Det er nærliggende å ty til en lett omskriving av Ibsens Peer Gynt for å karakterisere Håkon Gullvåg (født 1959). Gullvåg er «verdensborger av fødsel – trønder av gemytt». Gullvåg har alltid forfektet og vært stolt av sin tilhørighet til byen med Nidarosdomen, NTNU (NTH for dem som har levd en stund), Nidelven, Erichsens konditori, og til byen som har fostret og hegnet om Trondhjems Kunstforening. Og samtidig er Gullvåg en verdensborger med stor V. Ikke bare fordi han i tillegg til å arbeide i Trondheim, har atelier omtrent over halve kloden, blant annet i Roma, Warszawa, flere steder i Kina og på kunstnerkolonien Ekely i hovedstaden. Han er verdensborger fordi han i sin kunst tar opp temaer og problemstillinger som er gyldige langt utenfor Trondheim og Norges grenser.

ET TIDLIG TALENT

Det begynte usedvanlig tidlig for Håkon Gullvåg. Bare tretten år gammel begynte han hjemme i Trondheim på Roar Matheson Byes private malerskole om kvelden. Han signaliserte raskt for omverdenen sitt utvilsomt store talent. Siden har han fortsatt i et usedvanlig høyt tempo. Han ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet i en alder av 22 år. Raskt etter fulgte innkjøp til Riksgalleriet, Oslo kommunes kunstsamlinger og Norsk kulturråd. Videre var avisanmeldelsene mange, og stort sett mer enn positive.

Det er vanskelig å slå igjennom nasjonalt som billedkunster, særlig når en ikke tilhører et toneangivende Oslo-miljø. Det er vanskelig å tåle tidlig suksess uten at det går til hodet på en. Det er enda vanskeligere å ikke hvile på sine laurbær, men opprettholde intensiteten, kvaliteten og trøkket gjennom flere tiår. Gullvåg har klart alt dette med bravur.

Postulatet til Gullvågs lærer på Kunstskolen i Trondheim, den svenske maleren Georg Suttner, var: «Du skal vite hvor lista ligger før du går over dørstokken til ditt atelier.» Gullvåg verdsatte sin lærer høyt og har tatt hans utsagn til etterretning. Han tenker daglig på sitt ambisjonsnivå, og han har lagt og legger den berømmelige kvalitetslista høyt.

For de fleste kunstnere er skaperkraften en livsstil, ikke et arbeid man går til om morgenen og hjem fra rundt klokka fire. Dette gjelder i høyeste grad for Gullvåg. Han har lett for det, som det heter, maler raskt og har en stor produksjon, og han arbeider alltid. Selvjustisen er imidlertid til stede, og han makulerer når han ikke er fornøyd med eget resultat. Han har fått kritikk for sin store produksjon, men som han selv sier: «Jeg må øve mye for å få det til slik jeg vil ha det, og ingen har vel noen gang kritisert en musiker for å øve for mye.»

Gjennom en karriere på nærmere femti år har Håkon Gullvåg selvfølgelig utviklet seg som kunstner. Men grunnprinsippene i hans maleri har vært der helt fra begynnelsen av. Det han lærte av Roar Matheson Bye, og de senere lærere ved Kunstskolen i Trondheim, Jon Anton Risan og Georg Suttner, har gått som en mer eller mindre rød tråd gjennom hele Gullvågs kunstnerskap.

Håkon Gullvågs kunst handler om gleder og sorger, seiere og nederlag, og om rakryggethet, anstendighet og tap, både for enkeltindividet og i et større perspektiv: for menneskeheten.

MEMENTO MORI

Gullvåg har alltid vært opptatt av rom og dybde i sine malerier, og paletten har, med noen variasjoner, vært ganske lik. Han var tidlig opptatt av ren abstraksjon i kunsten. Hans maleri er likevel forankret i et figurativt, sterkt ekspressivt formspråk, men med abstraherte elementer. Motivkretsen er markant variert. Han maler krigens redsler, og han maler stilleben. Han maler altertavler, Kristus-fremstillinger og motiv fra Jesu liv. Han har et figurgalleri hvor hester, hunder med de kondisjonertes ordensbånd og pontifikalier, falker og andre fugler, og mennesker, gjerne settes inn i et fantasilandskap og i historiske tablåer. En annen gjengående, til dels dominerende, rekvisitt i Gullvågs malerier er lenestoler og sofaer, hvor han maler inn små soldater og krigere med mer eller mindre klare referanser til en fantasifull lekeverden, men også til kjente historiske begivenheter. Han briljerer med parafraser over historiske kunstverk fra Italia, Spania og England.

Men særlig er Gullvåg kjent for sine portretter. I motsetning til situasjonen for tidligere generasjoners malere har ikke portrettkunsten vært spesielt fremsnakket i Gullvågs generasjon, snarere tvert imot. Gullvåg har både dyrket og fornyet portrettsjangeren. Og han kan få aldeles uvanlige ideer. Han har for eksempel satt seg som mål å forevige den katolske kirkens paver
– samtlige 267!

Som 24-åring bodde Gullvåg et år i London. Skal en virkelig forstå Gullvågs portrettkunst, må en sette seg inn i den engelske portrettradisjonen fra Gainsborough til representantene for School of London – Auerbach og Kossoff – og til Lucian Freud. Her finner vi et usminket, ekspressivt «rett på»-portrett, som på mange måter kler av den portretterte og gjennomskuer koketteri, fiksfakseri og spill for galleriet.

Gullvågs portretter formidler ikke bare en fysisk likhet, men også dype karaktertrekk som kan vitne om livsvisdom, nederlag og levd liv, usminket. Gullvåg er en skarp iakttager, og han har portrettert alt fra politikere, ledere fra domstolsapparatet, biskoper og universitetsfolk til idrettsstjerner. Han briljerer særlig i portrettene av kulturpersonligheter, forfattere, skuespillere og musikere. Han har blant annet portrettert en rekke vinnere av Anders Jahres Kulturpris, som dirigent Mariss Jansons, musikerne Arve Tellefsen og Leif Ove Andsnes, forfatteren Lars Saabye Christensen og skuespiller Lise Fjeldstad.

Han maler også fra litteraturens verden, hvor romanfigurene til Ibsen og Hamsun blir like viktige og levende som selve forfatterne, som han posthumt også har portrettert. Han arbeider gjerne i serier, og hans portretter av for eksempel Henrik Ibsen er både gjenkjennelige og nyskapende.

Etter nøye overveining deltok Gullvåg i – og vant – en konkurranse om alterutsmykking i den nybygde Seegård kirke, innviet i 1997, i Snertingdal i Gjøvik kommune. Siden den gang har han malt religiøse motiv. Med storslagne religiøse komposisjoner har han fornyet kirkekunsten. Særlig har varianter av den bibelske syklus, som omfatter Kristi lidelseshistorie, vært sentrale motiv i hans oeuvre.

Et annet stadig tilbakevendende motivvalg hos Gullvåg er stilleben. Han kan male storslagne bordoppstillinger. Disse har, som så ofte hos Gullvåg, en dobbelthet. Han maler bilder hvor liv konfronterer død: Delikat frukt og friske grønnsaker, bugnende oppstilt på et bord, møter den uunngåelige nedbrytende forråtnelsesprosessen. Slik dannes et slående memento mori, en påminnelse om at det er kort fra Kapitol til Den tarpeiske klippe. Bak alt som er vellykket og bra, ligger det en påminnelse om at alt er forgjengelig, og alt skal tas fra oss. I all vår vellykkethet og vår selvopptatthet: Husk vi skal alle møte vår overmakt, husk vi skal alle dø!

Men ved siden av alt dette har Håkon Gullvåg holdt fast ved det han kaller kjernevirksom­heten, nemlig de fragmenterte barndomsminnene. Dette er og blir grunnfjellet i Gullvågs produksjon. Han er opptatt av erindringens nostalgi og skildrer sine barndomsminner, som han gjør noe allmenngyldig ut av. Bildene appellerer derfor til en stor skare betraktere.

En skulle tro at med hans heseblesende livsstil, alltid på farten som han er, vil det være noe rastløst, uforløst og usikkert over verdensborgeren Håkon Gullvågs væremåte og malemåte. Det er det ikke. Gullvåg er en imøtekommende kunstner med et åpent og reflektert sinn og et rolig betrakterblikk bak briller og markant skjegg – et lunt, jovialt og trøndersk gemytt. Han gjør seg sine tanker om livets underfundigheter og fester store og små hendelser daglig til lerretet, til ettertanke for seg selv og for oss alle.

Han uttalte ganske tidlig: «Det jeg vil med livet mitt er å være maler. Å gjøre maleriet til noe som betyr noe i vår tid.» Det har han, som få andre billedkunstnere i sin generasjon, fått til.