Herbjørg Wassmos romanforfatterskap begynner på denne måten:

Hun visste ikke når hun først ble klar

over den: Farligheten. Det var lenge

etter at hun flyttet inn i det vesle

spiskammerset bak kjøkkenet, fordi

mora mente hun skulle ha et lite rom

for seg selv.

Med disse to setningene åpner Wassmo døren til Huset med den blinde glassveranda og til et stort forfatterskap.

ORDKUNSTNER

Herbjørg Wassmo (født 1942) debuterer i 1976 med en diktsamling, Vingeslag,og følger opp med diktsamlingen Flotid året etter. Men det er romanen Huset med den blinde glassveranda fra 1981 som blir gjennombruddet, og det er romanene hennes som først og fremst særpreger forfatterskapet. Men hennes poetiske klo slipper aldri grepet om tekstene, den tar tak i leseren og synger oss gjennom bøkene, uansett hvilken sjanger hun skriver i. Huset med den blinde glassveranda er det første bindet i trilogien om Tora, tyskerungen som blir utsatt for overgrep av sin stefar. Vi følger henne videre gjennom Det stumme rommet og Hudløs himmel. Trilogien om Dina (Dinas bok, Lykkens sønn og Karnas arv) regnes også, med rette, som et hovedverk blant Wassmos bøker. På mange måter er Tora og Dina rake motsetninger, men de er likevel i nær slekt. Den sterke, mektige og maktglade Dina bærer også på et traume fra barndommen. Med det perspektivet pekte verselinjene fra Vingeslag «Gammelt nag / har bakbundet barndommen» fremover til bøkene som da ennå ikke var skrevet.

Et betydelig verk er også Hundre år fra 2009, som spinner rundt Wassmos oldemor, mormor og mor. Disse øyeblikk er en roman der Wassmo skriver om veien frem til å bli forfatter. Hovedpersonen omtales bare som hun, men boken ble lansert som en selvbiografi, og det er «barskt gjort» ifølge VGs anmelder: «Som en Tora, som en Dina, hovedskikkelser i Wassmos forfatterskap, stiger hovedpersonen fram. Sårbar og uendelig sterk.»

Som liten drømte Herbjørg Wassmo om å bli billedkunstner. I stedet ble hun ordkunstner. I Det sjuende møte og i oppfølgeren Mitt menneske forenes de to kunstartene ved at Wassmo skriver frem livet til maleren Rut Nesset. Ruts verk blir skildret så inngående og levende at leserne uvegerlig får sine versjoner av romanskikkelsens malerier på netthinnen.

Et glass melk, takk er en av hennes sentrale samtidsromaner. Den tar opp et spesifikt og brutalt tema: trafficking. Wassmo har aldri veket tilbake for å beskrive det kroppslige, det frastøtende, det farlige – når hun har ansett det som nødvendig. Men hun er aldri spekulativ. Hun behandler sine romanskikkelser med respekt.

Å VILLE NOE

Ofte er det en uting å fremheve forfatteres kjønn – det er en tvilsom ære som stort sett blir kvinner til del, og svært sjelden menn. Menn er forfattere og forblir forfattere; kvinner er forfattere, men blir ofte kvinnelige forfattere. Av og til er det likevel på sin plass å si noe om forfatterens kjønn. I Wassmos tilfelle er det riktig. Hun debuterte i 1976, året etter FNs internasjonale kvinneår, og hun var forfatter gjennom tiår med kvinnekamp. Hun skriver jordnært og med den største selvfølge om abortdebatten på 70-tallet, om barnehagedekning, om diskriminering og mannssjåvinisme. Lenge før begrepene blir myntet og fenomenene allment diskutert, viser hun oss grelle eksempler på trakassering og metoo-erfaringer – og nokså komiske utslag av mansplaining.

Mange av karakterene i Wassmos litterære univers er fra Nord-Norge, i likhet med forfatteren selv. I romanene er replikkene gjerne skrevet på dialekt, og det bidrar til å blåse liv i de litterære skikkelsene. Og allerede diktet «Kain vi spis olja» i debutsamlingen er skrevet på nordnorsk:

nei / korn fesk / gulrøtter sauskrotta /

kval / kain spises

Forfatterskapet er stort i sidetall og bredt i tematikker og sjangrer. Wassmo skriver i den realistiske tradisjonen etter Brandes og setter problemer under debatt, hun skriver seg inn i kunstnersinn, hun skriver hudløst om kjærlighet og svik. Hun skriver vakkert, hun skriver om det vemmelige, hun skriver frem nordnorsk natur så den hviner og uler mot oss fra boksidene, hun skriver om havet så vi får saltsmak på leppene. Og hele tiden, som en stødig undertone eller et taktfast refreng: det nordnorske og den kvinnelige erfaring.

Også sakprosa har Wassmo skrevet. Veien å gå vant Gyldendals dokumentarbokkonkurranse i 1984. Boken handler om en liten familie som i 1944 flykter fra tyskerne på grunn av illegalt arbeid. Flukten går gjennom et isnende kaldt vinterlandskap. Det er en bok om standhaftighet, mot og vilje. Og Wassmo vil.

For dette er den tredje tonen som klinger gjennom alle bøkene: viljen til å gjøre noe. Herbjørg Wassmo vil noe, og det har hun villet gjennom hele sitt forfatterskap. Hun har skrevet romaner om temaer som er viktige – for den enkelte og for samfunnet – å ta stilling til, å bry seg om, å snakke om. Hun nøler ikke. Hun viker aldri tilbake for noe i dette prosjektet; denne viljen står som en streng i livsverket: Hun vil forandre verden med litteraturen. Og hun gjør det.

PÅ INNSIDEN AV ARMEN

Herbjørg Wassmos romanskikkelser angår leserne på måter som få andre forfattere oppnår. Den norske litteraturhistorien består av hundrevis av forfattere, men den består bare av et fåtall litterære skikkelser – kanskje: Peer Gynt, Nora, August, Alberte, Kristin Lavransdatter og Elling. Og i dette nokså begrensede galleriet befinner Tora og Dina seg. Tora og Dina fyller romanene de lever i, men også en plass i hundretusenvis av menneskers liv, en plass i samfunnets store samtale. Det er en prestasjon.

Herbjørg Wassmo er kommandør og ridder. Hun har mottatt en mengde priser. En av bøkene hennes er filmatisert med en internasjonal storhet som Gérard Depardieu i en av rollene. En helt annen hendelse, langt fra røde løpere og gallakjoler, sier likevel mer om bøkenes kraft, om hva hennes romaner har betydd. Scenen er et nokså lite bibliotek på et nokså lite sted. Wassmo har akkurat snakket om sin seneste roman, og hun sitter nå bak et bord og signerer. En leser har med seg sitt eksemplar av denne boken og spør høflig om Wassmo kan skrive en hilsen i den. Wassmo skriver en dedikasjon, og etter hvert våger leseren å si det hun egentlig er kommet for. Hun forteller hvor viktig Huset med den blinde glassveranda er for henne. Hun snakker med lav stemme og mange ord. Køen bak vokser, men Wassmo tar seg tid, lytter og nikker. Leseren griper boken sin, snur seg for å gå, nøler og ombestemmer seg. Hun sier ingenting, drar bare opp det ene genser­ermet: Der på den hvite huden på innsiden av armen har hun tatovert inn et sitat om Tora. Da bøyer Herbjørg Wassmo hodet og sier takk.

Aftenpostens anmelder beskrev kraften i bøkene hennes på denne måten: «Livet blir ikke vurdert og forklart. Det blir fortalt. Det er Wassmos diktergave.»

Hun glir baklengs mot det hun ikke

vet. Kveldsdogg stiger opp av myrene

og vannet. Som fremmed pust. Gjør alt

uvirkelig. Legger seg i tollegangene når

hun ror. Gnissingen av årene blir fjerne

sukk. Fiskeren har ansiktet mot henne

og kan se leia. Løfter hånden og markerer

hvor de skal. Hun justerer retningen

med slake åretak uten å si noe. Ro

er noe hun kan.

Linjene er hentet fra romanen Disse øyeblikk fra 2013. Wassmo har våget: Hun har mer enn de fleste glidd baklengs «mot det hun ikke vet». «Ro er noe hun kan» sies det om hovedpersonen, og skrive er noe Herbjørg Wassmo kan – med blikket festet på sin egen og vår alles historie, slik livet oppleves forlengs og forstås baklengs, slik har hun rodd og skrevet seg inn i våre alles liv og vår litteraturhistorie.

Herbjørg Wassmo bøyde hodet og sa takk. Det gjør også hennes tusenvis av lesere, daglig. Ved å lese, lytte til og snakke om takker leserne for et stort og rikt forfatterskap med bøker som berører, skaper og forandrer.