Det klingende, sprø, litt såre, melankolske, fandenivoldske og blåtonefargede hardingfele­spillet arvet Hallvard Torleivsson Bjørgum (født 1956) av sin far, Torleiv Hallvardsson «Taddeiv» Bjørgum. Impulsene fra den ubegripelig lange, skrint befolkede, men kulturelt rike Setesdalen fikk kolossal betydning for Hallvard T. Bjørgums mangfoldige musikalske virke. Som mesterfelespiller og tradisjonsbærer, både gjennom musikken og en enestående fortellerbegavelse, har Bjørgum eksellert. Fra kulturverkstedet sitt har han foretatt pilegrimsreiser til Hank Williams’ Amerika, inn i en verden av folk, country og jazz, og til musikkmøter i vår tid som respekterer den hjemlige, unike musikkarven. Og side om side med den rotfestede tradisjonen har Bjørgum bidratt til å trylle frem ny og uhørt musikk. I mange år var han også sølvsmed.

FELEDYNASTIENE

Nasjonalmuseet stilte i 2023 ut en rad gamle, enestående stryke­instrumenter. Mestermøter var en slående synliggjøring av tålmodig og kompromissløst instrumentmakeri gjennom et halvt årtusen, koblet med relevante kunstverk. Sparebankstiftelsen DNB har gjennom flere tiår bygget opp samlingen Dextra Musica. Instrumentene er i bruk, de lånes ut til noen av våre fremste musikere. På Nasjonalmuseet kunne man påtreffe Hallvard T. Bjørgum blant instrumentene. Noen av disse usigelig vakre og velklingende juvelene – de særnorske hardingfelene – hadde han selv eid. Gjennom årene skapte han en av landets største samlinger av hardingfeler, en hel bøling, og stilte dem ut på Sylvartun Folkekunstsenter i Valle i Setesdal.

Bjørgums verden er en der generasjonenes musikk mer er overlevert og erindret enn skrevet ned. Blant hans legendariske feler, av alle slag, finnes den som Ole Bull kjøpte i Praha i 1841. Jon E. Helland startet et veritabelt felemakerdynasti som løp gjennom århundrene. Hans hardangerfele fra 1828 kunne besiktiges på Sylvartun, i likhet med Helland-fela fra 1844. Denne var en gave fra Torgeir Augundsson – Myllarguten – til Ole Bull. Her var også Lars Fykeruds fele og den til Knut Jonsson Heddi. Pantefela og Tvistefela var fortellende navn for hardingfeler med omstridt eller trøblete eierskap. Senior, Torleiv H. Bjørgum, trakterte sin hardingfele da han spilte til dans i 1990. Han stupte og døde med fela i neven, bare dager før far og sønn skulle lansere platen Skjoldmøyslaget. Fela hans fikk en naturlig plass ved siden av de andre store spellemennenes berømte instrumenter.

Ved siden av å føre tause samtaler med noen av sine gamle instrumentvenner kunne Hallvard T. Bjørgum på Nasjonalmuseet betrakte mesterverker fra de italienske instrumentmakerdynastiene Stradivari, Guarneri og Guadagnini. Her stod en kontrabass fra Gasparo da Salòs hånd (cirka 1580) – treet som ga materiale til instrumentkroppen, ble hugget i Brescia i 1536. Det sørlige Europas mest kresne fiolinfrembringelser møtte sine perlemorspyntede norske halvbrødre. De var laget i en slags maksimalistisk feber i Europas nordlige ytterkant, og de hadde også fått flere strenger.

Hallvard T. Bjørgum vokste opp «blant biler, felespillere, sølv, turister og kraftverk», slik han formulerte det i et intervju med musikkavisen Ballade. Setesdal byr på det som regnes som det eldste musikalske tradisjonsstoffet i landet. Bjørgum vokste opp på nasjonens tonesatte grunnfjell.

SKJOLDMØYENES KRIGERINSTINKTER

Han er fra en helt annen tid, Bjørgum, en felespiller fra bak alle blåner, bakenfor selve historien – og er samtidig veldig til stede i vårt felles jordiske, korte øyeblikk. «Setesdalen er eventyret blant våre daler, kjempevisens landskap og det siste epos fra vår storhetstid», skrev sørlandsforfatteren Olaf Benneche. Levemåten var stort sett uforandret fra 1700-tallet og frem til for omtrent hundre år siden. Men da rutebilen snirklet seg oppover dalen på 1920-tallet, møtte også den avsondrede, beskyttede kulturen her verden og de nye tidene. Nymotens slips hang plutselig rundt konfirmantenes nakker, bunaden ble hengt på mørkeloftet. Knut Rygnestad skriver i boken Slik var Setesdal (1949) om «sjølve hjarteklangen i setesdalssteva: vemod og lengt. Det er den djupaste klang i slåttane og». Han lar Skjoldmøyslaget være et nærliggende eksempel. Mens Benneche i romanen Den dyre muld (1926) skriver om Skjoldmøyslaget at slåtten «hadde sin egen maate at ta menneskene paa. Somme graat saa vondt, men somme fik som en brand i blodet».

Med den ramme slått («den sterke slått») spilte utøveren seg lukt inn i sanseløs ekstase. Det hendte at spelemannen ikke ville eller kunne stoppe, og at de måtte klippe strengene av fela. Her lurte selvsagt forestillingen om djevelen bak i kråskapet. Far og sønn Bjørgums innspilling av Skjoldmøyslaget er blitt stående som en monumental begivenhet i norsk musikkhistorie. Platen ble av Morgenbladet kåret som tidenes fjortende beste musikkalbum. Plasseringen kom like overraskende som et meteorittnedslag. Alle de andre platene på listen var pop- eller rockemusikk.

I sin bok om platen beskriver Gjermund Kolltveit Setesdal som en europeisk kulturlomme. Denne lommen har åpnet seg for verden. I Athen fikk Hallvard T. Bjørgum gitt Keith Richards platen. Rolling Stones-gitaristen skal ha likt den godt. Sagnet om Skjoldmøyene har – muligens – vært på langferd før det kom til Setesdalen. Bjørgum er inspirert av Thor Heyerdahls teori om at Odin var en virkelig kar, som reiste fra Svartehavet til Skandinavia. Han har sporet sagnet om de krigerske kvinnene – kanskje skjoldmøyene var beslektet med amasoner og valkyrier – til Aserbajdsjan. Biter av musikken han fant der, mener han er slåtteslektninger. Nå skal det også sies at slaget i Skjoldmøy­slaget trolig ikke referer til krig og kampgny, men til slått, slag på strengene, før buen ble et vanlig redskap.

Uansett har Skjoldmøyslaget foretatt en lang lokal reise i dalens indre hjerteregioner: Bjørgum fikk den direkte fra Olav Heggeland, som igjen hadde den etter Knut Jonsson Heddi, som ble født i 1857, som hadde den etter Bjug Torjusson Hovet, som hadde den fra Tarjei Fare­mo, født på 1790-tallet. Sammen med broren Olav var han frontfigur for den berømte Faremo-slekten i Setesdalen.

FOLKETS MUSIKK

Bjørgum sa til Ballade at «jeg trives godt i min bås, men som en av de mest innbitte puristene er det moro og inspirerende å komme på fellesbeite i sesongen. Så går jeg inn i båsen igjen – for å feite meg opp noe». Noen år senere ble tanken om et musikalsk fellesbeite til platen Free Field (2003). Blant musikerne som dukker opp, er Garth Hudson, fra Bob Dylans backing-gruppe The Band, Kirsten Bråten Berg med sin sang, her er Eric Andersen, Blondie Chaplin, med fortid fra The Beach Boys og backingbandet til The Rolling Stones. Trommene til Paolo Vinaccia er en viktig del av lydlandskapet. Folkemusikkens rotsystemer utforskes fritt, men det er samtidig en dåm av noe opprinnelig i musikken. Midt i, og imellom, alle de musikalske bidragene vever Hallvard T. Bjørgum sitt distinkte og klare hardingfelespill.

Hardingfelespilleren fra Setesdal har spilt på platene med Danko/Fjeld/Andersen, en slags moderne, transatlantisk roots-allianse bestående av Rick Danko (fra The Band), Jonas Fjeld og Eric Andersen. Første gang var i 1991. Bjørgum deltok sammen med et stort stjernelag norske musikere.

Han reiste til USA for å jakte på slåtter, kulturspor – og voksrullene som Lars Fykerud skulle ha spilt inn der. De dukket aldri opp. Men Bjørgum dykket ned i legender og mytologiske musikkapitler. Han badet i det kolossale bassenget med musikalske frembringelser og stilarter som alle enten er i slekt eller forholder seg til hverandre. Noen teller opp, og verden og musikken snurres i gang. Det er velkjent, men alltid nytt.

Bjørgum har spilt inn flere plater sammen med bygdesøster Kirsten Bråten Berg. Den første var med folkemusikkgruppen Slinkombas i 1979, der gruppens navn ga platens tittel. Med den vant de Spellemannprisen. Han har ellers spilt med en lang rekke dyktige musikere, blant dem er Bendik Hofseth, Arild Andersen, det statlige symfoniorkesteret i Moskva, Torgeir Strand, Henry Kaiser og David Lindley.

TONEFØLELSEN OG TRADISJONEN

Sjømenn fra Bjørgums dal kom hjem fra junaiten med plater som skulle farge ungdomsmiljøet like frem til i dag. I Ballade formulerte han det slik: «Hank Williams er fundamentet moderne country & rock er bygget på, med sikkert fotfeste i ymse tradisjoner. Han lærte grunnlaget for blues- og gitarrytmer hos en farget kar, Tee Tot [som egentlig het Rufus Payne]. De færreste
vet at Hank også var en habil felespiller. Som amerikanere flest var han opptatt av utsmykninger, på biler, boots og våpen. Hadde han sett hardingfela, hadde han nok vært rask med pungen! [...] Vi hadde alt som fantes av Hank Williams’
musikk her i Setesdalen. Dette har med min musikkbakgrunn å gjøre, Hank Williams gikk på sett og vis inn samme tonefølelse jeg har lært av gamle spelemenn herfra. Den tonefølelsen er tilnærmet identisk!», Men Bjørgums fascinasjon for Hank Williams and his Drifting Cowboys smitter over til bare et kresent utvalg andre countryartister. Dolly Parton er en av de få som finner nåde hos ham.

Trilogien Bjørgumspel regner Hallvard T. Bjørgum for et livsverk. Her har han samlet og dokumentert farens musikalske gjerning. Selv er han statsstipendiat, har vunnet flere Spellemannpriser og Landskappleiken flere ganger. Han har også fått kongepokalen og er Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Og Bjørgum sørget for å skaffe den første Rolls-Royce til Setesdal, en Silver Spur LWB Saloon 1984-modell. Det var en helt naturlig kulturimport av foredlet tradisjon og sikker stil. Hank Williams ville kanskje nikket, litt i undring, men mest som anerkjennelse.

Da Lillebjørn Nilsen ble bisatt i Oslo rådhus, spilte og sang et rikt oppbud av norske artister. Hallvard T. Bjørgum spilte – selvsagt – Skjoldmøyslaget. For med større gnist og dybde kan takknemlig vemod knapt skildres.