Historikeren, professoren, direktøren, journalisten, anmelderen og humanisten Guri Hjeltnes (født 1953) har en omfattende og imponerende faglitterær produksjon. Hennes formidlingskraft er enestående, engasjementet ufravikelig. Hun har i hele sitt aktive yrkesliv representert det motsatte av den tabloide fremstillingsform. Hun er presis. Hun har overblikk. Hun er grundig. Hun er på evig søken etter sannhet.

FRA PUB TIL PUB

Guri Hjeltnes var én av tre personer som mottok Anders Jahres Kulturpris i 2016 for sin innsats for krigsseilerne: Helge Jordals etos blir styrket av hans bryggesjauer­erfaring, og Jon Michelet er utdannet styrmann. Guri Hjeltnes har verken vært bryggesjauer eller sjømann, men de to andre prisvinnerne har ikke vært i nærheten av å frekventere så mange barer, tvilsomme havnepuber og lugubre kneiper som hun har! Hjeltnes har vært på barer i Norge og i utlandet, i Brooklyn, San Fransisco, Seattle, London, Cardiff, Glasgow og Liverpool. Det må sies at hun gjorde det i embets medfør. For disse barbesøkene fant sted da hun arbeidet med prosjektet Handelsflåten i krig 1939–1945, et storslått prosjekt knyttet til Norges forskningsråd på oppdrag fra Utenriksdepartementet og Handelsdepartementet. Hjeltnes oppsøkte forhenværende sjømenn der de var, og det var blant annet på barer. Hun ville høre deres historier, og hun ville høre dem fra sjøfolkene selv.

Guri Hjeltnes er dr.philos i historie fra Universitetet i Oslo. Temaet for avhandlingen var krigsseilerne. Fra 2004 hadde hun et professorat ved Institutt for kommunikasjon og kultur ved Handelshøyskolen BI, og hun var aktiv i å bygge opp journalistikkutdanningen ved BI. Hun var i flere år leder av SKUP-juryen, medlem av 22. juli-kommisjonen og medlem av styret i Fritt Ord. Fra 2012 til hun gikk av med pensjon i 2023, var hun direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Mange år tidligere gjorde hun som ung journalist en reise som hun aldri glemte: Før NRK skulle sende den amerikanske serien Holocaust i 1979, reiste den 26 år gamle arbeiderbladjournalisten Hjeltnes til Treblinka og Auschwitz-Birkenau for å lage forhåndsstoff til avisen.

I sin forskning har Hjeltnes vært særlig opptatt av Norge under andre verdenskrig, og hun har utgitt flere bøker om okkupasjonstiden, blant annet pionerarbeidet Barn under krigen (sammen med Berit Nøkleby). Videre har hun skrevet om hvordan dagliglivet fortonet seg for folk flest i Hverdagsliv (1986). Den ble kåret til en av de mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig. Hun har også undersøkt pressens rolle, noe som resulterte i Avisoppgjøret etter 1945 (1990). Dessuten skrev krigsheltinnen Wanda Heger i 1984 ved hjelp av Guri Hjeltnes historien om sin innsats.

I tillegg kommer altså det store prosjektet om handelsflåten. Hjeltnes’ bidrag kom i form av bøkene Sjømann – lang vakt (1995) og Krigsseiler – krig, hjemkomst og oppgjør (1997).

ALLE DE SMÅ BRIKKENE

«Jeg er utålmodig og liker å få ting gjort», uttalte Hjeltnes i et intervju, og de personlighetstrekkene synes i mengden av det hun har fått utrettet i løpet av
yrkeslivet. I det samme intervjuet omtaler hun seg selv som en «detaljfrik». Det dreide seg om at gartnerdatteren Guri Hjeltnes hadde klare synspunkter om staudevalg og bevaring av trærne på HL-senterets eiendom. Men detaljfrik-benevnelsen passer bra også i andre sammenhenger, for å være opptatt av detaljer kommer godt med når man skal skrive troverdig om krigsseilere og sjøfart.

Med en uforlignelig og ubendig iver satte hun i gang. Hun reiste land og strand og verden rundt for å intervjue hundrevis av sjøfolk. Hun lot sitt hjem, om det så var kjøkkenet eller sofa­kroken, bli invadert av sjøfolk som alle skulle berette om sine personlige og kollektive erfaringer under krigen. Ingen fortelling var for stor eller for liten. Hun lyttet, nikket, spurte, skrev det ned, leste og forstod. I ettertid sa hun selv at den store utfordringen var å fange opp mange virvler av mikroberetninger og plassere og fortolke dem i en vitenskapelig sammenheng.

Bøkene hennes kunne lett ha blitt en korrekt og faktaorientert fremstilling – eller en helte­dyrkende spenningsbeskrivelse. Men Hjeltnes navigerte klokt, holdt stø kurs og ga våre krigsseilere et verdig og sannferdig minnesmerke for generasjoner fremover. Et minnesmerke over ofrene, taperne, heltene og alle dem – og det var flesteparten – som klarte seg godt etter krigen. Hennes kraftanstrengelse resulterte i en restitusjon for tusenvis av sjøfolks gruppeselvfølelse.

Hun har fremstilt en viktig del av historien på en usedvanlig presis, bemerkelsesverdig sannferdig og usminket måte. Og hun gjør det i et helstøpt språk. Hun skriver godt, og mer enn godt. Hun mottok da også Norsk språkpris i 1998 «for framifrå bruk av norsk språk i sakprosa».

DEN STORE OG DEN LILLE HISTORIEN

I et langt intervju som Hjeltnes hadde med NRK rett etter at hun mottok Jahre-prisen, snakker hun, på inn- og utpust, om krigsseilernes innsats og betydning. Hun tar seg også tid til å fortelle, med presisjon, utvalgte detaljer og velplassert dramatikk, om den norske motortankeren Scotia. Hun tar oss tilbake til november 1942, vi er et par hundre nautiske mil sør for Maldivene. Scotia blir senket av en japansk ubåt. Mannskapet hiver seg i livbåtene, og to av livbåtene kommer seg vekk. Den japanske ubåten stiger opp til overflaten, og soldatene om bord tar fram maskingeværene og begynner å skyte. Først senker de Scotia helt, så retter de geværene mot livbåten. Der sitter det tre mann, blant annet en ung mann på 23 år, Torbjørn Kristiansen fra Oslo. De to andre blir truffet og skadet i skulder og hode, og Kristiansen mistet kontakt med dem. Han skjønner at han må komme seg bort. Han kaster seg i vannet, dukker under ubåten og får tak i haleroret. Der dupper han til japanerne drar. Han svømmer tilbake til livbåten og finner sine skipskamerater døde. Men det er én til som har overlevd: skipshunden. Kristiansen krabber opp i båten, tar hunden i armene. Han finner treplugger, tetter kulehullene og øser ut vannet. Etter et døgn på toften med hunden ved sin side blir han reddet.

«Kristiansen fikk tuberkulose og døde i 1951», forteller Guri Hjeltnes i intervjuet, men hun oppdaget at han hadde en sønn som var åtte måneder da faren døde. Hjeltnes tok kontakt med sønnen, som på det tidspunktet var en voksen mann, «og han kom til frokost og fikk egg og bacon». Sønnen kjente ikke til det faren hadde opplevd, men gikk fra Hjeltnes’ frokostbord og kunne fortelle sine barn om Torbjørn Kristiansen. «Det er noe av det viktigste jeg kan gjøre», sier Guri Hjeltnes, «å bringe en historie fram også på individnivå.»

Det hun har gjort gjennom sine bøker og sin forskning, har betydd mye for nasjonen, for vår forståelse av hva krigsseilerne betydde for de alliertes seier. Men hennes arbeid har også betydd uendelig mye for krigsseilerne som ennå levde og fikk lese hennes imponerende verk – og for deres etterkommere.

Både den store historien og den lille historien har vært viktig. Guri Hjeltnes vet at den store historien om folk og nasjoner er bygget opp av de små historiene om enkeltmennesker. Dessuten bryr hun seg. Og uten en ektefølt respekt og kjærlighet for mennesker hadde ikke bøkene Sjømann – lang vakt (1995) og Krigs­seiler – krig, hjemkomst og oppgjør (1997) blitt så enestående som de er.