Det hender at dirigenter blir legender. De kan ømt mane og hviske frem magien i et kollektiv av stemmer og instrumenter. Sammen skapes musikk som får sjelen til å sitre, som åpner nye rom i sinnet. Grete Pedersen (født 1960) er en slik enestående dirigent. Hennes forståelse for klangbygging, minutiøs presisjon og korkroppens svimlende muligheter har gjort henne til en dirigent i verdensklasse. Hun overtok Det Norske Solistkor etter grunnleggeren, dirigenten og den viktige komponisten Knut Nystedt. Han dirigerte koret i førti år, fra 1950 til 1990. Grete Pedersen ledet koret i 35 år, frem til og med juni 2025.

VOKALMUSIKKENS KLIPPE

Å se – og høre – Grete Pedersen dirigere gir fornemmelser av enorm klarhet. Samtidig er det alltid et element av noe ubegripelig i direksjonen, noe magisk. De små håndbevegelsene er ikke tilfeldige slag i luften, men utgjør et presist og sinnrikt kommunikasjonssystem. Hun er en visjonær tone­kunstner. Pedersen har fornyet og utvidet korpraksisen slik bare et fåtall dirigenter makter å gjøre. Ordenes forsøk på å innfange de ordløse bestanddelene i musikalske byggverk gir i beste fall bare omtrentlige beskrivelser av hva som foregår mellom dirigent og de nøye utvalgte sangerne. Hun tar i bruk barokktradisjonen, sluser folkemusikalske vendinger og den norske kvedingen inn i kunstmusikken, forfiner romantikkens tradisjon og går i frisk og uredd dialog med de nyeste revolusjonære og grensesprengende innovasjoner i musikken.

Vil man fortelle om Grete Pedersens bragder i musikklivet, må man starte med fotballen. Hun forstod tidlig verdien av tålmodig trening og betydningen av alltid å være godt forberedt, for å kunne yte det maksimale i avgjørende øyeblikk. Hun spilte på toppnivå, for Sportsklubben Sprint-Jeløy, og fikk ni kamper for landslaget. Hvor mange toppidrettsutøvere setter spor etter seg som betydelige, ja, epokegjørende, musikere? Trolig er de svært få. Men Grete Pedersen er én i dette eksklusive koret.

Grete Pedersen studerte under kirkemusikkens bauta Terje Kvam og den nyskapende svenske dirigenten Eric Ericson. Og hun har studert orkesterdireksjon med den amerikanske orkester- og operadirigenten Kenneth Kiesler. I et intervju med Klassekampen fremhevet hun Gunnar Eriksson som den som har påvirket henne mest. Pedersen mente at professoren i Göteborg er «en genial fyr»; han er dirigent for Göteborgs Kammarkör og Rilkeensemblen (han grunnla begge). Pedersen siterte hans fundamentale spørsmål om musikken: «Hvorfor holder vi på med det vi gjør? Hvorfor er musikk viktig? Hvorfor er kunst viktig?» For Pedersen er disse spørsmålene essensielle: «Musikk handler om utrolig mye mer enn at det skal henge sammen og låte rent og pent.»

Hun har vært organist i Tonsen kirke i Oslo, Østre Fredrikstad kirke og Ris kirke i Oslo. I dag er hun professor i kordireksjon ved Norges Musikkhøgskole, der hun også fikk sin utdannelse.

I 1984 startet hun Oslo Kammerkor og ledet det frem til 2005. Under Grete Pedersens ledelse har Oslo Kammerkor gjort en rekke skjellsettende plateinnspillinger. Fremst står kanskje stadig Dåm (1995). Her medvirker også Sondre Bratland og Berit Opheim Versto. Kveding er i utgangspunktet vokal tradisjonsmusikk fremført av én enkelt sanger. Koret og Pedersen brukte flere år på å nyskape denne sangtradisjonen, og gjøre den flerstemt for kor. Dåm var og er en særdeles viktig plateinnspilling, der salmer og religiøse folketoner finner vakkert selskap med bånsullar og en bruremarsj. I dette koret ble hun for øvrig etterfulgt av Knut Nystedts barnebarn, Håkon Daniel Nystedt. Han startet sine dirigentstudier ved Norges Musikkhøgskole, med Grete Pedersen og Ole Kristian Ruud som lærere. Så her er noen forunderlige, fine sirkler og sammenhenger.

MESTERKLANG I ÅRHUNDRER

Knut Nystedt (1915–2014) skapte institusjonen Det Norske Solistkor. Nivået var alltid høyt, og hans musikalske arbeid var gjennomstrålt av en urokkelig humanisme. Under Nystedt spilte koret inn en rekke plater, med alt fra negro spirituals, Mesterverker fra vokalpolyfoniens gullalder til norsk samtidsmusikk der verk av komponister som Eivind Groven, Gunnar Sønstevold, Conrad Baden, David Monrad Johansen og mange flere ble presentert. Edvard Griegs kormusikk var nærmest en selvfølge. Knut Nystedts egne verker ble hyppig fremført av koret, både i konserter og på grammofonplater. Han komponerte musikk gjennom to mannsaldre, minst. Nystedt satt aldri fast i én musikkstil. Hans kormusikk er elsket av mange generasjoner korsangere. Notene til Cry out and shout! er solgt i mer enn en halv million eksemplarer.

Grete Pedersen har brakt Nystedts visjon og dedikasjon videre og har formet koret til en ledende, internasjonal størrelse. I en slags hommage til Nystedt spilte Det Norske Solistkor i 2015 inn platen Meins Lebens Licht med verker av Nystedt og Bach. Sammenstillingen føles forbløffende naturlig til tross for århundrene mellom dem.

I 2018 utropte tidsskriftet Gramophone utgivelsen av Alfred Jansons kormusikk til en av årets favoritter. Samme år fikk innspillingen av Bachs motetter den franske utmerkelsen Diapason d’or – som betyr gullstemmegaffel. To år senere fikk Det Norske Solistkors innspilling av Luciano Berios verker Coro per voci ed strumenti og Cries of London (2020) en ny gyllen stemmegaffel. Innspillingen til det norske koret ble betraktet som en stor begivenhet. Skotske Martin Anderson skrev med kritisk begeistring, gjengitt i KlassiskMusikk, om verket og innspillingen: «Fremførelsene er oppsiktsvekkende: Grete Pedersen sørger for tolkninger av en rytmisk nøyaktighet som kan måles i nanosekunder, og hennes sangere og musikere leverer virtuost hver og en.»

Det Norske Solistkor og Grete Pedersen har utforsket sanger basert på tekster av Shake­speare (2006), og har med stor bevissthet bestilt ny musikk av en lang rekke komponister. Rós. Songs of Christmas (2013) og Veni. Songs of Christmas II (2022) har med rette blitt lovprist for å utvide julemusikk-sjangeren med følsom og dyptloddende musikk.

Danske Bent Sørensens St. Matthew Passion (2023) ble nok en kresen innspilling for plateselskapet BIS. Pedersen og koret hennes skaper bevegende klangrom i musikken sammen med det norske kammerorkesteret Ensemble Allegria. Komponisten har fortalt at musikkverket startet som «en idé om en reise i tåken, inn og ut av lyset. Her finnes en kjærlighetspasjon, ikke bare om Kristi kjærlighetserklæring til menneskeheten, gjennom korsfestelse og oppstandelse, men om en enkel og vakker kjærlighet».

Våren 2025 kom innspillingen av Franz Liszts sjeldent fremførte Via Crucis – korsveien – med Leif Ove Andsnes på klaver, ledsaget av Det Norske Solistkor og Grete Pedersen. Andsnes spiller på et restaurert Steinway-flygel fra 1917, valgt fordi det låter skjørt og klart. Musikken er nærmest naken og streng. Platen er spilt inn i Ris kirke – «hjemmebanen» til koret og dirigenten.

Yuval Weinberg ble i 2025 ansatt som ny kunstnerisk leder for Det Norske Solistkor etter Grete Pedersen. Han tiltrer i 2026. Weinberg kommer fra Israel, er utdannet i Berlin – og på Norges musikkhøgskole, der han hadde Grete Pedersen som lærer. Her er en ny fin sirkel sluttet.

INTERNASJONALISTEN

Hun er en etterspurt dirigent og har gjestedirigert blant annet Sveriges Radiokör, BBC Singers, Det Norske Kammerorkester, Nederlands Kamerkoor, Norsk Barokkorkester, Philharmonia Baroque Orchestra, Freiburger Barockorchester og The Netherlands Bach Society og vårt eget Kringkastingsorkester. Hun har dirigert de fleste av de europeiske radiokorene. I 2022 ble hun kunstnerisk leder for Carmel Bach Festival i California.

Festspillene i Bergen har valgt Grete Pedersen som festspillmusiker i 2025. Hun har selvsagt med seg Det Norske Solistkor. Som alltid søker hun å forske frem uhørte forbindelseslinjer i musikken. Bachs motetter møter samtidsmusikk. Solistkoret, barokkmusikere og artisten Emilie Nicolas med band skal utfordre hverandres musikalske verdener. Pedersens sønn, bandleder og trommeslager Eivind Helgerød, får en sentral rolle i dette musikalske møtet. Festspilldirektør og komponist Lars Petter Hagen uttalte da Pedersen ble annonsert som festspillmusiker: «Grete Pedersen er en kunstnerisk kraft som preger den musikalske scenen både her hjemme og internasjonalt, og har gjort det i flere tiår. Hun er en original musikalsk tenker, både fryktløs og tynnhudet. Bunnærlig og direkte, og samtidig ydmyk og søkende.»

Neste kunstneriske etappe for Pedersen blir som ny hoveddirigent for Yale Schola Cantorum og dirigentprofessor for Institute of Sacred Music ved Yale School of Music i New Haven, Connecticut.

Grete Pedersen ble født med sterke konkurranseinstinkter. Da hun var 11–12 år gammel, ble hun påmeldt til Ungdommens pianomesterskap. Men hun forstod at Beethovens musikk ikke var noe man kunne konkurrere med, musikk egnet seg i det hele tatt ikke til konkurranser. Så hun valgte ikke å spille. Det var derfor litt underlig at hun i 1995 tok med seg Det Norske Solistkor til korkonkurransen Let the peoples sing. Denne korkonkurransen er siden 1961 blitt avholdt i regi av Den europeiske kringkastingsunionen (EBU). Til nettpublikasjonen Kontekst har Pedersen fortalt at «jeg likte ikke den jeg ble i den situasjonen. Når vi først var der, ville jeg jo vinne, og jeg ble veldig beregnende. [...] Dette kommer dommerne til å like, vi gjør det sånn. Vi vant og alle ble glade, men jeg likte ikke meg sjøl.»

Hun har absolutt gehør, noe som ikke nødvendigvis er en ubetinget velsignelse. Med kor som har dyktige, stødige sangere, kan hun unnslippe det hun kaller «det tempererte tyranniet». Men alle som har sunget i kor, vet at musikk av stemmer er skjøre og sårbare saker – på et blunk kan det musikalske reisverket kollapse.

Et rikt dryss av priser og utmerkelser har kommet til henne, blant annet Norges korforbunds ærespris, Telenors kulturpris, Fartein Valen-prisen, TONOs formidlerpris og Lindemanprisen. Hun har blitt nominert til Nordisk råds musikkpris, og er utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Hun var seks år da hun hørte en LP med Beethovens Pathétique spilt av mesterpianisten Arthur Rubinstein, og det var som om universet plutselig utvidet seg. Grete Pedersens musikalske verden har siden fortsatt å ekspandere, ustoppelig.