I enhver marmorblokk bor det kan hende en sommerfuglpuppe, men det er Elena Engelsen som finner den. Det er hun som av bronse kan lokke ut en dampende varm, muskelspillende hest. Hele hennes kunstnerskap uttrykker kjærlighet til og fascinasjon for dyr.

Elena Engelsen er kjent for figurative dyre­skulpturer, ofte i full størrelse. Hun er født i 1952 i Kapp på Østre Toten og har beholdt både dia­lekten og tilknytningen til stedet. Og kanskje stammer også hennes jordnære og ujålete væremåte fra stedet der hun vokste opp? Kjærlighet til og respekt for dyr er iallfall noe hun fikk med seg fra barndomshjemmet.

PLETTFRI TEKNIKK

Engelsen er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Hun debuterte på høstutstillingen i 1977 og fulgte opp med en separatutstilling i Galleri Tanum i 1978. Etter endt utdannelse, fra 1974 til 1979, gikk hun i lære og arbeidet ved et steinhuggeri i Amsterdam. Gjennom sin karriere har hun vært en del av et internasjonalt billedhuggermiljø og har hatt en rekke utsmykningsoppdrag, både private og offentlige, og utstillinger, i inn- og utland.

«Usedvanlig godt håndverk», «plettfri teknikk», sier kunsthistorikere, kolleger og journalister. Hun hugger i stein, og hun modellerer i leire og støper i bronse. Materialet velger hun med utgangspunkt i dyret hun skaper: bronse, belgisk hardstein, diabas, marmor, kalkstein, leire, tre eller gips. Dyrene som Elena Engelsen skaper, er anatomisk korrekte ned til minste detalj. På samme tid har hvert enkelt dyr sitt særpreg, sin personlighet. De viser oss sin frykt og stolthet, sin sårbarhet og skjønnhet, eller sin resignasjon i møte med oss. I sin fastfrosne tilstand er de sprell levende. De poserer på fire labber. Eller de er midt i en bevegelse. Ofte overrasker de oss tilskuere i sine positurer: Isbjørnen sover med haken på en diger marmorlabb. En flodhest spreller på ryggen.

De er imponerende realistiske, men skulpturene hennes er så mye mer. De er politikk. Gjennom hele sitt virke har Engelsen villet noe. Hun vil at vi skal se dyr, forholde oss til dem. I et intervju i NOAHs Ark sier hun det på denne måten: «Når det eneste stedet [mennesker] ser en kylling er i frysen eller på grillen, får de ikke noe forhold til dyret i det hele tatt. Når du møter blikket til dyr, så er det noe som skjer med deg. Det er ikke alle som kan se individet bak øynene på en høne dessverre, men de vakre, varme øynene til en kalv eller en ku – de griper deg på en helt spesiell måte. [...] Jeg håper folk kan åpne øynene og være kritiske til behandlingen av dyr, slik som vi er til vår behandling av mennesker.»

Og de er vakre. De vidt ulike dyrekroppene gir muligheter for et nyskapende og utsøkt formspråk, samtidig som det figurative og natur­tro bevares. Sirkelen, som i skrukketrollet og musen. De høyreiste linjene som i kameleonen og de vaglende hønene. Kvadratet, som i føllet. Trekanten, som i øglen.

Men først og fremst er de fortellinger.

ØSTBANEN OG OSLO S

Østbanestasjonen i Oslo er landets

korsvei. Før eller senere vil alle nordmenn

gå gjennom den hallen,

med reisekoffert i hånden.

Dette sitatet er hentet fra åpningen av Lasso rundt fru Luna fra 1954. Agnar Mykles hovedperson Ask Burlefot nærer ingen varme følelser for Østbanen:

«Aldri reiste en nordmann med natttog

for sin fornøyelses skyld. Aldri ble hans hjerte

bragt til å svulme av forventning og uutsigelig glede

ved synet av en ferdig oppsatt sydende,

dampende togrekke [...]. [...]

I virkeligheten stoppet hjertet i ham allerede

i det øyeblikk hvor han fra Jernbanetorvet løper opp

de fire trappetrinnene og kaster det første blikk

inn i den store stasjonshallen.»

En dristig hypotese skal nå presenteres: Lasso rundt fru Luna hadde åpnet på en annen måte om Ask hadde reist fra Oslo S i stedet, og etter år 2000. Hadde Ask på vei inn i toghallen passert Elena Engelsens statue av tigeren, ville humøret hans vært et helt annet. Da ville Agnar Mykles helt ha vært i godt lune. For der står den. Ruvende og uhyrlig – den er større enn en tiger i full størrelse, hele fire og en halv meter lang. Forbløffende naturtro. Den står der og er storbyen. Skremmende og vennlig på én gang.

Elena Engelsen har med Tiger laget en statue som alle har et forhold til. Alle kjenner Tiger, for ingen kan unngå å legge merke til den. Den er på vei, og den kikker sidelengs på oss mens den går. Og vi ser forsiktig på tennene i tigerkjeften. Og klørne. En gedigen kropp. Barna rekker den knapt til manken, og den kommer til å sluke dem om de ikke passer seg. Men så legger vi merke til det: Tigeren er blank på snuten fordi barna – og vi andre – ikke kan la være å klappe på den. Og litt blankere over skulderbladene fordi ungene klatrer og klyver. Haletippen er en stol. Alle blir glade når de passerer Engelsens tiger.

Engelsen bor og arbeider i Oslo, og hun har satt sitt preg på bybildet, også med andre kunstverk enn Tiger: Nederst på Karl Johan henger et astrologisk ur, som Engelsen har laget sammen med kollega og ektefelle Per Ung (1933–2013). På Løren torg står det monumentale verket Peer og Anitra i ørkenen, også laget av Engelsen og Ung. Inne på Rikshospitalets barneavdeling står en bronsebever, som en vennlig hilsen fra Engelsen til pasientene. På Europarådets plass følger en okse oss med blikket.

DYRENES FORTELLINGER

Å tre inn i Elena Engelsens verden av skulpturer er pur oppdagelsesglede. Verkene er forskjellige i uttrykk, i materialer, i tekstur, i farge. Noe er glattpolert og skinnende, noe har ru overflate, noe er matt. Materialvalget farger dyrekroppene i sort, grått, grønt. Det er som å spasere rundt i en samling dyrenoveller. Hver skulptur forteller oss noe. Hver skulptur er en liten fortelling.

Statuen på Jernbanetorget alluderer til Tigerstaden. Begrepet som stammer fra et av Bjørnstjerne Bjørnsons dikt, der tigeren er symbolet på den store og farlige byen, mens hesten er et symbol på landet og på Bjørnson selv: «Denne landsens hest er jeg», skriver Bjørnson. Og selvsagt har Elena Engelsen laget hester: Et føll som står ustøtt på lange foleben med en latterlig liten halestubb. En hest – i full størrelse – med tre elegante ben i bakken og et forben bøyd, med halen viftende og en buskete man. Kan den ruskes i, mon tro?

Skulpturen Tiger har en åpenbar forbindelse med litteraturen. Det er uvisst om Engelsen tenker på Henrik Wergelands Vesle-Brunen, Anna Sewells Silkesvarten eller Pippis Lilla Gubben når hun skaper en hest. Og hva med de guløyde flaggermusene, med vingene sammenfoldet rundt kroppen, som går «til sengs i trærne»? Kanskje er det Inger Hagerups ord om

hvordan den kan få sove når
den henger etter tærne?

som taktfast ringer i ørene hennes når hun støper en av dem i bronse?

Og hva med «berre ein hund»? Tenker Engelsen på Per Sivles gripende novelle når hun former sine hunder? Dem har Engelsen laget flere av. En tidlig utgave ligger i Amsterdam, med forbena nede og rumpa i været i velkjent lekepositur. «Sitt!» må hun ha sagt til setteren, som lydig og forventningsfull ser opp mot oss. En fabelaktig uttrykksfull byste av en bulldog. Og en fuglehund med snuten snusende i luften ... Bikkja i bakken på Holmenkollen, med båndet muntert svirrende, tungen ut av munnen og øyne og labber og hele kroppen i farta. Akkurat så henrykt som hunder er når de løper der de ikke skal, og vet det.

Men uansett hva Elena Engelsen tenker på eller ikke tenker på mens hun skaper: Dyrene hennes blir fortellinger for den som tar seg tid. Tid til å se på skulpturene, til å la fingrene gli over dem og til å lytte til det de forteller.

Et skjelldyr, en pangolin, som en sirkel kledd med skjell. Den ligger urørlig og har uforskyldt måttet bære en hel pandemi på sine skjellete skuldre. Det bitte lille skrukketrollet, som vi helst ikke vil finne i kjelleren vår, som vi husker i kravlende kolonier da vi som små nysgjerrig lettet på steiner. På Bærums Verk ligger et forvokst eksemplar av det lille dyret, halvt sammenrullet på ryggen med alle de tynne beina foldet om maven.

Og beltedyret. Det er også sammenrullet. Den vanligste dødsårsaken for beltedyr er overkjørsler. Skrekkslagent og livredd ser beltedyret billyktene nærme seg, hører motorlyden bli høyere og høyere. Det tyr til det eneste forsvaret det har: Det lille beltedyret ruller seg sammen på asfalten for å skjerme de bløte delene. Noen få kilo i møte med flere hundre. Dyr i møte med mennesket.

Verdenslitteraturens store zoologiske hage er full av løver, ulver, ørner, høner, bjørner, okser og kyr og nesten alle andre dyr, men ingen skjelldyr, ingen skrukketroll, ingen beltedyr. De blir ikke sett, ikke sunget om. De ligger der, sammenrullet. I det plutselige lyset idet steinen blir løftet opp. Sammenrullet på motorveien. De håper at bildekkene ikke skal treffe, at steinen skal legges rolig på plass igjen. De blir ikke sett.

Inntil Elena Engelsen, som ser dem, slik hun så sommerfuglpuppen i en marmorblokk. Hun løfter frem også de skjulte dyrene, med sin skjønnhet, sin egenart – og sin uendelige sårbarhet, prisgitt oss mennesker.

De er så annerledes, de skjulte dyrene. Elena Engelsen har gitt oss muligheten til å betrakte dem, og når vi gjør det, beveger de oss. De beveger oss antagelig mer enn den poserende mandrillen med lange fingre og tær, mer enn kronhjorten og oksen, mer enn kameleonen, med halen effektfullt slynget rundt grenen. For Engelsen har skulpturert dyr som ser ut som om de liker å bli sett, som inderlig vel vet at de er romaner, dikt, noveller, fortellinger med moral og eleganse og tydelige metaforer. De vifter selvsikkert med halen, kneiser med geviret, slår seg på brystet. Derfor heier vi mest på de skjulte dyrene, på beltedyret og skrukketrollet.

Men en jente på fem år så lenge på den arrogante gorillaen. Til slutt sa hun: «Han har gått en tur inn i skogen for å finne noen å leke med, men så var de ikke der.» Og det hender oss alle, at vi går langt inn i skogen og ikke finner vennene våre.

Det magiske med kunsten til Elena Engelsen er at alle vi som møter dyrene, hører fortellinger. Ikke de samme fortellingene, men fortellingene som vi, om vi er en femåring eller en mann med grått skjegg, kjenner oss igjen i.