Poplåter snekret på pikerommet på Oppsal, øst i Oslo. Snertne listetopper med Dollie de Luxe. Et heltemodig, sagnomsust erobringstokt til Londons teaterdistrikt West End. Den utvilsomt morsomste musikalske standup verden har bevitnet siden Victor Borge briljerte over sigarett­røyk og tangenter. Ingrid Bjørnov (født 1963) er en durkdreven musikkskaper, musikalstjerne, forfatter, kapellmester, kåsør, konferansier, komponist, radiostemme, repetitør, regissør, programleder, og sånn helt generelt en multibegavet publikumsforfører. Grunnakkorden er en fryktløs og ellevilt surrealistisk omgang med alt musikkhistorien og vår skakke verden har å by på av komiske fristelser. For eksempel utlagt i ustemt C-dur, valsemakt og tinnitus i kompet. Den forrige setningen er skrevet for å anskueliggjøre at den raffinerte ord- og musikkleken Ingrid Bjørnov bedriver, slett ikke kan utføres av alle. Tvert imot. Det krever hardt tankearbeid. Og det krever et staup virksomt vidd, helt mot randen av galskap.

TIDENS MUSIKK

Ingrid Bjørnov hadde en nærmest symbiotisk oppvekst sammen med jevngamle Benedicte Adrian. De bodde i den samme blokken på Oppsal. Bjørnov begynte å spille piano da hun var fem år, og har fortalt at hun ville være den nye Wolfgang Plagge. Men så kom ABBA. Benny Andersson, den skjeggete pianomannen, ble den nye solen. Andre hørbare impulser kom fra artister som Kate Bush og Gilbert O’Sullivan.

I 1979 sendte Bjørnov og Adrian en kassett til NRK-programmet Lydbåndmix. Den inneholdt «16 overstyrte Kate Bush-låter og 2 ABBA-låter». Den ene ABBA-låten ble spilt på NRK, og førte til at de to jentene fikk platekontrakt. De to stormet ut på den norske popscenen som duoen Dollie i 1980. Debut-albumet Første akt vakte berettiget oppsikt. En av låtene har denne tekstlinjen: «Si meg hvorfor det alltid er krig et sted.» Hverken musikk eller tekster er uten mothaker, men Dollie ble en stor suksess nærmest over natten. Og duoen ble de yngste vinnerne av Spellemannprisen, bare seksten år gamle.

Flere LP-plater fulgte. På begynnelsen av 80-tallet deltok de flere ganger i Melodi Grand Prix, og i 1984 vant de med «Lenge leve livet», en energisk, livlig låt. De føyde de Luxe til bandnavnet Dollie, uten at det hjalp dem så mye i den internasjonale finalen av The Eurovision Song Contest. De vil også alltid huskes for gnistrende flotte antrekk, med tøyremser i håret. I 1985 var de selvfølgelig på plass sammen med en hærskare andre norske popartister på innspillingen av «Sammen for livet», en låt skrevet av Halvdan Sivertsen og Åge Aleksandersen til inntekt for sultrammede i Afrika.

Men Dollie de Luxe ville videre og fusjonerte djervt rock og opera. Dette ble kimen til den ambisiøse musikalen Which Witch, som også gjerne kategoriseres som en rockeopera eller operamusikal. På 1960-tallet spilte Ole A. Sørli, med artistnavnet Skinny, gitar, tangenter og sang i The Cool Cats. Han ble en energisk bakmann i den norske popverdenen, var manager for Dollie-jentene og skrev også Which Witch sammen med dem. Arbeidet med Which Witch ble første gang presentert under Festspillene i Bergen i 1987. Musikkalbumet ble en stor suksess og ble belønnet med Spellemannprisen. Så fulgte en utendørsoppsetning på Slottsfjellet i Tønsberg.

Den 22. oktober 1992 var Which Witch klar for premiere på Piccadilly Theatre i London. Den kjente britiske forfatteren Fay Weldon skrev den engelske librettoen. Adrian stod på scenen, mens Bjørnov ledet orkesteret med tolv musikere. Mottagelsen var brutal. The Daily Telegraph mente at dette var «the second worst West End musical of all time». Førsteplassen på avisens nådeløse verstingliste var «den fryktelige adapsjonen» av Stephen Kings skrekkroman Carrie, som The Royal Shakespeare Company hadde satt opp på Broadway i 1988. Den måtte pakke sammen etter bare 21 forestillinger.

Kong Harald og dronning Sonja reiste til London for å vise sin støtte til den svære kultursatsingen, men det hjalp ikke. London ville ikke omfavne de norske heksene. Etter 76 forestillinger var det teppefall. Å sette opp en musikal i London er en særdeles kostbar affære. Antall forestillinger av Which Witch var altfor få. «Flopper blir ikke særlig mer floppete enn dette», konkluderte The Daily Telegraph. For en utenlandsk aktør var det et stort sjansespill å produsere en musikal i London. Graden av proteksjonisme kan ikke måles, men den medvirket trolig til den harde medfarten. Adrian, Bjørnov og manager Ole A. Sørli ble sittende igjen med en formidabel og uhåndterlig milliongjeld. Men Which Witch har hatt et langt liv etter London. Den er så langt sett av mange hundre tusen mennesker i ni land. Her til lands fikk musikalen, i en bearbeidet tapning, nypremiere på Det Norske Teatret i 2008.

Alt strevet med musikalen var ikke for­gjeves. Hege Duckert laget boken Satans kvinnfolk! i samarbeid med Adrian og Bjørnov, basert på det store forarbeidet som var lagt ned i Which Witch. Fay Weldon skrev i forordet at «det var gjennom det seksuelle møtet mellom Djevel og kvinne at heksen ble skapt.» Duckert skriver at «heksene ble dømt ut fra folkesladder og nabokrangler, overtro og skrekkhistorier». Boken Malleus Maleficarum, på norsk Heksehammeren, ble utgitt i Köln i 1486. Den ble den mest innflytelsesrike håndboken brukt til å dømme særlig kvinner til bål og brann, og er sentral i Which Witch.

VIDDETS VIDUNDERLIGE VARME

Som musikalsk gjøgler er Bjørnov i særklasse. Hennes soloforestilling Ingrid Bjørnov bedriver klassisk hærverk etterfulgte Ingrid Bjørnovs eskorteservice for hverdagsmennesker. Så fulgte Til Elise?, 2012-ouverturen, Bare Bjørnov og Steinway to Heaven. Hun kan dissekere et preludium av J.S. Bach og vise at det egentlig inneholder myriader av kjente musikkstykker: Procol Harums A Whiter Shade of Pale, Schuberts Ave Maria, Bachs Air og Richard Claydermans Ballade pour Adeline. I dette intelligente musikk-klovneriet er hun en mester. Klassisk hærverk hadde flere hundre forestillinger i Oslo før showet la ut på en lang turné riket rundt. Denne produksjonen katapulterte for alvor Bjørnov til posisjonen som en helt unik, folkekjær underholder. Hun er en helstøpt komedienne med en ekstrem forståelse for timing.

Bjørnov inngår i Victor Borge-tradisjon. Den dansk-amerikansk-jødiske mesterentertaineren begynte gjerne å spille et velkjent klassisk stykke klavermusikk, men lot etter noen takter, eller bare et par toner, musikken transformeres til noe fra populærmusikkens verden. Det foregikk sømløst, sløyt og med en gudbenådet frekkhet. Den amerikanske satirikeren (og mate­matikeren) Tom Lehrer spilte inn sine sanger med pianoakkompagnement. Hans hylende morsomme, beske, makabre, syrlige og perfide univers kan også inngå som del av Bjørnovs musikalske- og tekstlige familietre. Det kan også den fiktive P.D.Q. Bach, den amerikanske komponisten Peter Schickeles skapning og alter ego, som var den yngste av de 21 barna (i virkelig­heten var de visst «bare» tyve) til Johann Sebastian Bach og Anna Magdalena Bach.

Dette musikalske fjaset kan også regnes inn i det tøysete slektsregisteret til Bjørnov. Her hjemme er kanskje Øystein Sunde den nærmeste musikalske ordekvilibristen. Sunde og Bjørnov har ofte opptrådt sammen, uten det ringeste flomvern mot det forrykte. Hun har også gjentatte ganger samarbeidet med Kari Slaatsveen, og i NRK har hun lagt ned en minneverdig innsats som programleder i både Herreavdelingen med Finn Bjelke og Yan Friis, og i Reiseradioen. Skrivekløen – gleden over den gode fortellingen – har også resultert i mange bøker fra Bjørnovs hånd. Hun innleder Ingrid Bjørnovs pianobok med å ønske «velkommen til en praktisk-humoristisk veiledning i pianospill for etternølere og unnasluntrere».

GURGLENDE GULL

Boktitlene til Bjørnov er som små, presise revynumre. Hun skriver i boken Lakse-enka – nødskrik fra en tørrfrue: «Men for i det hele tatt å se snurten av min kjære om sommeren, reiser jeg nå etter ham og underholder på de stedene han fisker laks. Jeg har sunget på laksepuben på Hembre, jeg har opptrådt i Hommelvika og i Overhalla, jeg har til og med avholdt konsert under Fjesingdagene på Fosen.» I Herfra til hektene. 20 år med fortellertrang øser hun raust fra det selvopplevdes rommelige gryte. Hun forteller om en konsert med Tom Petty, som var iført grønn jakke: «Jeg hvinte meg henrykt oppover i tenårene, jeg har hylt høyt for både Rolling Stones og Stevie Wonder. Men sånne ferdigheter må holdes ved like. Nå låter det bare merkelig – begeistrede hyl blir liksom sittende fast i halsen, de knebles, lenge før de forlater kroppen.»

Med Se Norges blomsterdal. Livet, døden og koret skaper hun den kjærligste, morsomste og varmeste korsangermemoaren noensinne. I et kapittel om glemsel som ofte gis i arv nedover generasjonene, undrer Bjørnov seg over hvorfor teksten på En herre med bart, Dark Side of the Moon og en god slump av Landstads reviderte salmebok sitter fast i minnet når alt annet sakte fordamper. Hun er temmelig sikker på at hun selv en dag vil glemme: «En dag går hjernen min varm og må legges i fatle». Bjørnov setter opp en liste med sanger hun sannsynligvis vil huske når alle PIN-koder, telefonnumre og slektningers navn er visket ut: Marsjkonkurransen (Lalla Karlsen), Finlands nasjonalsang (tredjestemme), Bobby Brown (Frank Zappa), Jaktprat (Øystein Sunde), The Sound of Music (alle sangene).

Alle tenkelige musikkpriser har drysset ned over Ingrid Bjørnovs talent. Hun har fortjenstfullt mottatt utmerkelser som bærer navnene til Rolf Gammleng, Leif Juster, Wenche Foss, Vidar Sandbeck – og Anders Jahre. Og enda mange flere. Hun er kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Og hun er utnevnt til den høye beskytter av Oslo fagottkor.

Da det nye operahuset i Oslo høytidelig åpnet med en festforestilling i 2008, med salen full av kongelige og andre notabiliteter, gurglet Bjørnov seg gjennom Puccinis arie O mio babbino caro. Det var et øyeblikk for evigheten. Ikke en tangent var tørr.