Den franske dikteren Baudelaire skrev at dans er poesi med armer og ben: «La danse, c’est la poésie aves des bras et des jambes.» Dans er et språk, som noen av oss bare kan stotre oss frem på, andre klarer seg noenlunde, noen snakker det flytende. Og noen få eksellerer og skaper dramatikk, historier og poesi.

TOLKNING OG MUSIKALITET

Indra Lorentzen er født i 1956 i Stockholm. Som bitte liten danset hun på stuegulvet hjemme til værmeldingene på radioen. Hun begynte på danseskole i Stockholm fire år gammel – og fortsatte på Rita Toris ballettskole her i Oslo, og deretter på Den Norske Operas ballettskole. Senere fulgte studier USA, England, Sveits og Indonesia. I 1973, sytten år gammel, ble hun ansatt i Nasjonalballetten og ble etter tre år solist. Hennes dansekarriere favner bredt, fra den klassiske ballerinaen til et moderne uttrykk. Lorentzen har hatt hovedroller i blant annet Månerenen, Stormen, La Sylphide, Don Quiote og Volven.

Avskjedsforestillingen på Operaen var Tango Buenos Aires 1907. Men hun tok ikke avskjed verken med dansen eller med scenen. Dagen etter reiste hun til London til en ny scene og en ny forestilling, men da som koreograf. Og sånn har det fortsatt. Etter at hun ga seg som danser, har hun koreografert og regissert en rekke produksjoner og også skrevet manus for dans. Hun er stadig aktiv som regissør og koreograf for nye forestillinger – verden over.

Det eteriske, det yndige, der kroppen ser ut som om den bryter de fysiske lover – vi vet det jo: Det krever teknikk, presisjon, koordinasjon og enorm styrke, tusenvis av timer med trening, tusenvis av ... vannblemmer og blødende tær. Selvsagt skal hennes teknikk og presisjon både nevnes, understrekes og roses, men det de fleste forbinder Indra Lorentzen mest med, er tolkning og musikalitet. Hvis dans er språk, er trinnene grammatikken. Men vi vet alle at meningen ligger ikke i enkeltord eller i enkelttrinn. For når den som danser, eller koreograferer eller regisserer, er god, virkelig god – da er dans tolken som får tilskuerne til å se musikken, som får oss til å forstå de hemmelighetene som er gjemt i den. Og i det lyset er det nok riktig å hevde, til tross for at teknikken hennes er superb, at innholdet i dansen er og har vært det viktigste i Lorentzens kunstnerskap.

For å eksemplifisere betydningen av innholdet: En av hovedrollene Indra Lorentzen danset ved Operaen, var En kvinne kalt George. Forestillingen handlet om livet til forfatteren Amandine-Aurore-Lucile Dupin, kjent under sitt psevdonym George Sand. Rollen ble koreografisk skapt for Indra Lorentzen. Her fant hun muligheten – og hun grep den med hele kroppen – til å skildre Sands liv, hele mennesket Sand, ikke slik hun ofte fremstilles: utelukkende som elskerinne til berømte menn.

DET KRYSSKULTURELLE

Indra Lorentzen er halvt indonesisk, oppvokst i Norge. Kanskje er det hennes egen bakgrunn som først gjorde henne opptatt av det krysskulturelle. Det er iallfall et faktum at Lorentzen i sin karriere har vært interessert i møter mellom kulturer. Lorentzen har hentet frem og arbeidet med dans, trinn, myter fra mange kulturer – samisk, inuittisk, indonesisk – og hun har vist skjønnheten i dem, forskjellene mellom dem. Og fremfor noe: likhetene. Og folk er folk, når alt kommer til alt. «I Indonesia vever kvinnene de samme mønster i sine saronger som kvinner i Norge har strikket til sine vanter i hundrevis av år [...] De universelle uttrykksmåter lar seg ikke stoppe av landegrenser», skriver Lorentzen i en artikkel.

Nationaltheatret viste i 1988 en festforestilling med 135 dansekunstnere med bakgrunn fra hele verden – og alle allikevel fra Oslo. Lorentzen stod bak. Det var avsparket for Kulturstafett mot rasisme, og senere var hun med på å starte stiftelsen Kultur mot rasisme, som gjennom mange år delte ut midler til kulturtiltak med barn og unge. Lorentzen satt gjennom hele virketiden i styret.

Da Indra Lorentzen blir presentert for tanken om at hun som danser er «pur perfeksjon» – svevende, overjordisk estetisk og elegant, og det i kombinasjon med rå styrke og gjennomtenkt innhold – svarer hun bare: «En får væra som en er når›n itte vart som en sku.» Hun klargjør at hun siterer dansebandet Ole Ivars. Svaret vitner om en god porsjon humor, men det sier kanskje enda mer om drivkraften bak alt Lorentzen har gjort og fått til. For det handler faktisk også om å ikke være selvhøy­tidelig, om å være nysgjerrig og åpen. Det handler om å gå inn gjennom dører uten å alltid vite hva som befinner seg der inne. Den egenskapen har ført henne til Grønland, til Sápmi, til India og til stadig nye kunstneriske uttrykk.

DANSEKUNST ER FORTELLERKUNST

Danseforestillingen finnes ikke mellom to permer eller hengende på en vegg. Dans er en flyktig kunstart. I våre dager har vi teknikk som kan bevare det som tidligere bare kunne oppleves før det ikke lenger var. Men lenge før dans kunne bevares og dokumenteres, har man danset. For det er ikke mulig å la være.

Lingua franca er en språkvitenskapelig term som betegner et språk som brukes og forstås av mange på tvers av landegrenser. I middelalderen var det latin. I dag er det engelsk. Men egentlig er det dansen.

Dans kommer fra kroppen, og dansen taler direkte til tilskuernes kropp. Vi kjenner det på kroppen i form av fysisk beundring og undring: «Hvordan er dette mulig?» Samtidig som vi med kroppen gjenkjenner bevegelsene og følelsene.

Dansen er både konkret og referensiell – og abstrakt og åpen. Dansen kan bevege seg fra det lett tolkbare til det vidåpne på ett sekund, fra det å sette seg på en stol til noe som er bevegelser uten åpenbar referent i verden utenfor scenen. Indra Lorentzens arbeider viser at hun er seg dette strekket bevisst, fra rene bevegelser – skjønne, heslige eller nøytrale – til arbeider som skal endre verdens syn på etniske minori­teter, endre vårt syn på historien og våre
etablerte sannheter. Vise oss mennesker i seier og sårbarhet.

Dansekunst er fortellerkunst. Teater, dans og musikk – Indra Lorentzen uttrykker seg mellom og i alle disse kunstformene.

«Men kjæreste beste Nora, du danser jo som om det gikk på livet løs», sier Helmer i Et dukkehjem. I Lorentzens tilfelle dreier det seg ikke om å skrive falsk for å skaffe penger, men dansen går på livet løs, eller: Dansen er livet. Dansen er livet i den forstand at hun har viet sitt liv til dansen, men først og fremst fordi hun har vist oss at livet er dans.

Vi lærte å danse omtrent da vi lærte å snakke. Vi har alle vært ettåringer som begeistret har sagt våre første ord. Og vi har lyttet begjærlig til musikk og beveget kroppen, holdt fast i bordet og gynget med hele oss ... eller stått på egne, lubne ben og danset til værmeldingene.

Da en journalist i et portrettintervju spurte om Indra Lorentzens personlighetstrekk, svarte hun: «Nysgjerrigheten. [...] Spørsmålet til det jeg holder på med. Spørsmålet til eget liv. Spørsmålet om sammenhengen i alt.» Og der er vi ved kjernen. For å danse med føttene, med armene, er én ting. Men for å være en fremragende dansekunstner man må også danse med hjertet. For å finne hjertet i det man driver med, må man være nysgjerrig, alltid stille spørsmål.

Indra Lorentzen har danset med føtter, med armer. Og med hjertet.