YGGDRASILS ORDSMED

Halldis Moren Vesaas satte uutslettelige spor med sin dikterkunst. Og hun var en særdeles kresen gjendikter av skuespill. I hennes litterære plogfurer spirte det også frem bøker for barn og ungdom, essays, artikler, bokanmeldelser og antologier – og talløse kåserier i tv og radio samt foredrag i folkeakademiene og på skolene. Halldis Moren Vesaas tilhører – som en av vårt lands fineste diktere – et litterært adelskap, men hennes diktning var helt fri for alt tilgjort og kunstlet. Hun skrev u-litterært, slik Sigmund Skard formulerte det. Hun hugget ordene frem fra en sterk og sanselig tilhørighet til trær, natur og det store sirkelmysteriet som ligger gjemt i årstidenes uavvendelige skiftninger. Men diktene hennes handlet først og fremst om de erfaringer og gåter som møter menneskene på deres uvisse vandring gjennom livet.

Mange har yndet å sette kvinnelig foran dikter når det snakkes om henne, og hun beskrives gjerne som en modig pioner i det litterære landskapet. Alt dette er korrekt. Hennes egen bevissthet om at hun selv var en av kvinnene, må tillegges betydelig vekt, særlig når hun gikk i nærstrid med tidens sosiale tabuer. Halldis Moren Vesaas’ poesi sprengte for første gang den særegne kvinnelige erfaring inn i lyrikken. Hun skrev dikt om kvinnelig begjær, fødsler og den første menstruasjonen. I kjærlighetsdiktene var kvinnene elskende og frihetssøkende subjekt. Dette var sterk og provoserende kost for noen.

Hun ble en av våre store kvinnelige skalder. Hun fortsetter å skinne. Diktene er slitesterke, og de brukes ofte. Med sine ord sender Halldis Moren Vesaas stadig lysglimt inn mot en ubeskrevet fremtid. Slik for lengst utslukkede stjerner fortsetter å lyse.

Olof Lagercrantz har skrevet at «Halldis är rak som furan och mjuk som grön mossa. Hennes ord är milda ‘ein grå liten fugl’, ‘ei kjøleg kjelde i skuggen’, ‘ein sval blå kjole’. När hon kommer in i ett rum går hycklaren ut».

Halldis Moren Vesaas var en markant og karaktersterk kvinne. Hun ville bruke livet sitt til hverdagens arbeid, kjærlighetens sansning, poesi, oversettelser, være mor og hustru – og la seg merke av alt dette. Hun hyllet livet. Og skrev jublende om det å få være til i livet.

GLUP TIL Å FORTELJA

Da Halldis Moren var ni år, skrev hun ned sitt første eventyr – slik som han godfar hadde fortalt. «Bjørnesoga» ble trykt i Norsk Barneblad i 1917. Ordene som trillet ut, vitnet om fortellergleden som boblet i henne. Året etter skrev hun at «oldemor vert 101 år den 15de mai, men ho er glup til å fortelja, trass i at ho er so gamall». Oppveksten på Moragarden i Trysil ble preget av en levende kjærlighet til litteraturen. Her møtte hun Garborg, Fröding og Aukrust. Den smertefulle, lengtende vitaliteten til Edith Södergran og Karin Boye virket mer enn forlokkende; disse djerve kvinnene ga henne mot til å skrive frem debutsamlingen Harpe og dolk (1929). I diktene møter vi en ung kvinne som nærmest er ekstatisk i møtet med seg selv og det nye voksenlivet. Diktet «Såre godt» åpner som en fanfare:

Ingen, nei ingen av jordisk slekt

levde ei sælare stund!

Aldri har ljuvare morgon vekt

ei sjæl or ein blidare blund.

Hun utstrålte alltid avbalansert ro – som en majestetisk eik. Og hun skrev ikke for å fremheve seg selv, men for å bringe videre en klar og utvetydig holdning til alt det livet bød henne på. I mange av diktene dyrkes livet og livsmotet intenst. Hennes diktverden kan avleses som selvbiografiske speil. Hun ga ut en rekke samlinger med dikt. Livshus ble den siste og kom ut det året hun døde.

Med samlingen Lykkelege hender (1936) skrev hun noen av de første diktene om det å bli mor. Denne erfaringen skar hun presist inn i poesien. Og et av diktene i samlingen Treet (1947) åpner slik: «No plantar kvinna i verda eit tre.» Diktet flommer over av skimrende, lys forventning. Halldis Moren Vesaas skrev ikke dikt om abstrakte, mytologiske trær. Trær og røtter og tunge grener trår inn som håndgripelige sinnbilder i hennes poesi. Og selv om lyrikken hennes etter hvert hyppigere også ble skrevet uten rim, ble hun aldri en modernist. Hun fant frem til de mest slående bildene og den rikeste teksten innenfor de bundne rammene.

Diktene utviklet seg naturlig nok, de ble modnere med årene. Noen av dem fikk også et sterkere erotisk drag. Samlingen Tung tids tale (1945) er preget av krigsårenes mørke, men uten at de er glødende nasjonalsinnede. Vekten ligger her på solidaritet og omsorg, og det å inngi håp i en nedblendet tid. Hun sørget alltid for å ha oppgaver nok, og var en av dem som gjorde seg nyttig. Hun var et menneske som stod støtt, som urokkelig omfavnet sine livserfaringer. Det er fristende å si at Halldis Moren Vesaas var hel ved.

HALLDIS OG TARJEI

Dikterekteskapet mellom Tarjei Vesaas og Halldis Moren ble levd på gården Midtbø i Vinje og varte i 36 år, frem til Tarjei døde i 1970. I Halldis Moren Vesaas’ to erindringsbøker fra 1970-tallet møter leseren den første dype dragningen mellom de to. Lykken er kokende og sanselig. Hun forteller nøkternt og ærlig om at hun tidlig i forholdet forstod at de to var svært ulike, også som forfattere. Da de var midt i livet, kunne kriser i ekteskapet føre dem inn i vonde perioder preget av kulde og fremmedgjorthet.

Men de ga hverandre rom til å puste. Bildet av det sterke dikterparet ble i etterkrigstiden idyllisert og romantisert, og for mange ble paret stående som radikale rollemodeller rotfestet i norsk tradisjon.

Som godt voksen beskrev Halldis – fremdeles tydelig betatt av mannen – Tarjei da han etter en svømmetur i Vinjevatnet steg opp av vannet, naken og fremdeles praktfull i sin manndom.

Hennes ansikt og hennes person var like kjent som hans.

Sønnen Olav Vesaas intervjuet moren da hun fylte 80 år. Det ble en usedvanlig frisk og åpenhjertig samtale om hvordan mor og sønn betraktet barneårene og familielivet, til dels på helt ulikt vis. Han minner henne på at han fikk ris på blanke messingen av både henne og faren, noe hun hadde fortrengt. «Men no synest eg det er skrekkeleg om den store og sterke slår den vesle og veike,» svarte hun. Olav Vesaas siterer Kjølv Egeland, som i sin litteraturhistorie skrev at Halldis og Tarjei sammen «skapte et europeisk kulturhus midt i Bygde-Norge». Under krigen holdt ekteparet Nordahl Grieg-kvelder på Midtbø. «Vi fekk Nordahl Griegs krigsdikt tilsendt illegalt, og den skatten måtte vi dele med andre i bygda. […] Det vart verkeleg store kveldar i den tette stemninga det var under krigen,» fortalte Halldis Moren Vesaas.

OVERSETTEREN

Den norske teaterverdenen fikk særlig god nytte av Halldis Moren Vesaas’ arbeidskapasitet. Hun oversatte nesten 100 dramatiske verker til nynorsk; nærmere 50 for Radioteatret og 38 for Det Norske Teatret (blant dem verker av Shakespeare, Molière, Goethe, Strindberg, Kafka). Oversettelsen av Jean Racines Fedra (1960) var et mesterstykke. En kritiker skrev at «Racine var elegant, men fru Halldis ligger ikke en tomme etter ham. Fransk er et rikt språk, men det er nynorsk også! Aleksandriner er djevelens verk med sine strenge krav. Men fru Halldis tar alle hindere».

Hun skrev også et par barnebøker og ungdomsromanen Tidleg på våren (1949). Hun la ned et stort kulturpolitisk arbeid på riksplan, blant annet i Riksteatrets styre, Norsk kulturråd, Norsk språknemnd og Kringkastingsrådet. Også lokalt tok hun ansvar og brukte av seg selv og sin tid. Under krigen løste hun en kinkig situasjon i hjembygdas skole ved å overta en full lærerpost i to år.

Halldis Moren Vesaas formulerte gjennom poesien en del av vårt felles tankegods. Det er en rik bør for svært mange. Og tidens tann har ikke ført til devaluering av hennes livsverk.