EKSISTENSENS BILLEDDIKTER

Her er et utsnitt av Håkon Blekens regnbue, som innfatter den menneskelige lidelse, vold, død, sorg og sjelelige motstand: Prøysserblått. Kadmiumrødt. Elfenbenssort. Zinkhvitt. Brent umbra. Tubene er ladet med maleriske muligheter. Bleken sier at «et bilde aldri blir slik det er tenkt. Det er prosessen som skaper bildet». Den heftige utsikten mot Munkholmen temmes av vissheten om at der ute satt Peter Schumacher Greve af Griffenfeld i trøstesløst fangenskap gjennom 18 endeløse og ensomme år i Trondhjem (Bleken sier selvsagt Trondhjem, det finnes grenser for modernitet, selv hos ham). Håkon Bleken kunne også endt opp som en ytterst ensom mann, som en eremittisk, griffenfeldsk skikkelse, men han bestemte seg for noe annet. Han ville skape et maleri som snakket med sin egen, inderlige stemme. Og som maktet å forbinde maleren med betrakteren.

I Blekens hus og atelier finnes den knokkelhvite hodeskallen av en hest. Og av en sau – «den er det nydeligste jeg vet, den er ufattelig vakker». Han holder sauekraniet varsomt, som om det er levende, som om det er en kostbar rekvisitt til en oppsetning av dyrerikets Hamlet. På det enorme skrivebordet har han øyekontakt med en replikant av seg selv: sitt eget hode i cirka 1:1, musikalsk utført av Nils Aas. På gulvet (i sirligste orden) er stab-ler av bøker: Hans Ruins Poesiens mystik, Daniel Kehlmanns Oppmålingen av verden, utallige bind viet Picasso. Bleken drar frem et lerret med Liv Ullmanns kontrafei, dynket i blått. Sissel – Kvinnen – i trappeoppgangen. Afrikanske masker griner ned fra veggene. Her er prøvetrykk i tykke bunker. På Blekens gulv driver liket av Benito Mussolini som grafisk Bleken-trykk, basert på det berømte fotografiet der han henger på en slakterkrok på Piazzale Loreto (fra taket på en Esso-bensinstasjon) i Milano. Il Duce er klynget opp (og henger med hodet ned) sammen med andre henrettede fascister, til skrekk og advarsel. Alle møtte døden dagen før i den vesle landsbyen Giulino di Mezzegra. «Det er et fantastisk bilde, man formelig ser hvordan han svaier,» sier Bleken.

Slakterkroken skal instrumentelt dukke opp igjen på kulltegningene fra et klinisk ryddig trondhjemsk slakterhus. Men der er det storfe av en annen type som henger. Å stige inn i Håkon Blekens tegnede verden er en mollstemt, bunnløs åpenbaring, denne verdenen er beksvart og svanger med ondskap og forferdelse. Kanskje er Blekens største mesterskap hans originale grep om kullstiften. Mens hans billedunivers for det store publikummet ofte er fargesterkt, sprakende, lidenskapelig og innimellom også gåtefullt muntert, som i alle de ulike variantene av (en knelende) Ishockeyspiller og dame. «Det er mye destruksjon i bildene mine. De befinner seg ofte i spennet mellom poesi og katastrofe,» sier han.

KULLSORTE STREKKODER

Han har gjennomført noe av en lidelsesprosesjon på veien mot en fortellende, smertemettet og politisk engasjert kunst. Ørkenvandringen frem mot et eget uttrykk i kunsten – det er fristende å tolke den som hans egen korsvei –
kostet ham mange år. Han underviste arkitekturstudentene ved NTH i Trondheim i ti år. «Det var en flott tid! Jeg fant ikke tilbake til meg selv før jeg begynte å undervise. Jeg lærte mye av studentene. Som når jeg gned kullet inn i papiret. På Kunstakademiet ville teknikken blitt fordømt,» sier han lakonisk.

Om professoren, som nøt en nesten gudelignende status på Kunstakademiet, sier Bleken at «nei, han var ikke særlig til lærer». Bleken led. Et halvt år med Chrix Dahl ved Statens håndverks- og kunstindustriskole på kveldstid representerte en slags bergingsoperasjon for Bleken i denne tiden. En hjernerystelse i 1956 stjal tre år, etter at bakhodet hans fikk et ublidt møte med asfalten på Solli plass i Oslo en natt i mai. I et halvt år lå han urørlig på Sentral-sykehuset i Trondheim. Han lå lenge på Lovisenberg sykehus i Oslo. Årstidene skiftet, og Bleken var hospitalisert. Pasienter rundt ham døde. Han ble voksen på sykehussalene.

Uten denne stille og forskrekkelige lidelseshistorien ville vi trolig aldri hørt om kunstneren Håkon Bleken.

Han ble først influert av kunstlæreren i hjembyen, Oddvar Alstad. Siden av Bjarne Ness, Per Krohg, Arne Ekeland. På NTH var han med på å skape et stimulerende miljø under Arne E. Holm sammen med Lars Tiller, Halvdan Ljøsne og Roar Wold. Ramón Isern tok initiativet til å danne Gruppe 5. De fem kunstnerne hadde kanskje bare dette til felles de årene den løse grupperingen eksisterte: jakten på en malerisk form blottet for litterært innhold.

«Vi arbeidet med klar form, vi så på billedflaten som flate – kubistene ryddet virkelig opp der! Vi skulle ikke komme her og føle noe,» sier han. Men Bleken skulle bidra til å fornye det figurative maleriet i Norge. Selv sier han at de virkelig figurative fornyerne på 1970-tallet var Svein Strand, Odd Nerdrum og Frans Widerberg.

Han har i avgrensede perioder konsentrert seg om kullets utfordringer, slik han ofte har vekslet mellom å arbeide i de mest forskjelligartede teknikker. Kulltegningene Fragmenter av et diktatur (1970) regnes som hans gjennombrudd. Her er gapende, tomme ruiner; blinde, sekkeinnhyllede figurer som med tittelen Dommerne åpner for en Kafka-lignende avgrunn av terror og skrekk.

I Oslo Konserthus henger de fire store kulltegningene som utgjør Hommage à Arne Nordheim (1983). Bildene er en kullsymfoni med uhørt kraft.

LIKSKUE

Bleken har malt både sin far og sin mor på likstrå. Bildene er blant hans sterkeste. Bildet av faren i kisten ble malt i 1976 med bare sparkelkniv. Erik Egeland skrev i Aftenposten fra Festspillutstillingen i Bergen i 1978 at «det makeløse bildet danner dødens ufattbare port for enhver som ennå har varmt blod i årene».

«Da jeg var ferdig med bildet, var jeg overhodet ikke tilfreds med det. Jeg gikk ned til byen, men i Nordre gate skiftet jeg syn. Som maler blir du jo ganske kynisk. Jeg har bare malt et dødt menneske. Jeg hadde et ganske vanskelig forhold til min far, og til min bror. Maleriet er bare et bilde, og ingen hevn, intet oppgjør, ei heller et slags dødsønske. Far oppdro barn til å bli menn. Men da min far ble gammel, ble han jævlig hyggelig. Det er rart.»

Da Bleken stod foran sin Festspillutstilling, var han «drittredd» – som han sier det selv. «Jeg var redd for skandale i Bergen. Men jeg skjønte at hvis bare halvparten var bra nok, så holdt det. De neste ti årene gikk det ganske dårlig. Det har i det hele tatt gått mye opp og ned. De siste årene har vært fine. Bacon sier at du maler et bilde – og så analyserer du det etterpå,» sier han.

Han har en egen rekkehusleilighet der han utfører sine arbeider med kullstift. Dette er Blekens kullgruve. «Kull er et flott materiale, men det går sent. Og kullet drysser, kullstøvet tråkkes ned i gulvet, gnis inn i linoleumen, legger seg overalt, i klær, i sko, og gjør stedet ubrukelig til alt annet enn å lage kulltegninger. Ikke desto mindre ble oljene til Festspillutstillingen til der,» sier han.

Midt på 1960-tallet så Bleken en utstilling med verker av Francis Bacon i London. Bacon stilte ut sammen med Henry Moore. Mønstringen gjorde et uutslettelig inntrykk. Bleken betrakter Picasso som den aller største og sier at Picasso er «sunnere enn Bacon, men det er kanskje ikke en fordel. Picasso & Modern British Art på Tate Britain nylig var flotte saker. Lucien Freud er et strålende medlem av den såkalte London-skolen, men Picasso betød ikke noe for ham.»

Mange av Blekens bilder har litterære anknytningspunkter. Han har skapt en rekke verkserier i dialog med det skrevne ordet, som litografiene til Ibsens Hedda Gabler (1987) og illustrasjonene til Hamsuns Mysterier (100-årsutgaven, 1992). «Mine bilder til Ibsens dramatikk og til Kjell Askildsens noveller ble bra. Jeg fikk bruke det grafiske verkstedet til Clot, Bramsen & Georges i Paris,» forteller han.

GRÜNEWALDS ALTERSKAP

Blekens kunst inneholder en mengde referanser til kristendommen. Og likevel: «Andre religiøse anfektelser enn dem som er vanlig i puberteten, har jeg ikke hatt.» Det har ikke hindret ham i å skape betydelig kirkekunst.

Den klare formen til den italienske førrenessansemaleren Piero della Francescas fresker i Arezzo i Italia fascinerer ham dypt, slik ungrenessansen i det hele tatt gjør. «Slagbildene til Paolo Uccello. Og selvsagt Edvard Munch, den største av alle her nord – ja en av de største i det hele tatt.»

Bleken bretter ut en reproduksjon av et eventyrlig alter og er tydelig begeistret. Bak dør på dør åpenbares nye figurer og situasjoner. Matthias Grünewalds Isenheim-alter i Colmar er den mest fantastiske pop up-bok før reformasjonen. Alteret ble skapt mellom 1506 og 1515. «Det alterskapet overgår Picasso, men han brukte jo bare én måned på Guernica,» sier Bleken.

Selv brukte han fem år på glassmaleriene i Spjelkavik kirke. Her er Bibelens fortellinger sammenfattet i 89 vinduer. Til den katolske St. Olav-kirken i hjembyen har han laget høyalteret og korsveien med i alt 15 stasjoner på Jesu lidelsesvei – utøket med oppstandelsen. En utvidelse av kirken ser ut til å ende med at den store steindekorasjonen på 60 kvadratmeter (alterveggen) vil måtte rives. «Dette er i ferd med å bli en tragedie for meg,» sukker han.

Han har laget glassmalerier til Strindheim kirke og til Vålerenga kirke, der den lille gutten fra Warszawa-gettoen – hentet fra et ikonisk, gruoppvekkende fotografi – er tydelig til stede, med armene strukket i været foran nazistenes geværpiper, nærmest som en stand-in for Jesus.

Bleken er nå i ferd med å fullføre to større utsmykningsoppdrag: en steinvegg for Statkraft i Oslo og et maleri på 2,5 x 4 meter til Kunnskapssenteret på St. Olavs hospital i hjembyen.

For Håkon Bleken har det vært helt nødvendig å skrive; han har med stort engasjement skrevet avis- og tidsskriftkronikker, og ikke kviet seg for å gå hodestups – med klart sinn – inn i bataljer i sin egen tid. «Jeg oppdrar meg selv når jeg må sette ord på ting,» sier han. I de bitende vittige aforismesamlingene fra Blekens ånd og hånd er den beske sannheten en egen gullstandard. Som for eksempel: «Ta demonene fra en billedkunstner, og du sitter igjen med en formingslærer.» Og: «For å skape virkelig stor kunst kreves stor desillusjon. Man kan således si at maleriet ikke er illusjonens kunst, men desillusjonens.»

Blekens kunst er sterkt preget av et aktivt og kritisk forhold til makt, politikk og moralsk søvngjengeri. Tankens kraft står ikke i veien, men er tvert om en forutsetning for god kunst. «En vesentlig del av kunsten er intellektuell, akkurat som en vesentlig del av kunsten er håndverk,» uttalte han til Tone Hansen i 2009.

Det historiske smertepunktet 22. juli har avfødt et stort maleri signert Bleken; her er en øy, en undersjøisk og uhellsvanger verden, røde spor i vannet. Samlere stod i kø for å få kjøpe bildet. «Det er en latent trussel i det. Utøya-massakren var ufattelig og vil merke Norge forever. For meg blir gjerningsmannen stående som en gåte,» sier Bleken.

Som avskjedshilsen fra utsynet mot Griffenfelds fengselsholme sukker han over alle nye, ødeleggende bygg mot sjøen. Han sukker over alle vandalene som strømmer til Torget for å gjøre det gøyalere. «Av og til føler man seg faktisk som Griffenfeld her i Trondhjem – uten å bo på Munkholmen,» sier han.

Håkon Bleken har alltid blitt drevet til fortvilelse av dårers verk. Men aldri til taushet og handlingslammelse.