EN SLAGS DANNELSESREISE

Han har fortalt om vandreår. Og raskt lagt til at det ikke var noe mystisk ved det, som for å redusere forventingene til fortellingen. En gang i 1950-årene, før han begynte å studere, før han tok fatt på sin livsoppgave blant bøkene, fløy han og en venn fra Norge til Frankrike i en Piper Cub. Flyet kan best beskrives som en T-Ford på vinger. Materialet var seilduk og aluminium. Én motor. Den skrøpelige farkosten var lånt og ikke forsikret, og det kom svært ubeleilig da de havarerte noen kilometer fra den belgisk-franske grense. Først etter noen uker kunne de fortsette ferden sørover, til Middelhavet og Italia.

«Dette ble begynnelsen på noen vandreår, en slags dannelsesreise, gjerne det,» sier Gordon Hølmebakk.

Stemmen buldrer og romsterer nede i det mørke registeret, og den er bløt som et myrdrag i kantene. Han avslutter fortellingen samtidig med at den begynner, slik at den blir stående som en halvt åpnet bok full av løfter om noe fabelaktig, som noe Italo Calvino var i ferd med å skrive.

BEGEISTRINGSMASKINEN

Forlagsmannen Gordon Hølmebakk har sikret nordmenn adgang til sentral, fremmed diktning fra så langt tilbake som Dante og Cervantes. Man fristes til å si sentral og samtidig, fremmed diktning, for i en viss forstand vil de store veivisere alltid være moderne og våre samtidige. Han ble sin generasjons mest betydningsfulle litterære formidler.

Han satte opp helt nye forsyningslinjer for forståelsen av virkelighetens geografi. Denne topografien skulle selvsagt endre karakter, nærmest ustoppelig. Men Hølmebakks litterære kompass viste alltid stø kurs mot de skarpeste ordsmedene, uansett på hvilket kontinent de utførte sitt skriveri. Den opplyste, velformulerte formidlergjerningen – uløselig innvevd i hans forleggeri – ble et ruvende livsverk. Han ga avgjørende bidrag til nasjonens litterære dannelse.

Skriverommet ligger over husets bibliotek, rommet der det bare leses (tegnet av sønnen, arkitekten). Denne arkitekturdetaljen er sin egen lille fortelling. Leseakten er fundamentet. Som litteraturformidler skriver Hølmebakk presist, kløktig og med en skarpslipt retorisk snert. Et eller annet sted finnes det en æreskirkegård for skrivemaskinene han slet ut (han har alltid skrevet i det tempoet som to fingre tillater). Hans siste, en Facit 1620, står på skrivebordet, hungrende etter nye fargebånd. Men skrivemaskinbutikken som supplerte Hølmebakk med fargebånd, er lagt ned. Den lå i den blekgule funkisgården i svingen ved Bislett Stadion.

«Jeg har ikke noe av dette nye maskineriet. Jeg har ingen computer. Man må ta et valg. De nye maskinene kommer fra en ny verden, med et nytt språk. Den nye generasjonen forfattere skriver mer omstendelig. Og likevel. Avgjørende for meg som leser var Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Tolv bind! Anne-Lisa Amadous oversettelse var en dåd. Proust blir man aldri ferdig med. Men de fleste må vedgå at de aldri kommer lenger enn til andrebindet, Swanns kjærlighet. Det er en vinterjobb å lese Proust helt igjennom,» sier han.

«Se på setningene. Ingen skriver slik lenger. Dette er tilkjempet skrivekunst,» skriver Geir Mork, Hølmebakks siste sjef i Gyldendal, om Hølmebakk. Begeistringsmaskinen er et begrep utmyntet av Hølmebakk. Og selv om han fremstår med tenksomhetens tyngde og et inderlig alvor, kan betegnelsen uten videre anvendes på ham selv.

Hans innsats for de verdifulle tekstene kan gjerne beskrives som heroisk. Standhaftig ignorerte han ethvert krav til rask inntjening og øyeblikkelig høye salgstall for sine bøker. Han visste at i et tålmodig forleggeri vil en rikholdig katalog av kvalitetsutgivelser over tid være det avgjørende. De bokføringsmessige gevinster ble med konsekvens underordnet den litterære verdien. Under hans regime utga Gyldendal flere oversatte titler enn noe annet forlag. Hølmebakk leflet ikke med tekster som jaget popularitet, ikke med bestsellers eller litteratur som unnlot å yte motstand – selv om hans sparsomhet på forlagets vegne var like fryktet som velkjent. Regnskapslatinens krav om et bærende økonomisk resultat var han aldri blind for. I hans tid eskalerte påtrykket av en mer nådeløs markedsorientering også i forlagsbransjen. At han fikk tilslutning fra sitt forlag til sin strengt tatt ikke-kommersielle forlagspolitiske linje var en bragd, nærmest en heltedåd.

DØDEN I VENEDIG

I Gyldendal Norsk Forlag skulle han videreføre arven etter Sigurd Hoel, som startet Den gule serie i 1929 og var en av de ledende skikkelsene i mellomkrigstidens kulturradikalisme. Den første boken i serien var Ernest Hemingways Og solen går sin gang. Slik ble norsk det aller første språket Hemingway ble oversatt til (han debuterte med denne boken i 1926).

Hølmebakk var mer kulturkonservativt orientert enn Hoel, og ble lagt merke til av den ruvende forlagsdirektøren Harald Grieg. Som student intervjuet og anmeldte Hølmebakk utenlandske forfattere i Morgenbladet. Han ble ansatt i Gyldendal i 1957, og fikk snart ansvaret for den oversatte skjønnlitteraturen.

«Grieg og jeg kom godt ut av det med hverandre. Han ga meg frie hender. Uten det hadde det ikke vært mulig. Jeg er ham uendelig takknemlig,» sier Hølmebakk. Dette er det nærmeste en forlagsmann kan komme et forgylt fribrev. Og Hølmebakk brukte sine frie hender godt.

Thomas Manns novelle Døden i Venedig fra 1912 hadde aldri før vært oversatt til norsk da Hølmebakk i 1963 lot den innlede en ny rekke i Gyldendals Blå – som hadde ligget i dvale i syv år.

«Døden i Venedig var ikke dyr, den var overkommelig å få kjøpt rettighetene til. Og husk at enhver forlegger må sørge for å ha til salt i maten,» understreker han.

Som sjefredaktør redigerte han på 1960-tallet en ny rekke av Den gule serie, og introduserte norske lesere for kresne valg fra den internasjonale, litterære avantgarden. Med Kolon-serien på 1970-tallet fortsatte han ufortrødent sin ambisiøse redaktørgjerning. Den like kompromissløse Vita-serien kom fra 1982 til 1996. Den ble avsluttet med Livet bruksanvisning av Georges Perec. «Vita-serien med sine 69 bind står mitt hjerte nærmest. De har vært viktigere å utgi enn såkalte bestselgere. På én bok nær ga serien den første oversettelsen av en forfatter til norsk. Mange av bøkene har fått et langt liv, og kommer i nye opplag i paperback. Regnskapet for en bokutgivelse kan ikke gjøres opp det året boken kommer ut.»

Bokhyllene hans har meter på meter med bøker han selv har hatt redaktøransvaret for. Hølmebakk trekker særlig frem antologiene Det gåtefulle folket fra 1967 og Vargenatt fra ti år senere. «Den norske bokklubben gjorde en stor innsats. Alle filologers drøm er jo å kunne forsyne seg av det beste i verdenslitteraturen,» sier han.

MYKLE OG BJØRNEBOE

Han betrakter samlingen av mesternoveller gjennom 150 år i antologien Karavane – der han har skrevet konsise presentasjoner – som sin viktigste samling av novellekunst. Hans egne to romaner, skrevet under pseudonymet Gabriel Homme, kaller han «uhøytideligheter».

Hølmebakk har spilt en betydelig rolle også for sentrale norske forfatterskap. Han skulle bli Agnar Mykles redaktør, og redigerte de tre bindene med kortprosa som ble hentet opp fra Mykles enorme mengde etterlatte skrifter. Man visste at Mykle skrev og skrev. Men ville det komme et nytt mesterverk fra hans hånd?

«Det var tungt å danse med ham. Mykle sa alltid: Om fjorten dager kan du sende en lastebil og hente manuset. Etter Mykles død kom det virkelig en formidabel tekstmasse til Gyldendal. Her var det titusenvis av sider – men ingen ny, stor roman. Jeg redigerte tre bind med etterlatt kortprosa. Brevet til moren tror jeg blir stående som en klassiker i norsk litteratur. En dag i 1967 stod Mykle og jeg utenfor kobberdøren til Gyldendal. Så kom Jens Bjørneboe forbi, og var i overstadig humør etter å smelt døren igjen i Høyesterett. Dette var eneste gang jeg møtte dem samtidig. De var så ulike som to mennesker kan være. Begge to hadde kollidert med norsk lov. Begge to var herostratiske berømtheter. Den ene – Mykle – ble til slutt dømt for utilbørlig bruk av levende modeller i en roman. Den andre – Bjørneboe – ble dømt for usedelighet i en roman. Et godt trekk hos Bjørneboe var at han var innforstått med at hvis noen nærmet seg geniet av de to, var det Mykle. På godt og vondt,» sier Hølmebakk.

Det skrivende og lesende Norge forbinder Hølmebakks navn særlig med novellegenren. Han har hatt ansvar for utallige utvalg og antologier. Den største av disse, Amerika forteller I–III, fyller mer enn atten hundre kompakte sider. En tydelig orientering vestover kan spores i Hølmebakks lesning og redaktørgjerning.

«Det var i Amerika den moderne novelle kom til full kunstnerisk utfoldelse; så er det sagt. Men det må ikke forties at noe annet og mer personlig kan ha farget mine valg. Min far var i noen år pastor i den norsk-amerikanske frikirke i Midtvesten. Som den nest yngste i en søskenflokk på ni vokste jeg opp i et hjem hvor mine foreldre grep til engelsk hvis det som ble snakket om, ikke var beregnet for barns ører,» sier Hølmebakk.

Han har i et biografisk essay skrevet om slekten: «Det var mitt første møte med den forestilling at tiden, alles tid, en gang ville ta slutt, og når det bet seg fast i minnet og kunne fremkalle den samme uro helt opp i voksen alder, må det skyldes at alt ved omstendighetene gjorde meg uforberedt på den avgrunn som ordene et øyeblikk lot meg se ned i.»

Hølmebakk kremter.

«Jeg leser ikke særlig fort,» sier han. Om det er en mørk betroelse eller en stille sorg, er sannelig ikke godt å si.