Teaterets symbol er en dobbeltmaske: et smilende ansikt og et ansikt i bunnløs sorg. Slik fanges teaterets to sider, komedien og tragedien. Komediens ansikt er Thalias, og tragediens er Melpomenes. I en hyllest som denne teksten er, er det lov til å forestille seg at den eldgamle dobbeltmasken ble laget for å varsle om at det en dag, en vakker vårdag, i et land langt mot nord, skulle fødes et menneske som uanstrengt kunne vri ansiktet sitt slik at det samtidig ser ut som den smilende masken – og som den sorgtunge. Dette mennesket er Hege Schøyen.

HUMOR OG ALVOR – OG VARME

Hege Schøyen er oslojente, født i 1957. Hun vokste opp omgitt av musikk, med en mor som spilte og sang og var regissør i Fjernsynsteatret. Selv begynte Hege Schøyen å synge i NRKs jente­kor. Utdannelsen tok hun siden på Norges musikkhøgskole.

En stund virket Schøyen som korist, og hun trivdes etter sigende utmerket med en såpass tilbaketrukket rolle. Så nærmest detter hun inn på revyscenen på Chat Noir, fordi en av hovedrolle­innhaverne blir syk. Da var det Yngvar Numme som så noe i henne – som hun selv ikke så – og det er Numme vi dermed kan takke for denne tildragelsen. Kuriøst nok var ikke Hege Schøyen nervøs før premieren, for «samma det, jeg skal ikke bli skuespiller på revyscenen, jeg». For hun hadde sett for seg en karriere som musiker, muligens en litt anonym musiker. Hege Schøyen våknet opp til kritikere som utropte henne til kveldens sensasjon, og karriere og yrkesliv tok fra da av en ny vei – og hun selv ble alt annet enn anonym. Det var i 1982.

Etter scenedebuten har Schøyen hatt en imponerende karriere i norsk teater, fjernsyn og film. Hun har et stort og mangfoldig register, og behersker de ulike skuespillerfagene fra revy og såpe til gresk tragedie og opera. Hun har siden midten av åttiårene opparbeidet seg en posisjon som en av sin generasjons mest originale, kritikerroste og populære scenekunstnere.

De første årene samarbeidet hun med Øystein Sunde og Vazelina Bilopphøggers, senere med blant andre Øivind Blunck og Kjersti Holmen. Hege Schøyens komiske talent er ubestridelig og mangefasettert, spillegleden er smittende. Og vi gir oss over og ler. Lenge og høyt.

Kanskje kan humor deles inn i kald og varm, og i så fall er det ingen som er et øyeblikk i tvil om hvor Hege Schøyen da hører hjemme. For det er slik: Selv i hennes mest utleverende parodier, i de mest hensynsløse harselaser, er det likevel et lag av sårbarhet. En sårbarhet som vitner om dyp forståelse for menneskets svake sider, og som gjør at vi skjønner hvordan skikkelsene på scenen er blitt som de er. 

Alvorssiden hennes kommer til syne i filmen Suffløsen fra 1999, der hun spiller tittelrollen som Siv. Siv er sårbar, usikker og så ivrig etter å gjøre alle til lags at hun glemmer seg selv. Siv-skikkelsen står fjernt fra de karakterene publikum først og fremst forbinder Schøyen med. Det er et håndfast tegn på den bredden Schøyen behersker, at hun mottok Kritikerprisen for rolletolkningen.

Schøyen trives i teateret og i studio, noe hun gir uttrykk for med den helt spesielle latteren hun selv beskriver som «liksom lydløs utover og et stort snork innover» – og publikum stortrives med henne og med skikkelsene hun har gestaltet.

Etter denne over førti år lange karrieren står det tilbake en flokk av skikkelser, skikkelser som er folkeeie, som rett og slett er blitt en del av norsk kulturarv. Det er ikke mange artister og kunstnere forunt å skape skikkelser som blir en del av det nasjonale referansefeltet, slik Schøyen har lykkes med. Når millioner av nordmenn vet hvem Stælken Gundersen er, sier det en del om hva vi har å gjøre med. 

ET KARTOTEK AV KOMIKK

En annen av Schøyens roller som mange husker, er som barne­hagebarn i tospann med Kjersti Holmen. Det barnlige blikket er ofte til stede i Schøyens opptredener, ikke bare i denne sketsjen. Barn har ikke knekket alle sosiale koder, og i all troskyldighet kan de bryte grenser og tabuer uten å vite at de gjør det. De er ferske i verden og ser det vi ikke lenger ser. Med andre ord: Barn har det blikket som er nødvendig for å skape god komikk, nemlig å se bak og tvers igjennom det vante, det som er blitt gjennomsiktig.

Schøyen observerer oss, og hun bruker det hun ser. Før vi vet ordet av det, møter vi oss selv på scenen: «Jeg er en profesjonell glaner», sier hun til VG. Og i et annet intervju forteller hun: «Jeg har et kartotek. I lillehjernen eller noe. Jeg samler på inntrykk. Jeg går på gaten og snakker med meg selv, på litt forskjellige språk og dialekter.»

Filosofen Henri Bergson var i sin humorteori særlig opptatt av observatørrollen, om det å se mennesker som ting – altså se dem på avstand. Noe av det Hege Schøyen gjør så godt, er nettopp hennes underliggjøring av hverdagen.

Komedie handler blant annet om timing og rytme. Mange store humorister og komikere er begavede musikere, slik Hege Schøyen er. På Musikkhøyskolen hadde hun sang som hovedinstrument, og stemmen er fremdeles et viktig instrument for henne. Hvert ord, hvert tonefall, hver dialektvariant skal sitte.

Og altså mimikken. Schøyen er et helt arsenal av skikkelser bare gjennom ansiktet. Det schøyenske ansikt kan fremvise alle følelses­tilstander. Vi har betraktet det hakeløse gummitrynet som sitter fast på Stælken Gundersen. Vi har sett, for å plukke ett eksempel blant hundrevis, ansiktet til den seriøse og faktaorienterte kvinnelige gynekologen som setter inn spiral på en mannlig pasient («... du kommer til å kjenne et lite klyp ...») før hun like lidenskapsløst orienterer om «et visst fysisk ubehag» da den stakkars pasienten klemmes fast for mammografi av sine edlere deler. Og vi har sett Siv i Suffløsen, der dirringen i stemmen og de små ansiktsbevegelsene på eminent vis røper hva som beveger seg i henne. Det er ingen overraskelse at Hege Schøyen er selverklært perfeksjonist.

HUMORMINISTER

Ordet humor har sin opprinnelse i legevitenskapen. Humor har grunnbetydningen ‹væske›; og det dreier seg om læren om kroppsvæsker og sinnstilstand, som vi kjenner fra den antikke legevitenskapen. Og også for moderne mennesker er det en sammenheng mellom humor og helse. Hvis du får noen til å le, gir du dem en liten ferie, sa visstnok Winston Churchill. Latter forløser noe i oss; et munnhell vil jo ha det til at en god latter forlenger livet. Humor og helse henger tett sammen.

Hege Schøyen deler denne oppfatning. I et intervju forteller hun at på Karolinska i Stockholm brukes humor i behandlingen av smertepasienter fordi det utløser endorfiner: «En hjertelig latter kan være smertelindrende. Det har i all beskjedenhet satt meg på tanken om at yrket vårt kan være med på å gi mennesker et bedre liv.»

Ingen grunn til å være beskjeden. Trolig har Hege Schøyen gjort mer for norsk helse enn det Dagfinn Høybråten oppnådde gjennom sin røykelov.

I den musikalske komedien Evig ung oppholder Schøyen seg sammen med blant andre Bjarte Hjelmeland, Henrik Mestad og Mari Maurstad på gamlehjem. Hun spiller seg selv som nittiåring. Schøyen sier: «Det er naturlig nok mange eldre som kommer og ser på denne forestillingen. Jeg synes ofte at de ser tyve år yngre ut etterpå. De har fått en ny glød i øynene, og det tror jeg er fordi vi speiler dem og livet deres på en morsom, men respektfull måte. Vi er skuespillere og kulturarbeidere. Men i slike sammenhenger tenker jeg noen ganger at vi også er helsearbeidere.»

Det er vi på ingen måte uenige i, men Anders Jahres Kulturpris er ingen helsepris. Hege Schøyen er mottager av prisen fordi hun er en briljant skuespiller, fordi hun det ene øyeblikket bærer Thalias maske, det neste Melpomenes – eller altså begge på én og samme gang.