TINDEBESTIGEREN

Sopranen Ingrid Bjoner våget først ikke helt å tro at sangen kunne gi henne et levebrød, og valgte derfor å studere farmasi i Oslo (det er verdt å merke seg at da Ingrid Bjoner for alvor begynte å synge, hadde Norge ennå ikke fått sitt eget operakompani eller operahus). Samtidig tok hun sangtimer hos Gudrun Bøllemose – og vakte behørig oppsikt på en konsert i Oslo Domkirke. Hun tok sin apotekereksamen i 1951. Det gjaldt å kunne brødfø seg selv, så fikk hun se hvor langt sangtalentet kunne bringe henne. Bjoner debuterte i Aulaen i 1952 – og høstet gode kritikker. Det eksepsjonelle talentet og en usedvanlig arbeidsdisiplin skulle ta henne like langt som Kirsten Flagstad – og kanskje enda lenger. Bjoner hadde også det sjeldne talentet som skal til for å utvikle sitt eget talent. Hun tålte ikke latskap og slumsing med egne nådegaver, og nektet å arbeide med andre sangere som selv ikke arbeidet seriøst, og som ikke forsøkte å strekke seg. Flagstad var for øvrig den som ga Bjoner hennes første rolle ved Den Norske Opera, som Agathe i Jegerbruden (Der Freischütz) av Carl Maria von Weber.

Bjoner sang med et overjordisk, indre trykk. Den tøyelige, voluminøse stemmen var ståleloksert, skinnende, sensuell, med en karakteristisk og personlig vibrato som en del av signaturen – særlig når hun sang seg opp til den høye C, selve det klimatiske vardepunktet i operakunsten. Det er beskrivende for smidigheten at hun kunne sjonglere mellom roller som Mozarts Donna Anna og Wagners Isolde; hos Bjoner gikk det lyriske og det tungvekterdramatiske hånd i hånd. «Mykt og kraftfullt på samme tid, flytende sølv på mørk fløyel,» skrev tidligere operasjef Bjørn Simensen i et minneord. Hun visste at hun ikke måtte takke ja til de krevende, høydramatiske rollene for tidlig. Da Wolfgang Wagner – direktør (eller Festpielleiter) for Bayreuth-festspillene og sønnesønn av komponisten – ville at Bjoner skulle synge Brünnhilde, svarte hun «ikke ennå».

Ingrid Bjoner fra Kråkstad i Ski – født som nummer åtte av en barneflokk på ni – ble verdensberømt og tilhørte i mange tiår verdenseliten av operasangere. Hun skulle gjøre mange av sine største operaroller i oppsetninger ved en rad av verdens ledende operahus, og var i mer enn et kvart århundre en del av grunnfjellet blant solistene ved Bayerische Staatsoper i München. Langt utenfor den tyskspråklige verden ble hun bare omtalt som Die Bjoner, i kjærlig respektfullhet.

Da hun ble feiret på sine eldre dager, kom det hilsener fra dirigentene Wolfgang Sawallisch og Carlos Kleiber, og fra tenoren Plácido Domingo. Ingrid Bjoner tilhørte det aller øverste sjiktet i verden av kunstnere som befattet seg med opera, enten de var fantastiske sangere eller ruvende maestroer.

NORNE OG KEISERINNE

Samme år som hun debuterte, sang hun for ekteparet Paul Lohmann og Franziska Mattienseen-Lohmann på et seminar i Lund. De ga ha henne omsvøpsløst beskjed om at hun ikke skulle trille piller, men synge. Hun studerte så noen år hos Lohmann i Wiesbaden, Frankfurt og Düsseldorf. Paul Lohmann fikk hennes apotekereksamen godkjent i Hessen, slik at Bjoner kunne spe på med inntekter som provisor ved et apotek. Sangtimene måtte hun ikke betale noe for. Hun fortsatte å oppsøke professorene Lohmann så lenge de levde, for å få finjustert sangteknikken og luket vekk uvaner som ville medført slitasjeskader på stemmen. Senere underviste Bjoner og den amerikanske sopranen Judith Beckmann hverandre.

Da NRK i 1956 gjorde et opptak av Wagners Götterdämmerung med Kirsten Flagstad i spissen for Oslo-Filharmonien og Kringkastingsorkestret sammen (da ble de mer enn 100 musikere), bad Flagstad Ingrid Bjoner om å synge Gutrune og tredje norne. Begivenheten gjorde at Bjoner fravek sitt prinsipp om å vente med de krevende Wagner- og Strauss-operaene til stemmen hennes var rede. Opptaket ble utgitt på LP-plater av Decca.

I 1957 satte Norsk Operaselskap opp Mozarts Don Giovanni, med Bjoner som Donna Anna. Med den samme rollen debuterte hun på operaen i Stockholm samme år. Dit skulle hun også vende tilbake, gang etter gang.

En ny travelhet hadde satt inn – og utfordringene ble stilt opp på geledd for Bjoner. Snart trollbandt hun operapublikum på begge sider av Atlanteren. Sommeren 1957 sang hun også tittelrollen i Händels Rodelinda ved Drottningholms Slottsteater i Stockholm.

I München gjorde hun en uforglemmelig keiserinne i Richard Strauss’ Die Frau ohne Schatten. Parallelt med hennes meget langvarige tyske eventyr ble hun knyttet til Metropolitan Opera i New York, fra 1961 til 1967. Her skulle hun feire mange triumfer, blant annet med store Wagner-roller – og med Mozart. Turandot i 1974 ble Bjoners aller siste engasjement ved The Met. På La Scala, Covent Garden, Deutsche Oper Berlin, Wiener Staatsoper, i Salzburg og ved enda mange flere av verdens fremste operahus var en oppsetning med Ingrid Bjoner prominent på plakaten alltid en stor begivenhet. I 1970 sang hun i Peterskirken i Vatikanet – på invitasjon av pave Paul VI – i en stor oppførelse av Beethovens Missa Solemnis, under ledelse av Wolfgang Sawallisch. I Bjoners rikholdige repertoarliste inngikk også store symfoniske konsertverker som Bachs Matteuspasjon, Beethovens 9. symfoni, Mendelssohns Elias, Brahms’ Ein deutsches Requiem og Verdis Requiem.

På Den Norske Opera sang hun tolv av sine store roller i operaene Valkyrien, Beethovens Fidelio, Tristan und Isolde, Den flyvende hollender, Parsifal, Tannhäuser, Jegerbruden, Aïda – i 1964 og senere i Giancarlo del Monacos viktige produksjon, Figaros bryllup, Glucks Iphigenia i Tauris, Verdis Otello og Strauss’ Elektra. I Elektra hadde hun selv regien (og sang). Denne bemerkelsesverdige prestasjonen gjentok hun året etter i København.

Hun turnerte i Europa og USA med den legendariske Karl Richter og Münchner Bach-Chor. Også i møtet med nye verker av komponister som Schönberg, Hindemith, Frank Martin og Werner Egk brukte hun all sin seriøsitet. Som romansesanger gjorde hun også en betydelig innsats, både internasjonalt og hjemme i Norge – der Robert Levin eller Einar Steen-Nøkleberg fulgte henne ved flygelet. Hun bidro på en rekke internasjonale plateinnspillinger.

KULTEN I BAYREUTH

Den megalomane Richard Wagner var superegoisten med en vond og lang liste av utålelige (og uttalte) meninger. Men ikke engang hans klare antisemittisme (eller de massivt maskuline messingfanfarene) kan rokke ved det lysende livsverket av storslagen operakunst. I 1976 ble 100-årsjubileet for Wagners grandiose operasyklus Der Ring des Nibelungen feiret. Bjoner sang da for første gang i sin karriere samtlige tre Brünnhilde-roller; i Die Walküre, Siegfried og Götterdämmerung.

Også Richard Strauss’ verker (som Elektra) tilhører – for en sopransanger – dette svimlende fjellmassivet. Å synge seg gjennom dette, slik Bjoner gjorde gang på gang, er i sannhet en voldsom prestasjon.

Wagner-kulten i Bayreuth har lange norske forbindelser, også før Ingrid Bjoner sang der første gang. Edvard Grieg snek seg i 1876 inn for å se generalprøven før åpningen av operahuset (og takket nei til å møte Wagner!). Elisa Wiborg, Olive Fremstad, Fanny Elstad og særlig Ellen Gulbranson var blant de norske sangerinnene som hadde sunget i Bayreuth før Flagstad sang der første gang i 1933. Ivar F. Andresen sang også i Bayreuth dette året. I 1960 gjorde Ingrid Bjoner sin Bayreuth-debut som Freia i Das Rheingold, Helmwige i Die Walküre og Gutrune i Götterdämmerung. Dette året sang også Aase Nordmo Løvberg der. Bjoner skulle komme tilbake i 1986 for å synge Isolde i Jean-Pierre Ponnelles oppsetning av Tristan und Isolde. Rollen overtok hun på én dags varsel – og hun fikk 50 fremkallelser.

Hennes siste fremførelse ble Richard Strauss’ Vier letzte Lieder i 1993, mesterverket som omhandler død, avskjed og det å forsone seg med denne aller siste livsferden. Verket satte også punktum for komponistens livsgjerning i 1948. Han var 84 år da han satte ned den siste noten på papiret. Han døde året etter. Det ble Kirsten Flagstad som skulle uroppføre verket i 1950 – etter komponistens ønske. The Philharmonia Orchestra dirigert av Wilhelm Furtwängler ledsaget Flagstad på uroppførelsen.

På forunderlig vis knyttes med Strauss’ fire siste sanger en siste forbindelse mellom det forrige århundrets aller største norske operastemmer – som også ruvet blant de aller beste i verden. Det var Flagstad som svært tidlig pekte på Bjoner, og begge to var avgjørende kulturelle strateger for de to største sprangene i Den Norske Operas historie.

Ingrid Bjoner ble gjesteprofessor ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium og professor ved Norges musikkhøgskole. Hun ga også sangundervisning i Tyskland, Japan og USA. Og Die Bjoner spilte altså også en viktig rolle i å få bygget det nye operahuset i Bjørvika.