DRØMME, SVEVE

Han forstod tidlig sitt eget talent og holdt standhaftig fast ved det. Espen Giljane tilhører det adelskap av kunstnersjeler som tidlig i livet setter seg et svimlende, skyhøyt mål; nærmest uoppnåelig – og som gjennom intenst arbeid, blodslit, gnagsår, avslitte sener, smerte og forsakelser en dag faktisk virkeliggjør sitt drømmesyn. Han triumferte som danser i New York – verdens mest nådeløse og samtidig mest inspirerende by for alle med store ballettambisjoner – og viste seg snart også å være en utmerket ballettpedagog. Giljane har gjennom sine ti år som sjef for Nasjonalballetten i Oslo bygget ensemblet fra å være nettopp et nasjonalt ballettkompani til å bli regnet med blant de interessante, også når målestokken er den store verdensscenen. Det har vært en ambisiøs reise, og selvsagt har det vært konflikter og misnøye underveis. Men Giljanes credo har alltid vært å gi publikum kvalitet.

Han satte seg fore å få verdens beste koreografer til Oslo. Det lyktes han med. Han tok i bruk sitt eksepsjonelle internasjonale nettverk. Nivået ble i betydelig grad hevet. Giljane har satt opp verker av ledende koreo-grafer som tsjekkiske Jiří Kylián (var i flere tiår leder for Nederlands Dans Theater), engelske Paul Lightfoot og spanske Sol León (de to har sammen koreografert 40 verker for Nederlands Dans Theater), spanske Nacho Duato (var i ti år kunstnerisk leder for Compañia Nacional de Danza de España, leder nå Mikhailovsky-balletten i St. Petersburg), finske Jorma Elo (Boston Ballet), amerikanske William Forsythe (var i mange år koreograf for Stuttgarter Ballett og Ballett Frankfurt, etablerte så sitt eget ensemble med base i Dresden og Frankfurt am Main).

«Jeg tenkte jo aldri at jeg skulle bli ballettsjef. Jeg har nok en litt norsk ryggsekk – og følgelig ikke så spisse albuer. Men i min oppdragelse ligger nok dette at hvis man jobber hardt og skikkelig, vil noen til slutt se det. I rollen som sjef ville jeg pushe Nasjonalballetten videre. Min strategi ble å velge et repertoar som ville utvikle danserne, og som publikum ville sette pris på. Vi investerte i den klassiske balletten, fremviste den beste koreografien og fikk utviklet ny, moderne koreografi – der vi også engasjerte norske koreografer som Jo Strømgren og Ingun Bjørnsgaard,» sier Espen Giljane.

At kulturinstitusjonen i Bjørvika faktisk heter Den Norske Opera & Ballett har Giljane for øvrig en betydelig del av æren for. Dermed ble ballett stilt likt med opera – slik var det ikke før – idet man forlot den gamle Folketeaterbygningen og flyttet inn i Bjørvika, inn i en ny æra.

REISEN TIL BALANCHINE

De fleste store dansekunstnere har lysende oppvåkningsøyeblikk og tydelige beretninger om bestemmelse. For Espen Giljane begynte dansen da han som toåring måtte være med til morens ballettimer fordi barnevakt var vanskelig å oppdrive. Han satt som trollbundet, forhekset av musikken og av dansen. Etter kort tid ga han damene som danset, tydelige beskjeder: Ikke gjør sånn, men slik; du må jobbe med armene. Da han var tre og et halvt år, fikk han endelig begynne hos den dyktige danseren og ballettpedagogen Eva Haalke. Hun hadde studert hos den sovjetrussiske avhopperen Vera Volkova i London (som spredte den såkalte Vaganova-metoden i Vesten). Haalke drev sin egen skole i Oslo i mer enn 50 år.

«Jeg var slett ikke spesielt talentfull. Men som 12-åring så jeg Giselle. Det var da jeg bestemte meg for at jeg måtte danse,» sier Giljane. Han ble så sterkt berørt av forestillingen at det var som om han ble rammet av et elektrisk støt. Etter denne tidlige åpenbaringen ble livskursen satt.

Han fikk trene ballett ved ribbeveggen i gymtimene mens de andre spilte fotball. Siste året på ungdomsskolen – han var fremdeles bare 15 år – fikk han plass i corps de ballet på Svanesjøen. Ballettsjef Brenda Last mente at han var klar for det. 16 år gammel fikk han stipend for å studere i dansemetropolen New York. Den opprinnelig tysk-norske danseren og film- og Broadway-stjernen Vera Zorina – som hadde vært gift med ballettlegenden George Balanchine – hadde ringt til den norske ballettsjefen og forhørt seg om det fantes en begavet ung danserinne i Oslo. Brenda Last tenkte seg om, og sa at det finnes faktisk en gutt.

Zorina lot forbløffelsen krysse Atlanteren med dyp, melodramatisk stemme: A boy?

«Det var fantastisk at mor ga slipp på meg og lot meg reise,» sier Giljane.

Slik kom Giljane til School of American Ballet, som er undervisningsinstitusjonen til New York City Ballet. I 1980 ble han engasjert som danser på Broadway, i Makarova and Company. I New York så han alt av ballett og dans. Og han ble selvsagt vitne til den grenseløse newyorkske livssulten som både avføder stor kunst og kollisjonsvrakede livsskjebner. Han ble sluppet inn foran køen til diskoteket Studio 54, hedonismens tempel for klodens A-celebriteter. Men han vek aldri fra sin strenge selvdisiplin. Han visste hvorfor han var i New York.

I 1981 ble han sett av George Balanchine, som en dag bad ham om å bli danser i New York City Ballet (samme dag kom for øvrig også et tilbud fra Mikhail Barysjnikovs American Ballet Theatre). Russiskfødte Balanchine regnes gjerne som den største koreografen i det 20. århundre. Giljane var en av de to siste danserne som Balanchine selv plukket ut. Balanchine døde i 1983. Han var streng og ble dyrket som en gud, men var like fullt mild og vennlig.

«Balanchine var et geni. Hadde han bedt meg om å hoppe på hodet, hadde jeg gjort det. Han fikk dansere til å gjøre høyere sprang enn de selv trodde var mulig,» sier Giljane. Han danset også for Jerome Robbins, som hadde et tordnende gemytt og var fryktet. Robbins regisserte og koreograferte West Side Story i 1957 (og ble kreditert som co-regissør av filmversjonen i 1961, selv om han ble sparket fra filmsettet). Giljane var i New York omgitt av legendariske skikkelser. Han var som danser en høyreist, velbygget og atletisk figur. Når han danset, ble han stående i luften som om han gjorde narr av tyngdekraften.

I 1986 røk Giljane akillessenen på trening. Danselæreren hans, engelske David Howard, ga ham mulighet til å undervise mens skaden ble leget. I et juleselskap satt Andy Warhol en hel kveld ved hans gipsede ben (og tegnet på gipsen). Det tok et års slit å komme tilbake. Etter skaden danset han alltid med
et handikap.

«David Howard ga meg tillit til å undervise, ga meg selve nøkkelen,» sier Giljane. Undervisning ble for Giljane raskt et parallelt karrierespor. Barysjnikov dukket opp rett som det var i den norske danserens klasser.

Siden har Espen Giljane gjort krav på sitt kapittel av dansens uendelige historie.

NASJONALBALLETTMESTEREN

Det gamle, velkjente scenemaskineriet på Youngstorget var utstyrt som kommandobroen på en trygg fjordferge. Det nye operahuset ble utstyrt med sceneteknikk i superklassen; det var som over natten å skulle mestre en jumbojet – som attpåtil ikke var ferdig bygget – med et uhyre intrikat styringssystem. Generalprøven til åpningsgallaen i den nye operaen i Oslo tok syv timer.

«Men denne kvelden ble Nasjonalballetten med ett synlig på en helt ny måte. Vi – balletten – var ekstremt godt forberedt. Plutselig så hele Norge at vi hadde et strålende ensemble. Utviklingen til danserne i Nasjonalballetten har vært inspirerende. Unge dansere som får sjansen, kan blomstre – og bli fantastiske. Men i dette fabelaktige, nye huset er det mye som kan stjele oppmerksomheten fra det kunstneriske arbeidet. Bevares, det har vært mange øyeblikk av magi. Denne magien inntreffer når alt klaffer og danseren samtidig har overskudd til å stråle. Høyspent elektrisk forbindelse opprettes mellom sal og scene. Og elektrisiteten går begge veier. Man blir forhøyet, det er nesten en religiøs opplevelse,» sier Giljane.

Hva dansemagikeren gjør etter Nasjonalballetten, er uvisst. Han skal i alle fall gjøre mye han ikke har hatt tid til i sin tid som sjef, både sosialt og praktisk. At han skal ta en pust i bakken før han kaster seg på karusellen igjen, er helt sikkert. Og han skal returnere til sitt New York. Slik han for alltid vil være norsk, er han også for alltid en kosmopolitisk newyorker. Storbyens verden og den mer stillferdige norske fjordkanten er blitt en uadskillelig del av hans nærgeografi.