VEKTLØSHETENS TYNGDEPUNKT

Frans Widerbergs ekstatiske bruk av primærfargene rødt, gult og blått og et billedunivers befolket med svevende figurer, leptosome ryttere, langlemmede drømmehester, Ikaros-skikkelser og kentaurer har frembrakt et omfattende og særpreget livsverk. Widerberg ble sin generasjons absolutt mest synlige billedkunstner. Som kolorist metter han bildene med farger, helt forbi bristepunktet. Lyset flommer ut av store lerreter med voldsom, nærmest eksplosiv kraft. De tre widerbergske flaggfargene ender i et hvitt, blendende lys. Eros lurer alltid i kulissene – eller i stjernevrimmelen.

Frans Widerbergs kunst har generert en vedvarende, sitrende begeistring over maleriets muligheter. Som grafiker kan han betraktes som et kjært folkeeie.

På begynnelsen av 1960-tallet hadde den nonfigurative modernismen gått fra å være rebelsk opprør og nybrott til å bli stivnet, proteksjonistisk hegemoni. Det abstrakte var et såpass fremherskende ideal blant billedkunstnerne at det knapt var rom for det figurative. Det var på tide med en ny vending, en ny billedstorm. Widerberg ledet an i retning av et maleri som var figurativt og tydelig fortellende, men like fullt fritt og gåtefullt. Opprøret var rettet mot det vellykkede (slik alle opprør er, skal de ha noen betydning). Selvsagt har han, en velbrukt mannsalder senere, selv opplevd å bli en av de vellykkede og dominerende – og følgelig en pensel som må kritiseres.

En viss tilbakeskuende tilknytning til et førmodernistisk maleri førte til at Widerberg tidlig ble omtalt som «nyromantiker». Et dunkelt, naturalistisk maleri fra 1963 er en overraskelse for den som tror seg å kjenne Widerbergs verden. De tidlige landskapsbildene fortoner seg som noe av en overraskelse for dem som bare kjenner hans senere arbeider. Widerberg – og en hel koloni norske kunstnere – har gjennom mange år holdt til i den italienske landsbyen Villa Faraldi. Også dette landskapet gjenfinnes i Widerbergs landskapsbilder, ofte badet i et intenst sollys.

Han fikk sin første utdannelse i atelieret til Birger Moss Johansen – gammelonkelen. Siden ble det Statens håndverks- og kunstindustriskole før Goldsmith’s College i London, og endelig Statens kunstakademi.

Hans første separatutstilling var i Holst Halvorsens kunsthandel i 1963, og han debuterte også på Høstutstillingen dette året. Han ble fortalt av samtidens kunstvitere at han var lenket fast «i gravkjelleren». Forbindelsen til Edvard Munchs figurative maleri var umiskjennelig. Widerberg brøt for alvor igjennom i 1968. Maleriene inneholdt langstrakte, anonyme, ansiktsløse kropper, hester, ryttere og svevere. Han skulle senere holde fast ved denne motivkretsen, og søke mot en ytterligere stilisering. I 1968 laget han også det 15 meter lange keramikkrelieffet Ryttergruppe for Haukeland sykehus i Bergen (sammen med Dagny og Finn Hald).

«Se på det bildet der. Det rommer hemmeligheten. Det heter En himmelrytter på jorden. Det er jeg også,» sier han. I atelieret sildrer grått dagslys inn, utenfor skinner en blomstrende magnolia som en supernova. Han griper en lang malerpensel og får slik en forlenget arm – slik han gjerne strekker ut sine skjelvende skapninger som befolker et uendelig Kosmos.

ARKETYPENES BØLGELENGDE

Widerberg skaper en egen, original metafysikk med sine himmelsvevere. En eksistensiell forundring, og kanskje også en stille sorg over uendeligheten og evigheten, beveger seg som en kontemplativ parallell til lysets hastighet i bildene hans. Han plasserer ensomme par – en kontradiksjon – som vektløse himmellegemer i bane mellom stjerner, galakser og kometer.

«Jeg husker månelandingen i 1969. Drømte jeg om å bli astronaut? Jo, jeg gjorde nok det, men samtidig var det ikke viktig. Jeg er jo en astronaut likevel. Se på det bildet der: Der er jo en komet! Jeg har møtt kentaurer mange ganger. Jeg er jo selv halvt hest. En vingehest,» sier Frans Widerberg.

Å innfange Widerbergs billedverden innebærer å rette blikket innover like mye som oppover. Han lar sine himmelkropper gå usikret på line, utspent i et enormt, eksistensielt, dypblått verdensrom.

I Widerbergs kunst råder en kosmisk ensomhet, og likevel ikke! (for å parafrasere kunstneren selv).

På kjøkkenet henger et lite fotografi av Albert Einstein. Walter Isaacsons biografi om Einstein ligger oppslått på det rustikke kjøkkenbordet med en liten stålklype som bokmerke, side 358. «Om jeg blir frustrert når jeg ikke skjønner Einstein? Nei, tvert imot. Hva er relativitet? kan vi jo spørre. Men hva betyr det?» undrer Widerberg over en dyp gåte som er eldre enn ham selv.

Kunstneren er en ordsmed. Han har laget en lang rekke kunstverker med til dels oppsiktsvekkende titler: Himmelkroppen. Av­mektig som fangens flukt. Han var i 1977 Festspill­utstiller i Bergen, og året etter reiste han til Venezia-biennalen som Norges representant. Dette året malte han Rytteren, der en naken rytter til hest henger vektløst i et intenst solbestrålt tomrom.

Widerbergs tynnleggede hester og hans arketypiske duo in space, Adam og Eva, har mange forløpere i kunsthistorien. Han sier at han «dyrker Picasso og Munch». Widerbergs kunst er spunnet av tråder som kunne vevd Lars Hertervigs gjennomsiktige søvnlandskap, Stein Mehrens dirrende metafysiske poesi, det engelske multigeniet William Blakes svimlende visjoner.

Sciencefictionfilmer, som Stanley Kubricks 2001 – A Space Oddysey, har vært besettende. «Av og til er menneskene i mine malerier mutters alene i verdensrommet. Av og til er det andre der. Men hva som foregår i verdensrommet – med kloder som går under, og kolliderende asteroider – er vanskelig å si noe presist om. Det må males, ellers blir det bare høyfrekvent gjetning.»

Widerberg er stolt av sitt store arbeid på Kastrup flyplass i København (1998). Knapt noen har laget make til hans monumentale, langstrakte glassmaleri Arcadia der de flyreisende møter Widerbergs svevende mennesker, hester og kentaurer. Glasshesten – i naturlig størrelse – var den første av sitt slag i verden. Arbeidet på Kastrup ble utført i samarbeid med den danske glasskunstneren Per Steen Hebsgaard.

APOPLEXIA CEREBRI

Naturlover som gravitasjon er opphevet i Widerbergs alternative univers. Samtidig er bildene hans en visuell meddiktning til den ordløse skapelsen av verdensaltet; stjernetåker, asteroider, komethaler, solsystemer. Aurora borealis slynger seg som et selvlysende ordensbånd over lerreter.

«Vi mennesker har gått oss vill i livet. Da jeg var en ung, fattig maler som ikke eide fem øre, tok Thorstein Rittun meg med bak National­theatret. Der delte han en pose malersaker med meg. Aasa og jeg har vært gift i 50 år, men vi var lenge en fattig familie,» sier Frans Widerberg.

Han er en aldrende faun. En frodig hårmanke rammer stadig inn et levende, undrende og evigvakkert ansikt. Midt oppe på hodet tynnes det riktignok ut. Han går litt ustøtt etter et hjerneslag, og har ikke full kontroll over hånden lenger.

Men han fortsetter å male.

«Jeg lager slagrammede bilder. De siste bildene mine er dekonstruerte bilder, som er ingenting, og som derfor er fine. Jeg har sluttet å fungere helt, men fungerer fint likevel. Når du er 80 år, slik jeg er om ikke så lenge, da er du døende. Men man må ikke skremme andre mennesker unødig med døden. Alle vet jo at den kommer en dag. Jeg maler ikke, men jeg gjør det likevel. Ikke fordi det er morsomt, men fordi jeg ikke holder ut uten å gjøre det. Det er slutt, og så er det likevel ikke slutt.»