjerne svare skriftlig på alle spørsmål. Løsningen ble en gammeldags samtale per brev.

«Jeg er så ribbet for mitt naturlige utseende at jeg ligner et spøkelse – noe nytt fotografi kan det ikke bli tale om,» skriver hun i det første brevet.

Hennes tilbakeholdenhet – en skyhet som nærmer seg et indre eksil, i alle fall overfor offentligheten – har lenge vært omspunnet av mystikk og myter. Den portobelagte samtalen er både en slags bekreftelse og en sterk protest mot forestillingen om Hobæk Haff som en ensom og eksentrisk tusenårsgammel eik.

«Når jeg så sjelden stiller opp til intervjuer, er det av gode grunner: Det er boken og leseren som er de essensielle. Forfatteren har gjort sin gjerning og bør holde seg tilbake, og ikke la sin person kaste lys over teksten. Når jeg er ferdig med en bok, legger jeg den bak meg og retter blikket mot den neste. Det varer ikke lenge før jeg er fremmed for den og ikke engang husker hva den handlet om,» skriver Hobæk Haff.

Hun fører en vakker, oppreist håndskrift. Sidene er pakket tett med tekst.

REDNINGEN FRA SLAVERIET

Dette er kjent om hvordan Hobæk Haff arbeider: Hun skriver sine bokmanus for hånd, før hun lar dem gå igjennnom en gammel skrivemaskin. Arbeidet foregår på kjøkkenet, som er omgjort til skriveverksted. Etter to havarerte ekteskap i Danmark har hun aldri laget middag.

«Da jeg skrev Raset, var det for å komme bort fra det feilaktige i livet mitt og redde meg over i en ny og bedre verden. Etter gymnaset ville jeg gjerne følge mitt vitebegjær og studere historie ved universitetet. Men jeg var jo bare en jente. Det ble regnet for bortkastet å la en jente studere når hun sannsynligvis ville ende som husmor. Derfor ble jeg dyttet inn på lærerskolen av mor og mine to tanter. De ville ikke høre på mine bønner om å få lov til å studere.»

I Danmark var hun gift og hadde fått et barn. Men hun ville skrive. Hun løste det ved å sette seg opp i sengen i firetiden om morgenen, og skrev på debutboken før hun slengte seg på sykkelen. Hun var sykevikar på folkeskolene.

«Jeg bodde i København og kunne ikke språket, så jeg klarte ikke engang å gjøre meg forstått. I de store klassene satt guttene og apte etter mitt latterlige norsk-dansk så snart jeg snudde ryggen til for å skrive noe på tavlen. Boken Raset ble min redning fra slaveriet på skolen og fra rollen som forsørger hjemme. Min mann studerte psykologi, det var jeg som måtte sørge for at vi hadde tak over hodet og mat i munnen.»

Hun hadde tidlig en helt umettelig interesse for historie. Leste alt hun kom over: aviser, tidsskrifter, tykke fagbøker. «Det var nok ikke så rart at denne lidenskapen smittet over på mine manuskripter. Før jeg skrev Attentatet (2004) og Jeg, Bakunin (1983), var jeg i to omganger turist i Leningrad, Moskva og Kiev. Helt alene trasket jeg rundt og søkte den russiske sjel med oppsperrede sanser.»

Når hun satte seg til for å skrive, visste hun aldri om det ville komme en roman ut av notatene.

«Men plutselig var det som en gnist ble tent. Det ene ordet tok det andre, og det var nesten som om romanen skrev seg selv. Jeg kunne holde på en hel dag fra morgen til kveld. Det hendte jeg glemte å lage middag, helt til min mann sto i døren og skjelte meg ut. Ekteskapet hadde haltet lenge da jeg en dag pakket mine sparsomme saker og tok min datter med meg hjem til Norge.»

I romanen Den evige jøde (2002) – henlagt til et urolig 1500-tall – møter vi en jøde som skjuler seg bak et utall identiteter før han våger å si det farlige ordet «jeg». Heksen (1974) forteller historien om Hanna, som beskyldes for å stå i ledtog med djevelen. Renhetens pris (1992) er henlagt til inkvisisjonens tid. Nonnen Beatrize de Mendoza føder et barn. Inn rykker storinkvisitor Salvadore de Crux. Det er han som på sitt dødsleie er bokens fortellerstemme.

SELVBIOGRAFISKE BLINDSPOR

Hun er ikke lenger opptatt av skjøger og madonnaer, dette doble kvinnebildet hun utforsket i romanene Skjøgens bok (1965), Den sorte kappe (1969) og Gudsmoren (1977). «Nei, dette opptar meg ikke lenger – ikke annet enn som et bilde på hvor vidt menneskeslekten favner i kropp og sjel. Jeg går inn for kvinners rettigheter som jeg gjør for mannens, når det ikke øves urett mot det ene eller det andre kjønn. Noen feminist blir jeg aldri, men jeg er oppriktig glad for at jeg er født som kvinne. Som forfatter er jeg i mitt rette element når jeg skriver om urett og undertrykkelse, hvor i verden maktmisbruket enn måtte utfolde seg.»

Hun henla Den guddommelige tragedie (1989) til Lesotho i Sør-Afrika, under apart-heidregimets mørke år – og til en himmel der Gud har abdisert (han dingler i galgen i Johannesburg som fattig, svart gruvearbeider, etter at han har tatt plassen for en dødsdømt fange). Den svarte, unge gutten Nkosinathi overtar rollen som Menneskesønnen – og er bærer av håpet, der det er nærmest umulig å få øye på det. I denne romanen bringes Hobæk Haffs umåtelige evner som finsmed av allegorier i en fantastisk fortelling til store høyder.

«Skammen er nok den av mine romaner som er mest personlig, selv om den ikke er noen selvbiografi. Handlingen er i det store og hele oppdiktet. Det har aldri vært noen landssviker i min familie. Min far er i visse trekk modellen til Vemund Hov, men han døde i 1938 og ble av gode grunner ikke noen landssviker. Min familie var svært uharmonisk, med min pietistiske mor og min ville, ultraradikale far som aldri brydde seg om hva som var vanlig folkeskikk. Hos oss barn myldret tendensene i alle retninger, så jeg har nok noe å slekte på.»

Hun er hedret med en drøss litterære æresbevisninger, men ingen Nordisk Råds litteraturpris (selv om hun er blitt nominert to ganger), og ikke den unevnelige litteraturprisen. Trolig er det godt. En rekke aldrende forfattergiganter kunne fortalt skrekkhistorier avfødt av oppmerksomhetssjokket som kan følge med et slikt æresslag – selv om ikke på langt nær alle har Bergljot Hobæk Haffs skyhet som del av sin personlige grunnmur.

Hun skriver – trolig – ikke på noen ny roman.

«Nei, nå er jeg syk og svak, og har mistet den vitalitet som kjennetegner en god forfatter. Det vil du nok merke på disse skribleriene.»

Mon det.

Hobæk Haff lar den burleske og tragiske mysteriehistorien Gudsmoren munne ut i undringen over «at det finnes bøker som har enslags hemmelig brist eller åpning, tilstrekkelig stor til at en person kan slippe bort».