SKOGBUNNENS KORSGANG

Jakob Weide­mann var den som tilførte norsk kunsthistorie et nasjonalt forankret nonfigurativt maleri. Som del av en søkende etterkrigsmodernisme fant han vei gjennom et abstrakt, geometrisk språk og frem til sin helt egen billedverden. Skogbunnsbildene ble et definitivt gjennombrudd i 1961. Knut Berg betegnet utstillingen som «en milepæl i utviklingen av norsk etterkrigskunst». Weidemanns tilbøye­lighet til en voldsom kolorittbruk var her stagget. I stedet var det som om den mørke, blytunge mystikken i skogbunnen var hugget frem i lerretene. Trollmosen, gulnet løv på randen av vinterfrost, døde røtter svarte som koks, de nakne stammenes grå skygger og granbarnåler i dypgrønn vintermelankoli fylte flatene med en intens, suggestiv og abstrahert kraft.

Weidemann var en kunstner som oppfant seg selv og som ommøblerte sitt kunstneriske ferdaskrin flere ganger. Han gikk i 1965 videre til å betrakte den fargeeksploderende våren. Fargene – rødt, blått, gult – ble rene og duggklare. De geometriske formene ble erstattet av feberglødende penselstrøk i ekspressive, lyrisk-abstrakte malerier. Store bilder hentet titler fra sentrale scener i kristendommens fortellinger: Tåke i Getsemane, Veien til Jerusalem, Tornekronen, Påskemorgen. Fargene foldet seg ut med insisterende og lysende kraft, som om de eksplo­derte – men uten bruk av kristne symboler utover verktitlene.

Jakob Weidemann kunne selv se ut som om han var hentet ut av et hogstfelt langt inne i en norsk urskog, teljet frem av malmfuru, av virke ment for en ettertenksom skogsgud. Han hadde en varhet for lyngens og blomstenes og gråsteinens mumlende stemmer. Han betraktet sin natur på kloss hold, og selv ikke de minste detaljer i det omskiftelige underet i skogskatedralen unnslapp blikket hans.

Jakob Weidemann ble en av de aller fremste norske nonfigurative kunstnerne i etterkrigstiden. Han åpnet slusene for det abstrakte maleriet i Norge. Karin Hellandsjø har skrevet at Weidemann «var den som brakte internasjonalismen hjem og omformet den til et sterkt personlig formspråk med røtter i det nasjonale – det norske landskap». Posisjonen som en av våre aller fremste modernister beholdt han i et halvt århundre. Han fant frem til et helt eget uttrykk; det var renskåret abstrakt, men inderlig rotfestet i jord og lyng og lav.

DEN SORTE ØYELAPPEN

Å bli født som lausunge i 1923, altså utenfor ekteskap, var ingen spøk i Steinkjer, eller noe annet sted i riket for den saks skyld. Moren var bare 17 år da hun fikk Jakob. Tilværelsen kunne være beinhard for dem som kom fra et noe uryddig rede. Men Jakob Weidemann vokste opp på gården til bestefaren, som heldigvis var en nordtrøndersk klippe, en urokkelig hederskar, en helstøpt vognmann som oppfostret tolv egne barn i tillegg til Jakob.

Da bestefarens søster skulle gifte seg, var brudgommen sporløst forsvunnet. Dette er ikke en strøket scene fra Peer Gynt (som vitterlig bedrev kynisk bruderov), men et stykke udestillert virkelighet: Weidemanns bestefar var rasende. Han brente ned to låver med høy for å få penger til Amerika-billett. Over there, i Wisconsin, fant han den svikefulle fyren, ga ham en solid drakt pryl – og reiste så tilbake til Steinkjer. Weidemann tegnet et sterkt portrett av bestefaren da den gamle mannen var 99 år.

Først da han var 11 år gammel, flyttet Jakob fra morfaren i Steinkjer til moren i Oslo. Jakob het i tur og orden Opdahl (etter moren) og Johansen (etter stefaren) før han i 1940 tok farens navn, Weidemann. Faren traff han ikke før etter mange år. Forfatteren og rallaren Kristofer Uppdal var Jakobs onkel. Den stivsinnede Uppdal var lenge hemningsløs i sin omgang med de inntrønderske språkegenheter og brukte laviner av glemte ord som bare de færreste dro kjensel på. Hans store verk Dansen gjennom skuggeheimen kom i ti bind, og er en påminnelse om eksistensen av voldsomt anlagte romanprosjekter også pre Karl Ove Knausgård. Uppdal skrev seg med nærmest stormannsgale litterære ambisjoner inn i år på mentalsykehus. Mens Weidemanns abstrakte malerier – like grenseløse i sin ambisjon – skulle bli varmt omfavnet av folket så vel som kongehuset.

Weidemann skulle først bli fiolinist. Men etter en konsert i Aulaen i Oslo der Jascha Heifetz spilte Bach, åpnet han aldri lokket på en fiolinkasse. Han begynte i stedet på Statens kunstakademi i 1941, men reiste til Bergen året etter, da nazistene stengte akademiet. Der holdt han sin første separatutstilling.

Mot slutten av krigen måtte Weidemann flykte til Sverige. Som vernepliktig ble han innrullert i de norske politistyrkene. Den 3. juli 1944 grep han feil lunte, og universet eksploderte. I tre måneder var han helt blind. På sykehuset i Falun ble han operert av en dansk hjemmefrontsmann. Han ble operert tre ganger før synet kom tilbake – men bare på ett øye.

Lengselen etter skjønnhet i de bekmørke månedene etter ulykken ble avgjørende for hans kunstneriske bane. Han skjønte at fargene måtte snakke i hans malerier. En tid etterpå brukte han en sort lapp over det ødelagte øyet.

BLENDET AV CHAGALL

Etter ulykken ble han dimittert. I Stockholm kom han til Konsthögskolan, malte i Bellmans hus og drakk tett. Her malte han sitt første abstrakte bilde. Kunstsamleren, forfatteren og finansmannen Rolf E. Stenersen så det. De ble venner – og Stenersen ble Weidemanns mesen, noe som gjorde at Weidemann fullt og helt kunne satse på kunsten. Og han kom i kontakt med de internasjonale hovedstrømningene i kunstverdenen, særlig Pablo Picassos arbeider.

Gjennombruddet kom allerede i 1946 på en utstilling hos Blomqvist i Oslo. For mange ble møtet med den 23 år gamle Weidemann rystende. Weidemann stilte ut malerier i figurativ ekspresjonisme, med tydelige innsmett av kubisme. Alt ble solgt. Stenersen kjøpte 16 av bildene. I etterkrigsårene filtrerte Weidemann den abstrakte modernismens ulike uttrykk gjennom sine bilder, fra viltre surrealistiske klyv til streng konstruktivisme; han var den gang «den største kunsttjuven i Norge», ifølge Weidemann selv. Også vennskapet med Niels Onstad og Sonja Henie ble viktig; de kjøpte mange av bildene hans.

Han takket ja til aparte oppdrag – som ga ham digre «lerreter» å boltre seg på: I 1958 malte Weidemann baugen på Fred. Olsens tankskip M/S Botticelli i Amsterdam. Turbintankeren Borgny ble også malt; dette var en 250 kvadratmeter Weidemann i baugen, malt som strengt nonfigurative, geometriske komposisjoner. Sammen med en skipsoffiser oppsøkte Weidemann Stedelijk-museet for å se Vincent van Gogh. Der fikk de også se ungdomsarbeider av Marc Chagall. Møtet med Chagalls tidlige verker ble så sterkt at Weidemann ikke husket noe før han var vel hjemme igjen i Oslo. For å bli ferdig med det sjokkerende inntrykket av Chagall var det enten å gå hardt på fylla – eller å kontemplere over en termos med kaffe på Vettakollen. Weidemann valgte det siste. Han satt i lyngen og gråt – og plutselig oppdaget han skogbunnen.

Han holdt seg standhaftig og konsekvent unna tidens støyende modernismedebatt.

«Guds fingeravtrykk på jord,» kalte Weidemann markblomstene han så i den hjemlige, norske skogbunnen. Herfra hentet han siden sitt billedunivers. Det levende skogsgulvet var som et speilbilde av den stjernehimmel han også tok til sitt maleri; etter hvert lot han lyset skinne igjennom den abstrakte naturromantikken og de religiøse motivene. Han utsmykket flere kirkerom. Weidemann ble viet internasjonal oppmerksomhet, stilte i årevis jevnlig ut i Paris, og fikk også stille ut i USA.

«Det kan ikke herske noen tvil om hans betydning som ledende kunstner i hans egen generasjon. Det sentrale i hans talent har alltid vært fargen og fargens forhold til lyset,» skriver Holger Koefoed i sin bok om Weidemann.

Den gamle gården Ringsveen ved Lillehammer ble hans base. Herfra jaktet han på den inderlige skjønnheten. Han tangerte også en slags abstrakt idyll. Agitatorer i AKP (m-l) likte ikke Weidemann, og han opplevde at bilder ble ramponert. Han skulle også få hard kritikk fra strenge og skuffede modernister. Samtidig opplevde han en forbløffende og vedvarende popularitet hos et virkelig stort publikum.

Han var festspillutstiller i Bergen to ganger. Og han representerte Norge på Venezia-biennalen i 1966. Han utførte også en rekke monumentale utsmykningsoppdrag, som i Erling Viksjøs administrasjonsbygg for Norsk Hydro i Oslo, Steinkjer kirke, Radiumhospitalet og Maihaugsalen på Lillehammer.

Weidemann var en modernismens lausunge som innfanget og trollbandt svært mange med det magiske og jordbundne lyset som strømmet frem fra bildene hans. Bloms­terengen ble hans endeløse univers. Herfra hentet han sine fargesymfonier. I en samtale med Erik Egeland sa Jakob Weidemann: «Lyset er gått inn som en bevisst del av min filosofi, mitt svar til livet. Jeg ønsker lyset og den stille stemmen som er særegen for naturen, nettopp i det kaos som verden er i dag. Jeg setter lyset opp mot alle krefter jeg ikke har noe til overs for.»