EKSIL I EPPENDORF

Ingvar Ambjørnsen har snart skrevet 50 bøker. Han er en gudbenådet forteller, henfallen til et uopphørlig skrivearbeid innfattet av et anonymt og trolig forbausende streit bohemliv et sted (eller to, eller tre) i Hamburg. Mange av tekstene hans er befolket med eksistenser på siden av, eller komplett utenfor, den store hvite flokk. Ambjørnsen skriver med dirrende, solidarisk klo om rennesteinens folk. Om dem som stiger ned til oss med en annerledeshet innabords. Om dem som har tilhold på yttersiden. Han har i bok etter bok portrettert skyggesidens Norge gjennom skakke karakterer, hinsides alt borgerlig møblement og prektighet. De fire bøkene om Elling lyser som en spesiell skatt i den norske 1990-tallslitteraturen.

Håret står som en grånende hippieglorie om hodet hans. Dette lange, ugredde krattet er like viktig for ideen om forfatteren Ambjørnsen som den er for ideen om frelseren Jesus Kristus. Det er jo også mulig å se for seg Karl Marx uten skjeggpryd. Det er bare temmelig vrient. Ambjørnsen fant selvsagt veien til forfattergjerningen gjennom den litterære undergrunnen.

Han sluttet på gymnaset etter bare en måned. I stedet skaffet han seg typografiutdannelse på yrkesskolen.

«Jeg visste at jeg skulle skrive. Det var ikke de store drømmene, men jeg visste det. Men at jeg en dag skulle leve av å skrive, forestilte jeg meg aldri. Jeg var forberedt på et liv som nattevakt på et hotell. Jeg var klar for et liv på hybel – alene. Den første boken – 23-salen (1981) – skrev jeg for hånd mens jeg var sivil-arbeider på Frelsesarmeens husvilleherberge på Harald Hardrådes plass i Oslo. Drømmen var å bli lyriker. Visst faen! Jeg leste Jens Bjørneboe. Finn Carling. Pløyde Arne Dørumsgaards svære antologier med poesi fra Østen. Jeg ga ut Pepsi-kyss, 22 sider med dikt og psykedeliske tegninger, da jeg var tjue. Den kostet tre kroner og femti øre. Av et opplag på 500 kastet jeg 250 eksemplarer i en container i Bergen. Jeg har fortrengt det. Jeg hører at samlere er villige til å betale 10 000 kroner for den. Men hør: To år før jeg ga ut Pepsikyss, fikk jeg en avtale med Solum Forlag. De var villige til å gi ut En dragefangers drøm. Så fikk jeg kontramelding fra forlaget og tenkte til helvete med forlagskapitalen! Men boken var en fornærmelse mot eget talent; i stedet for å lytte til min egen stemme kokte jeg den på motkulturens lunkne mainstream,» sier Ingvar Ambjørnsen.

Samtalen med Ambjørnsen foregår i Hamburg, i en skuffende strøken og lite tilsjasket leilighet i åttende etasje med svimlende utsikt mot kaienes vinsjer, tv-tårnet og de tolv Le Corbusier-influerte bomaskinene som bærer navnet Grindelhochhäuser. Disse fredede blokkene ble bygget etter krigen som hovedkvarter for den britiske okkupasjonsstyrken i byen. De tyske arkitektene som fikk oppdraget, var politisk ubesmittet av nasjonalsosialismens ragnarokk. «Du blir ikke hamburger før du har lært deg å elske disse blokkene, heter det i Hamburg. Nå bor det gamle damer med puddel der. Elling bodde også der,» sier Ambjørnsen. Han peker forbi ergometersykkelen som står parkert midt i stuen, foran de store glasspanelene som kan gjøre selv en hardkokt forfatter høydesvimmel. Rett borti nabolaget ligger den gamle trikkefabrikken (som en gang bygget blåtrikker til Oslo), hipt transformert til dyre boliger og mediekontorer.

ELLING-INDUSTRIEN

Forut for besøket har ikke Ambjørnsen villet gi oss adressen. Men leiligheten er et sted inn fra Falkenried og Hoheluftschaussee. Per telefon blir vi geleidet frem.

Ambjørnsen har bodd i Hamburg siden 1985, med sin tyske kone, oversetteren Gabriele Haefs. «Hun er like sær som meg. Og mitt eksil var nødvendig,» sier han. En grunnleggende innadvendthet er tvingende nødvendig for forfatteren. Men samtidig bærer han under hjertet et brennende ønske om å nå frem til flest mulig. I Norge er han en offentlig person, i Hamburg kan han være helt anonym. Det tyske eksilet gir ham en fredet verden. Et totalt annerledes liv har gitt løsningen.

I gjennombruddsromanen Hvite niggere (1986) brukte han egne observasjoner. «Jeg skrev den boken fort. Men hvilket språklig uttrykk den skulle få, og hva som skulle tas bort, krevde grundig tankearbeid. Den er så å si den eneste av bøkene mine hvor jeg bruker egne livserfaringer – men det er ikke Knausgårds metode. Jeg har aldri skrevet om familien min. Egentlig er jeg riksmålsmann, selv om Hvite niggere ikke skulle tilsi det. Det halvkriminelle miljøet hovedpersonen tilhører, bestemmer språket,» sier han.

Ambjørnsen er omfavnet av hasjliberalere – og kritisert for sin rusliberalitet. Har fått priser både fra Språklig samling, Riksmålsforbundet, Frelsesarmeen og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur – og en drøss andre. Ambjørnsen har skrevet seg igjennom menneskesinnets kompliserte irrganger.

For gode forfattere (som Ambjørnsen) hender det at en figur som den såre, underfundige og sosiale særlingen Elling bare banker på og forlanger å bli skrevet. «Bøkene om Elling er et eventyr som ikke slutter. Teaterstykket om Elling går hele tiden et eller annet sted i Tyskland. Og i Finland, hvor jeg ikke selger en jævla bok, ikke faen, der går stykket uten stans. I tysk teater har historien om Elling blitt en klassiker. Jeg planlegger så å si ikke tekstene når jeg skriver. Heller ikke med Elling-bøkene. Elling bare skjer. Jeg har ikke gitt ham en diagnose. Elling er bare en annen type, han er annerledes enn en psykopat som går i svart. Hvor mye faenskap rommer en stakkars sjel? Jeg hørte den furtne stemmen hans, det forknytte, det at han ikke våget å ta telefonen – og tenkte oi, her har jeg fisk på!»

Ambjørnsen sier at Elling er en figur som har gitt ham mye moro.

«Da Elling-stykket ble satt opp i Lübeck, ble jeg kontaktet av en ung, kvinnelig regissør som ville lage en Elling-monolog. Jeg sa ok, du får klippe – men ikke dikte til noe. Det viste seg at hun allerede hadde leid en leilighet til Elling, der Elling er født – der borte i Grindel-blokken. Der var det plass til tolv publikummere. Stykket varte i en time og 50 minutter. Det ble så tett på at det nesten ble guffent før noen menn i sykehushvitt kom og hentet ham,» forteller Ambjørnsen.

Den første Elling-filmen ble nominert til Oscar.

«Jeg hadde ikke planer om å gjøre mer Elling. Men han har blitt en middelstor bedrift,» sier Ambjørnsen.

MANUSVASKHELVETET

Han har en ny roman på beddingen. Krøllete, store manusbunker overrislet av endeløse – blyantgrå – kommentarer og merknader reiser i skytteltrafikk mellom forlaget i Oslo og Ingvar Ambjørnsens eksilbolig i Hamburg. Boken skal gis ut høsten 2012. Tittelen er klar: Natten drømmer om dagen. På forlaget «vaskes» manuset, det er en møysommelig prosess som tar måneder. Hver frase, hvert ordvalg, hver vri på historien flombelyses som om det lå på et obduksjonsbord. «Det er et helvete. Du venner deg aldri til det. Jeg er for lengst mentalt ferdig med denne romanen, og vil straks begynne på neste bok. Og så tar manusvasken måneder,» sier Ingvar Ambjørnsen.

Han har skrevet en rekke noveller som lodder dypt, og som ofte er breddfulle av ubehag, dysterhet og uhygge. Her er død og eksistensielt ubehag. Men det skinner av tekstene, der individet i bunn og grunn er ensomt under stjernene og en truende himmel. Samlingen Sorte mor kom i 1994 og ga Ambjørnsen plass i første rekke blant våre mest kresne novellemestere som med bruk av knappe virkemidler gjør genren til stor kunst. Natt til mørk morgen kom i 1997. Senere er det kommet flere samlinger.

Ambjørnsen har også festet et solid grep om yngre lesergrupper gjennom de ti bøkene om Pelle og Proffen (mange er også filmatisert). Ambjørnsen har ikke skjult sitt motiv: Han ville forføre gutter og jenter, lure dem til å lese skjønnlitteratur. Han lyktes fullt ut med sin plan.

Da Ambjørnsen mottok Anders Jahres Kulturpris, takket han blant annet med å trekke frem den glemte forfatteren Sigurd Mathiesen (1871–1958) fra Larvik. Han skrev «noen av de mest forunderlige tekster som er skrevet på norsk. Ja, han ligner forresten ikke på noen der ute i den i den store verden heller – selv om han ble kalt den norske Poe.» Det gikk ikke spesielt godt med Mathiesen. Etter dobbeltdebuten i 1903 med novellesamlingen Unge sjæle: Syv fortællinger og romanen Hide Unas gikk det jevnt nedover. Mathiesen viste Ambjørnsen «den hårfine grensen som går mellom anerkjennelse og ignoranse. Hvor tilfeldig det kan være. Hvor urettferdig.»

Bak ham står bøker i stålhyller; en halvmeter Knut Hamsun, Karl May, Axel Jensen, Brüder Grimm. På kontoret er det en tettpakket vegg av bøker: Ambjørnsen på utallige språk.

«Mathiesen hadde et vilt blikk. Men han fikk det ikke til. For du trenger flaks også. I mange år gjorde jeg ikke annet enn å skrive, og ga ut to bøker i året. Jeg har valgt bort det å ha barn, og alt annet. Jeg skriver,» sier Ambjørnsen.