Ingen som har hørt Helge Jordal fremføre Terje Vigen, glemmer det. Terje Vigen som utfordrer, som vinner, men som må gi tapt overfor brutal og forfengelig maktutfoldelse. I diktstrofene møtes opprøret og oppgjøret, hevnen og forsoningen. Evig gyldige motiver som vekker gjenklang i Jordals voldsomme, men like fullt såre og finmaskede kunstnersinn. Ibsens episke dikt er ikke akkurat smålåtent, det er breddfullt av dramatikk, sentimentalitet, hevngjerrighet, erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet, Terje Vigens kjærlighet til viv og datter – og, ikke minst, hans kjærlighet til havet: «Han mintes en kjenning, gammel og tro: det store bølgende hav.» Kjærligheten til det bølgende hav deler Ibsens gråsprengte karakter med Helge Jordal.

TJUAGUTT I STORE ROLLER

Helge Jordal (født 1946) har et sterkt politisk, sosialt og kunstnerisk engasjement i alt han foretar seg, evig antiautoritær og evig forsvarer av de utstøtte, taperne, de mistilpassede, de som lever på kanten av samfunnet. Han er alltid den lille manns forsvarer.

Helge Jordal er en av landets mest eminente skuespillere. Han har et utrolig kunstnerisk register og repertoar, han behersker komedie så vel som tragedie. Han er kjent fra utallige roller på fjernsynsskjermen, filmlerretet og teater­scenen. Helge Jordal har vunnet en rekke priser. Blant annet vant han prisen for beste mannlige hovedrolle i den første Amanda-utdelingen som ble arrangert. 25 år senere fikk han Amanda­komiteens ærespris. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 2006, og i 2012 ble han tildelt Gammleng-prisen for sin skuespillerkunst.

Han var bare tolv år da han spilte kongen i «Prinsessen som ingen kunne målbinde», og senere, på Fana gymnas, var han aktiv i skoleteatret. Etter artium tjenestegjorde han i Hans Majestet Kongens garde – vi får tro at unge
Helge på det tidspunktet var velstriglet og korthåret. Men da han kom inn på Teaterhøgskolen, i studentopprørsåret 1968, ble han politisk engasjert. Engasjementet var ektefølt og helhjertet. Og høylytt: Man hørte hva Helge Jordal mente om dette og hint.

Frem til 1977 arbeidet han ved Nationaltheatret, fra 1977 til 1981 var han ansatt på Hålogaland teater. Deretter kom han hem og ble ansatt ved Den Nationale Scene, og der var han til frilanserlivet fristet ham mer i 1987. Det er ingen som er i tvil om at det er vestlending Jordal er, og blant de mange priser han har mottatt for sitt kunstnerskap, er Ivar Medaas-prisen. Den fikk han i 2011 fordi «Jordal er en artist som virker i Ivar Medaas sin ånd. Medaas var en mann som tok den lokale kulturen på alvor, og spesielt Nordhordlandskulturen og strilakulturen», står det i juryens begrunnelse. Og selvsagt er han blitt kåret til Årets bergenser. Han gjorde det tidlig klokkeklart at han ville bruke sin bergensdialekt på scenen. Og slik ble det. Det er ikke bare prinsesser det er vanskelig å målbinde.

På scenen har Helge Jordal spilt en rekke store roller, blant annet doktor Wangel i Fruen fra havet, Glahn i en dramatisering av Hamsuns Pan og Jeppe i Holbergs komedie. Som ung (tjua)gutt gikk Jordal med avisen, og for pengene han tjente, kjøpte han gitar. På 90-tallet startet han rockebandet Jordal Express – en guttedrøm gikk i oppfyllelse. Med betydelig musikalitet og med et umiskjennelig talent for timing behersker han også musikalen som sjanger, og han har briljert i roller som Frank Butler i Annie Get Your Gun, Alfred Doolittle i My Fair Lady og som Tevje i Spelemann på taket.

De fleste drar kjensel på ansiktet til Helge Jordal. Det skyldes ikke minst innsatsen i film og på fjernsyn. Han filmdebuterte med hovedrollen i Kimen, basert på Vesaas’ roman. Han har spilt August i filmatiseringen av Hamsuns roman Landstrykere. Jordal var bergensk politimann i tv-serien Rygg i rand, to i spann, skrevet av bysbarnet Gunnar Staalesen. I Vibeke Løkkebergs film Løperjenten spilte Jordal Sverre. Videre har han gestaltet Karl både i filmen og tv-serien Frida – med hjertet i hånden.

MANNEN OG HAVET

Er det ett element og én skuespiller som passer sammen, så er det havet og Helge Jordal. Det er myteskapende, men ikke desto mindre sant, at Jordal som ung mann jobbet som bryggesjauer. Og siden har han stadig gått om bord, satt sjøbein og stått klippefast i ramsalt sjøsprøyt gjennom et langt yrkesliv. I 1980 spilte han i Svart hav, en dystopisk film lagt til Nord-Norge. På merittlisten står også de mannlige hovedrollene i Nattseilere (1986) og Måker (1991).

En av hans mest kjente roller, og det store gjennombruddet, kom i 1985 med hovedrollen i actionfilmen Orions belte, som er spilt inn på Svalbard og i det polare farvannet rundt øygruppen.

Det hører også med til Jordals maritime skuespillerhistorie at han har vært stemmeskuespiller i både Kaptein Sabeltann og Den lille havfruen.

Det er noe rastløst og hvileløst over hele Jordals kunstnerskap. Han er aldri fornøyd eller tilfreds, alltid på leting, drevet av en fundamental søken etter ny innsikt og forståelse, ny erkjennelse.

I stedet for å la seg pensjonere valgte Helge Jordal å utfordre seg selv og publikum ved å skape og gi scenisk liv til den helt unike enmanns­forestillingen Førstereis. For sånn er Helge Jordal: I stedet for å hvile på sine laurbær som bejublet teatersenior og scenisk nestor fartet han land og strand rundt som en godt voksen, men likevel pur ung og skjelvende førstereisgutt. Det er en monolog, skrevet av Morten Lorentzen, som tar utgangspunkt i den store sjøfartstiden i Norge etter andre verdenskrig. Forestillingen ble et dybdedykk inn i en ungdoms møte med sjøen og handelsflåten. Jordals virkelighetsforståelse har alltid forpliktet ham til å bringe det virkelige og levde liv inn på scenen, og det gjør han til gagns i Førstereis.

Hovedkarakteren er barnehjemsgutten Martin, en tyskerunge, som vokser opp med en selvmedlidende, alkoholisert mor, men som skaper sitt eget liv og får seg hyre. I løpet av forestillingen skaper også Jordal liv i flere skjebner, ikke bare Martin, men også hans mor og andre som Martin møter underveis.

Oppsetningen ble en kunstnerisk seier av de helt sjeldne. Urpremieren var på Den Nationale Scene i 2011, og siden reiste han på turné i hele landet. Det ble en formidabel suksess, sett av tusenvis. Mange forlot teatersalene rundt om i landet med tårer i øynene.

I takketalen Jordal holdt da han mottok Anders Jahres Kulturpris i 2016, sa han: «Det er første gang i mitt lange skuespillerliv at jeg har opplevd at menn kommer aleine på forestillingene.» Han fortalte at mange ble stående og vente på ham etterpå for å dele sine opplevelser på sjøen. «Et kraftfullt minnesmerke over noen som i liten grad har vært æret», skrev Ove Mellingen i en personlig aviskommentar etter at Riksteatret hadde vært på besøk i Skien.

Jordals siste reise med Førstereis var i 2017. Og merkelig nok er Helge Jordal den første skuespiller i Norge som med stor kraft bringer dette temaet for alvor inn i norsk teater. Da han begynte som skuespiller, oppdaget han raskt at det fantes lite dramatikk om sjøfolk. Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg var omtrent det eneste. Det finnes lite dramatikk, til tross for at vi har «seilt og fisket og drevet hvalfangst siden tidenes morgen – forholdet til havet er en del av vår identitet», som Jordal påpekte i sin takketale.

I det seks sider lange håndskrevne manuset til takketalen han holdt da han mottok Jahre-prisen, står det ikke mindre enn 52 utropstegn og lyser mot leserne! Det sier en god del om prismottagerens temperament: Helge Jordals karriere er en lang rekke utropstegn i norsk skuespillerhistorie. Og alle som har sett ham på scenen, på lerretet, i intervjuer eller privat, vet at Jordal er et stort og intenst menneskelig utropstegn.