BROEN TIL Россия

Geir Kjetsaa etterlot seg mange livsverk. Skal man forsøke å sammenfatte hans gjerning, var den en livslang, heroisk innsats for å åpne det russiske litterære skattkammeret for vår verden. I geografisk forstand ligger Russland nær oss. Men språkbarrieren har alltid vært en bøyg. Sammenholdt med den politiske istid som preget store deler av det forrige århundres politiske og åndelige klima, har den mentale avstanden til Russland – og den gang Sovjetunionen – vært betydelig. Men det russiske har ikke vært uforståelig for dem hadde krefter til å klatre over de oppsatte hindrene. Med et uutslokkelig engasjement har Kjetsaa maktet å forstå tidsånden i det litterære, russiske landskapet. Han har kastet lys over språkets tallløse og dunkle irrganger, over diktningen slik den virket i sin egen tid, dikternes allehånde beveggrunner og de rike historiene forfattergigantene i øst etterlot seg – ofte med et mylder av karakterer, motiver og drivkrefter. Hans oversettelser er imponerende fyrtårn. Særlig innsatsen med Dostojevskijs romaner er et løft Herkules kunne vært bekjent av. Likeledes Tolstojs gigantiske tekstkropp Krig og fred, i fire omfangsrike bind. Kjetsaas glødende formidling av den klassiske russiske litteraturen og kulturen er nærmest legendarisk. Litteraturen representerte den rene gleden i tilværelsen; formidlingen forøket gleden til festøyeblikk. Han tilhørte en generasjon som ikke var massivt forgiftet av distanse, ironi og livslede. Gleden var uforstilt.

Han skrev presise og ruvende forfatterbiografier over Dostojevskij, Gogol, Gorkij, Tolstoj og Tsjekhov. Alt han gjorde, var preget av vitenskapsmannens troskapsløfte om å søke sannhet og presisjon like ned i de mest minutiøse detaljer, og aldri la seg lokke til å dikte der den urokkelige kunnskapen oppløste seg og ble utydelig.

Kjetsaa oversatte mer enn 60 store og små verker fra russisk til norsk. Han bidro på 1990-tallet til å sjøsette den massive utgivelsen av Dostojevskijs samlede verker i 29 bind. Kjetsaa oversatte selv ti av Dostojevskij-bindene, blant annet de store romanene Idioten, De besatte og Brødrene Karamasov.

Ikke siden pomorhandelen hadde forbindelsene mellom Norge og Russland hatt en flittigere og mer virksom kulturattaché.

Hans tid på Forsvarets russiskkurs var preget av en nesten overmenneskelig studielyst, og en tilsvarende studieevne. Senere skulle han en tid være russisklektor ved Forsvarets skole i E- og S-tjeneste, som det heter i militærmaktens særegne poetiske språk. Lars Roar Langslet tok kurset samtidig som Kjetsaa. I talen til Jahre-prisvinnerne i 2004 fortalte Langslet at Kjetsaa «måtte ha dispensasjon fra reglementet om obligatorisk militær søvn mellom rosignal og revelje, så han kunne nilese russisk det meste av døgnet, og allikevel hadde energibunten overskudd til sprudlende humør og våken innsats i alt annet som krevdes på dagtid». Dette modus operandi fortsatte under studietiden, både i Oslo og i Moskva. Kjetsaa ble professor i 1971. På hans Blindern-kontor var det som om lysbryteren aldri ble slått av, her lyste det dag og natt, hverdag som helg, over professorens utrettelige arbeid. Til Kjetsaas 60-årsdag kom en bibliografi med 444 små og store titler, og enda flere skulle bli føyd til.

EN BIOGRAFISK BRAGD

I 1969 ble Kjetsaa dr. philos. på en svært omfangsrik (og innholdsrik) avhandling om den russiske poeten Jevgenij Baratynskij (1800–1844), etter å ha snudd hver stein om dikteren. Det halve hadde trolig vært nok til å oppnå doktorgraden. «Denne doktorand har funnet og lest alt,» uttalte professor Erik Krag i disputasen. Avhandlingen ble oversatt til russisk i 1973 og fylte 739 sider. Boken regnes den dag i dag som standardverket om dikteren. Baratynskij var en samtidig med vennen og nasjonalskalden Aleksandr Pusjkin, og skrev dikt inspirert av Ossian og Byron. Han leverte viktige bidrag til den russiske romantikken. Men samtidige kritikere var ikke begeistret for hans episke dikt, som «Eda» (1824) om en finsk bondepike som hadde blitt forført. Her vakte de realistiske og grove innslagene anstøt. Diktet «Ved Goethes død» (1832) er det mest berømte fra hans hånd.

Geir Kjetsaas rekke av store dikterbiografier er alle på over 400 sider og har med sin grundighet gitt ham et velfortjent internasjonalt ry. De er oversatt til en rekke språk. Biografien om Fjodor Dostojevskij var den første i 1985. Så fulgte Nikolaj Gogol (1990), Maksim Gorkij (1994), Lev Tolstoj (1999) og Anton Tsjekhov (2004). Kjetsaa holdt en knapp på at av disse dikterne var Gogol den mest begavede. «Han er virkelig det store geni. Den hemmelighetsfulle dvergen skrev satirisk om tsartiden og om mennesker. Man blir så hoppende glad når man leser sånt!» uttalte han til Uniforum.

Tsjekhovs kjærlighetsliv syntes han var særlig fascinerende, og han var overbevist om at dikteren ikke ville ha noe imot å få det belyst i en biografi. Tsjekhov hadde ry på seg for å være en ubundet ungkar som ustanselig flyktet fra de truende ekteskapelige lenkene. Han foretrakk de tilfeldige kvinnebekjentskapene og besøk hos de prostituerte på bordellene. I 1901 giftet han seg i all hemmelighet med skuespillerinnen Olga Knipper – men han skulle fortsette å bo på landbygda og hun i Moskva. I et brev til sin nærmeste venn skrev Tsjekhov: «Gi meg en hustru som i likhet med månen ikke dukker opp på himmelen hver dag.»

I boken om Tolstoj tegner Kjetsaa et bilde av en uhyre kompleks forfatterpersonlighet. Tolstoj er moralisten som først som gammel mann klarer å tøyle egne drifter og lyster – og som etter å ha blitt far til 16 barn skriver Kreutzersonaten der all utfoldelse av seksualitet – også innefor ekteskapet – er en synd (Arne Garborg skrev først et ironisk og kritisk essay om Tolstoj, men skrev senere med stor respekt for sosialetikken hos russeren). Tolstoj er kristen, men fornekter det guddommelige ved Kristus – og støtes ut av kirken. Kjetsaa har presist observert at Tolstoj sprenger seg ut av alle begrensninger som de fleste mennesker lever sine liv under. Han flyktet hjemmefra da han var 82 år gammel.

Kjetsaa ble en foregangsskikkelse i bruken av statistisk analyse for å avdekke skjulte sammenhenger i det poetiske og skjønnlitterære språket. Han skjønte tidlig hvilke muligheter ny datateknologi og kvantitative undersøkelser kunne bety – også for litteraturforskningen. I 1973 publiserte Kjetsaa en undersøkelse av den sentrale russiske poeten Mikhail Jurjevitsj Lermontovs språk, og et tiår senere den viktige studien som anga en norm for komparativ språkanalyse i Aleksandr Pusjkins tid.

Kjetsaa oppdaget at han med dette verktøyet kunne løse en verkebyll: Mikhail Sjolokov (1905–1984) ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1965. Det ble satt frem beskyldninger om at betydelige deler av første bind i hovedverket Stille flyter Don var plagiat – en påstand som i årevis skapte strid og debatt. Også Aleksandr Solzjenitsyn var en av aktørene i bataljen. Kjetsaa brukte sin statistiske metode, slik han alltid forsøkte å søke seg frem mot de ugjendrivelige fakta. Sammen med tre andre forskere ga han ut The Autorship of The Quiet Don (1984) – og konkluderte at Sjolokovs tekst minnet mer om språket i andre Sjolokov-tekster enn om annet tekstmateriale.

DOSTOJEVSKIJS NYTESTAMENTE

I 1983 publiserte Kjetsaa boken om Dostojevkijs nytestamente. Dette var et svært viktig funn, og Kjetsaas tekst skulle bli hyppig referert til i internasjonale publikasjoner. Kjetsaa kom over denne viktige kilden i sin utrettelige jakt på dokumenter i mange lands arkiver. Særlig var de rikholdige arkivene i Helsingfors av største betydning. Kjetsaas bok er bare 81 sider lang, men det religiøse aspektet står særdeles sent-ralt hos Dostojevskij – og funnet avdekker derfor en sentral kilde til forståelse av Dostojevskij. Kjetsaas funn ble en juvel for litteraturhistorien.

Dostojevskij ble arrestert 22. april 1849, sammen med flere andre. Tsar Nikolas I fryktet revolt og revolusjon, og Dostojevskij hadde en tid vært en del av en utopistisk gruppering, og så en krets som diskuterte sosial reform i Russland. Den 23. desember 1849 ble han stilt opp foran en eksekusjonspelotong i St. Petersburg – men skuddsalvene ble avblåst. Å innstille frykt i mennene var hensikten. Dødsdommen ble omgjort til hardt straffarbeid i Sibir i fem år. Dostojevskij (og andre fanger) nådde Tobolsk 11. januar 1850 (etter en hard sledetur; det var midtvinters). Her fikk han et nytestamente, før han ble sendt videre til fangenskap i Omsk. Dette var den eneste boken fangene fikk lov til å ha. I sitt nytestamente førte Dostojevskij inn en rekke anmerkninger – som Kjetsaa oppdaget og analyserte.

Geir Kjetsaa var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, og mottok flere æresbevisninger. Professor Erik Egeberg sa i en minnetale at Kjetsaa også må huskes for sitt avgjørende bidrag til etableringen av innkjøpsordningen for oversatt litteratur.

I sin livshøst flyttet Geir Kjetsaa sammen med hustruen tilbake til oppvekstens Setesdal.