Deeyah Khan (født 1977) er dokumentaristen som vokste opp i det kulturelle veikrysset Norge. Hun favner verdens smerte med sine ambisiøse, modige og presist fortalte filmer. En særegen musikalitet har også vært en del av reise­bagasjen. I vår tid er selve sannhetsbegrepet under tung beskytning. I lang tid har angrepet på den rene, skjære fornuften og demokratiske grunnprinsipper blitt ledet av den amerikanske presidenten Donald J. Trump. En bøllenes verdensorden ser ut til å ha oppstått. Når sivilisert samtale og inderlig, meningsfull dialog brutalt henvises til ideenes skraphaug, er Deeyah Khans standhaftige menneskerettighetsaktivisme og dypt humanistiske filmprosjekter en særdeles nødvendig motgift. I arbeidet med filmene insisterer hun alltid på å forsøke å snakke med selv de mest ytterliggående, voldsforherligende og forherdete menneskene. Av og til skjer det noe forbløffende.

FLUKT OG MUSIKALSKE AMBISJONER

Hun ble født i Oslo. Moren kommer fra Afghanistan, faren fra Pakistan. I et intervju med UN Women har Deeyah kjærlig beskrevet hjemmet hun kommer fra, som «eksentrisk». Da hun var syv år, sa faren hennes at hun måtte si farvel til alle leker og dukker – barndommens verden ble stappet ned i en søppelsekk. Hun gråt sine modige tårer, selvsagt. Neste dag begynte en musikalsk utdannelse, der prominente musikere fra farens hjemland ble hentet inn som lærekrefter. Den første platekontrakten fikk hun da hun var tretten år. I 1990 var hun med på en Jan Garbarek-innspilling for plateselskapet ECM. Og to år senere ble Ragas and Sagas utgitt, med khyal-vokalisten Ustad Fateh Ali Khan, som også var en av hennes sanglærere, perkusjonistene Ustad Shaukat Hussain og Manu Katché – og Deepika Thathaal på vokal. Deepika skulle etter hvert bruke navnet Deeyah Khan – hun og broren Adil, danseren og skuespilleren, tok morens etternavn. For faren var ikke det noe problem.

Hun ga ut soloplaten I alt slags lys (1992) med et stjernelag av musikere i ryggen, blant andre Knut Reiersrud, Paolo Vinaccia, Reidar Skår og Shaukat Khan. Pakistansk og indisk sangteknikk ble koblet med norske tekster av Wera Sæther. Det vellykkede musikalske kulturmøtet vakte behørig oppsikt. Men en norsk-pakistansk-indisk jente med ambisjoner om å erobre verden med musikk? Det var uhørt for det muslimske og svært konservative innvandrermiljøet i Norge. Raskt dukket «delegasjoner av menn» opp hjemme hos Deepika og familien. De mente det datteren drev med, var fullstendig uakseptabelt, det sømmet seg ikke for en av «deres» jenter. Hun ble sjikanert, og dødstruslene haglet. En mørk, parallell virkelighet i Oslo eksisterer.

Da hun var sytten år, sa moren hennes at de ikke lenger kunne beskytte henne. Dagen etter forlot Deepika Norge og flyttet til London. Det var en flukt, hun hadde få ting med seg – men musikkambisjonene ble ikke på noe vis forlatt. I 1996 kom det andre soloalbumet, som ganske enkelt het Deepika. Det inneholdt en moderne, elektronisk, dansbar blanding der etniske ingredienser møtte soul og hiphop. På produsentsiden var Tor Erik Hermansen (som senere hadde voldsom suksess i hitfabrikken Stargate), Tommy Tee og Nick Sillitoe. En naken rygg i en musikkvideo forsterket de harde angrepene fra «moralpolitiet». Året før hadde singelen Get off my Back blitt sluppet – som kanskje kunne forstås som en beskjed til de reaksjonære kreftene som fantes både i Vesten og i foreldrenes hjemland. Den var også del av soundtracket til filmen Schpaaa (1998), regissert av Erik Poppe. Flere år senere kom singelen Plan of my own, også den en tydelig proklamasjon.

Det tredje soloalbumet var Ataraxis (2007) med jazzpianisten Bob James, trompetisten Nils Petter Molvær og gitaristen Andy Summers fra rockebandet The Police. Musikken er vakker og drivende rytmisk. Det moderne musikkspråket har også en solid forankring i det indiske subkontinentets tradisjoner. I årenes løp har hun sunget med artister så forskjellige som Anders Wyller, Liquid Stranger, sitarmesteren Ashraf Sharif Khan Poonchwala og den flere ganger Oscar-
belønnede indiske komponisten, musikeren og produsenten A.R. Rahman.

Deeyah Khan var med og produserte platen Listen to the Banned (2010). Og hun produserte Nordic Woman (2012), med et lag av spennende og toneangivende artister som Mari Boine, Lena Willemark, Ragga Gröndal og Annbjørg Lien. Khan fortsatte med Iranian Woman (2013), som feiret musikken, stemmene og det rike kunstneriske bidraget fra iranske kvinner – noe som på ingen måte har vært enkelt for dem å gjøre. Hun startet magasinet Sister-Hood som en tydelig feministisk lyskaster inn i tradisjonell, muslimsk kultur, og hun grunnla produksjonsselskapet Fuuse.

FILMAKTIVISTEN

Deeyah Khan har aldri helt sluppet taket i musikken, selv om den ikke lenger er hennes karrierevei. I et intervju med Ballade sa hun at den musikalske treningen hun fikk som barn, har dannet grunnlaget for hennes virke som dokumentarfilmskaper. «Musikk er min eneste utdannelse. Jeg har aldri gått noen filmskole eller tatt noen journalistutdanning. Musikk er alt jeg har på mange måter, og den former hvordan jeg forholder meg til film.»

Banaz – A Love Story (2012) var den første av Khans filmer. Dokumentaren forteller den gruoppvekkende historien om Banaz Mahmoud. Hun flyktet med familien fra Kurdistan i Irak og Saddam Husseins regime til England, ble tvangsgiftet med en eldre mann og ble til slutt myrdet av sin egen familie. Udåden ble initiert av hennes egen far etter at hun forsøkte å unnslippe sitt voldelige ekteskap. Det såkalte «æresdrapet» hadde selvsagt ikke noe som helst med ære å gjøre, men var ment å viske ut ethvert minne om en ung kvinne som bare ville bli fri fra gamle, sterkt undertrykkende og voldelige maktstrukturer. Khans rystende film viser at dypest sett handlet dette om forestillingen om påført skam og kontroll av kvinnelig seksualitet. Og om voldtekter, overvåkning, sosial kontroll, kjønnslemlestelse. Uvitenhet om de kulturelle mekanismene hos et sørgelig tafatt politi medvirket utvilsomt til at Banaz døde. Banaz skjønte at hun var i livsfare, men politiet skjønte ikke alvoret før det var for sent. Mer enn femti personer, alle i hennes egen slekt, var involvert i drapet. Fettere, far, onkler og mange flere bidro uten å nøle til ugjerningen. Hun ble begravet i en koffert, under en fryseboks gjemt i en hekk. I en samtale med politiet – tatt opp på video og dermed de eneste levende bildene av Banaz – sier hun at «hvis noe skjer med meg, er det dem». Dem er hennes nærmeste familie. Deeyah Khan mottok flere priser for denne rystende filmen, blant annet en Peabody-pris og en Emmy.

I hennes neste film, Jihad: A Story of the Others (2015) undersøkte Khan den ekstreme fundamentalismen bak voldsfantasien som går under navn som Den islamske staten (IS), ISIS, ISIL, IS-kalifatet og Daesh. Terrorregimet sprang ut fra den irakiske jihadistorganisasjonen al-Qaida. Hun går i tett dialog med menn og kvinner som har latt seg besnære av barbariet, blitt radikalisert, og som har utført grusomheter på vegne av ulike varianter av denne bevegelsen i mange land. Hun snakker med krigere og mennene som rekrutterer terrorismekandidater i Europa og Midtøsten. «Når du slåss på slagmarken, må du gjøre det som må til. Skyte dem, hugge dem, kappe hodet av dem», sier av veteranene.

AMERIKANSKE RASEBETENNELSER

Islam’s Non-Believers (2016) er en rapport fra den vanskelige og svært farlige tilstanden der islamister som har mistet troen, forsøker å få grep om tilværelsen. Å forlate islam er ytterst risikabelt. Derfor velger mange å holde tett om det. En ateist som lever i et religiøst samfunn, som islam, risikerer i ytterste konsekvens livet. En blogger i Bangladesh tilhørte en slags motstandsgruppe mot det overveldende trykket fra islam. En i denne gruppen, en arkitekt, ble hakket i hjel utenfor sitt eget hjem. Khan dokumenterer at flere ledende britisk-bangladeshiske imamer hadde oppfordret til henrettelse av ateistiske bloggere i Bangladesh.

Khan flyttet til USA. Hun laget White Right: Meeting the Enemy (2017). Igjen utviser hun fryktløshet, denne gangen i møte med folk som har erklært mennesker som henne – en farget kvinne – som målskive for sitt rasistiske hat. De fleste ville i utgangspunktet ikke snakke med Deeyah Khan, men hun gir seg ikke. Hun slippes til slutt inn i noen av de uttalt rasistiske hvit makt-organisasjonene hvor hun får filme og snakke med medlemmene. I Charlottesville, Virginia samles Ku Klux Klan og andre ekstremistorganisasjoner til en stor demonstrasjon kalt Unite the Right. Khan vil finne mennene bak maskene, vil ikke avfeie dem som monstre. Hun vil vite: «Hvordan er de som mennesker?» Hun intervjuer Richard B. Spencer, en lederskikkelse i alt-right-bevegelsen. Og hun snakker med Jared Taylor, redaktør for American Renaissance, et talerør for hvitt overherredømme-bevegelsen. Hun snakker med innbitte nynazister, som lederen for den amerikanske nasjonalsosialistiske bevegelsen, Jeff Schoep. Etter å ha snakket lenge med Khan velger han etter hvert å bryte med nynazistene. Møtet med et menneske som var sterkt kritisk til ham, men som lyttet med interesse, førte til en omvendelse for Schoep. Han har senere møtt Deeyah Khan til scenesamtaler, blant annet på Nobels Fredssenter. White Right: Meeting the Enemy vant nok en Emmy og fikk en drøss andre utmerkelser.

I 2020 kom to nye filmer fra Khan, begge fikk av NRK tittelopptakten Deeyah Khan i Trumps USA. Og Khan fikk flere priser. Den første, Abortkrigen, forteller om de daglige sammenstøtene utenfor abortklinikker i Sørstatene og om noen av kvinnene som står overfor umulige valg. Khan filmer de fanatiske abortmotstanderne. Og hun er med de abortsøkende kvinnene helt inn på operasjonsstuene. Den andre av disse to temperaturmålingene på Trumps USA fikk tittelen Livet som muslim. Med Trump er anti-islamismen skrudd tilbake til de alarmerende nivåene fra rett etter terroren 11. september 2001.

Behind the Rage: America’s Domestic Violence (2022) er Khans nyeste filmproduksjon. Den handler om volden i hjemmene, i de nære relasjonene. Hun snakker igjen med alle, også mennene som begår overgrepene på sine livspartnere.

Deeyah Khan er utnevnt til æresdoktor ved Emerson College i Boston. Hun har mottatt
Ossietzkyprisen, heder fra Gunnar Sønstebys minnefond og Scheiblers Legat, Telenors kulturpris, Fritt Ords pris, Lisl og Leo Eitinger-prisen, og enda flere. Hun er utnevnt til goodwill-
ambassadør for UNESCO.

Deeyah Khan har mot til å samtale. Også med djevelen.