ENTUSIASMENS FOLKEPOET

Jan Erik Vold har satt mange spor i vår tids språk og kultur. Et av de viktigste er kanskje dette: Han har løftet den språklige hverdagsnøkternheten opp til stor (og forbløffende ukomplisert) poesi, ribbet den for pompøs staffasje og vraket all brusende og selvsentrert sentrallyrikk. Som ingen andre har han sprengt den moderne lyrikken inn i den norske folkesjelens grunnfjell. Han måtte lenge kjempe i motbakke mot kritikerne. Volds bejublede, språklekende tullball er båret frem med den største oppriktighet og et inderlig alvor. Han driver ikke med ordpynt, ikke med barokt filigransarbeid, meisler ikke ut svulmende nasjonalhymner. Han er en dikter som bare gløtter opp mot himmellegemer og stjerner fordi menneskene av og til gjør nettopp det – han er ingen følende metafysiker, ingen mystiker. Volds ærend er det dennesidige. Dette gjelder også i politikken.

«Da noen av vennene tok til å abonnere på totalitære løsninger, 25 år etter andre verdenskrig, himlet jeg med øynene. Først da ml-epoken var over, begynte Vold å skrive politiske dikt for alvor,» sier Jan Erik Vold – og omtaler seg selv i tredje person.

Samtalen med ham foregår en sommerdag på Majorstuen, hvor han har et krypinn. Han har i mange år hatt et tilbaketrukket, privat eksil i Stockholm – samtidig som han uopphørlig har vært tydelig til stede i sin barndoms stad.

«Oslo er en så flott by – som steller seg så dumt. Jeg var oppe og så på den nye Holmenkollbakken – Albert Speer-monumentet, som jeg kaller den, tegnet av en belgisk arkitekt som aldri hadde sett et hopprenn. To milliarder kroner for å hoppe fem meter lenger på ski! Om Bislett stadion skrev jeg femti kronikker, til ingen nytte. Nå er ødeleggerne kommet til Munch-museet. Svømmebassengene står på rot og råtner. Det er ikke bygget en ny svømmehall i Oslo siden 1983 – men OL skal de ha! Oslo på min tid var en svømmeby, skøyteby, trikkeby. Trikkene ble reddet med et skrik. Det er bedre skiløyper i Nordmarka nå enn i gamle dager, det må sies. Mye takket være Skiforeningen riktignok, som er et privat foretagende.»

I samlingen Elg fra 1989 står diktet «Sangen om Bislett – skøytesportens Mekka». Det slutter slik:

Oslo er ikke Oslo. Oslo gikk ned i havet

med Torggata Bad, Club Sju, trikkenes

blåfarge. Med Bislett nedlagt som skøytearena

døde Oslo for niende gang.

Jan Erik Vold skuer over kanten på brillene (ikke helt gjennomsiktige), som om de stenger for utsynet, og det ene glasset har et slags innfelt, sirkelrundt forstørrelsesglass. Han ser professoral ut, som en forlest vismann. Før han snakker, venter han på skuddet fra sin indre startpistol. Så avleveres replikker med piskesnert og kjærlighet. Den gyngende, messende, indre poesirytmikken (Volds varemerke) forvandler setningene til en egenartet musikk.

Diktene hans er ofte gjennomsyret av den samme presise, kritiske grunnholdningen som kommer til uttrykk når Vold stormer ut som samfunnsrefsende debattant. Han er svært utholdende. Som kritisk korrektiv i stridspørsmål som berører viktige kulturelle identitetsbærere og nasjonens selvforståelse, har han med utrettelig pågangsmot utkjempet mange slag (og tapt de fleste, hevder han). Også i det glødende og svært omfattende gjendiktnings- og formidlingsarbeidet med utenlandske og norske forfatterstemmer – både neglisjerte og verdensberømte – har han lagt ned stor energi.

Det er mulig å lese en utvetydig og usentimental forståelse av verden inn i Volds skriftspor: Vi kommer fra intet, og vi går mot intet. Ethvert forsøk på å kryste mening ut av den menneskelige eksistensen blir kun – javisst – dikt og forbannet løgn.

BLÅMANN! BLÅMANN!

Jan Erik Vold er en høyproduktiv, poetisk industribedrift. Siden lyrikkdebuten mellom speil og speil i 1965 har Jan Erik Vold gitt ut 21 diktsamlinger. Hans kanskje mest berømte dikt er det absurde (og likevel intenst ironisk-subversive) «kulturuke» fra samlingen kykelipi (1969), først refusert av Dagbladet, siden trykt i Orientering, deretter gjengitt i Dagbladets spalte Norsk Dusteforbund. Han har fremført det gravalvorlig, iført kjole & hvitt, foran Munchs oppadstigende sol-eksplosjon i Aulaen. Diktet har vært forsøkt parodiert en rekke ganger, men originalen er et suverent forsvar for seg selv. Et annet mesterstykke som med fryd har risset seg inn i det kollektive minnet, er «Tale for loffen» (1968).

Han har gitt ut essayistiske bøker om blant andre Olav H. Hauge og Ernst Orvil, Gunvor Hofmo og Ruth Maier, Alf Prøysen og Wallace Stevens. Gjendiktningene og oversettelsene spenner vidt: Samuel Beckett, William Carlos Williams, Peter Bichsel, Bob Dylan, Robert Creeley, Frank O’Hara, Tomas Tranströmer, Richard Brautigan– og Tage Danielssons barnebok Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften. Og enda er det flere. Han har redigert en lang rekke samleverker, blant annet av Sverre Udnæs, Kate Næss, Cornelis Vreeswijk, Gunvor Hofmo, Ernst Orvil, Gunnar Larsen, Kristofer Uppdal. «Det er nok å gjøre for den som ser hva som mangler. Jeg er ikke blitt bedt om å gjøre det. Dette er ting jeg har finni på sjæl,» sier Vold.

Vold har lang fartstid som tidsskriftsnekrer. Han var med i Profil sammen med Dag Solstad og Espen Haavardsholm. Med Tor Obrestad og Einar Økland gjorde de Profil til den fremste unglitterære arena i Norge. Vold ble senere en sentral aktør i Vinduet og BASAR. Volds redaksjonsarbeid pågikk kontinuerlig i seksten år: 1966–1981.

Hans utilslørte kjærlighet til jazzen har avfødt en rekke plateinnspillinger, med Jan Garbarek, Bobo Stenson, Red Mitchell, Kåre Virud, Bill Frisell – og den grensesprengende vakre Blåmann! Blåmann! (1988) med Chet Baker, Egil Kapstad, Philip Catherine og Terje Venaas. Den ble spilt inn i Paris i løpet av et par februar­dager, bare tre måneder før den amerikanske trompetisten døde – Jan Erik Vold hadde en fornemmelse av at det hastet. Terje Venaas var Chet Bakers foretrukne bassist i Skandinavia, han ble budsendt og kom på isete veier fra Sogndal for å gjøre én konsert med Baker. Randi Hultin var budbringersken som overrakte Volds forespørsel på dennekonserten i Sandvika. Chet Baker sa: Tell them I’m ready when they are ready. I studio i Paris åpnet de med «Blåmann! Blåmann!». Det var en melodi Chet Baker aldri hadde hørt før. Den likte han! «Og da var lykken gjort,» forteller Vold.

«At jeg har vært i studio sammen med Chet Baker, det er … ja, det er som å ha danset med Doris Day, altså – noe som ikke lå innenfor ønskningens rekkevidde for den som var tenåring på 1950-tallet,» sa Vold til Johan Fredrik Grøgaard i boken som kom til Volds 50-årsdag.

«Johan Fredrik Grøgaard er Norges fremste stilist, men det er en vel bevart hemmelighet,» sier Vold om kultforfatteren bak blant annet Dyvekes grav (roman, 1967), Mannen som ikke kunne kose seg (dikt, 1972), Ser deg på TV (noveller, 1980) og Kong Rad (roman 2011).

DYLAN, NESTEN

Jan Erik Vold har oversatt Bob Dylan til norsk. «Dylan er jo jævli bra, da. Særlig classic Dylan fra 60-tallet. Jeg fikk til én tekst av ham, som kunne synges – trykt i Vinduet 1970, det er ‘Rainy Day Women’fra albumet Blonde On Blonde fra 1966 som ble til ‘Damer i regn’. Kåre Virud, som på den tiden var sjåfør for Bokklubben, skjønte at jeg var på sporet av noe. Etter mye om og men fikk jeg tillatelse fra USA til å oversette Dylans tekster. Jeg tok for meg prosaboken Tarantula i 1972, som Dylan skrev midt på 60-tallet. Ingen har våget å si det første ordet om den,» sier Vold.

Jan Erik Vold har nesten møtt den sky rocke­poeten, ved to anledninger.

«På Monterey Folk Festival 18. mai 1963 hørte jeg Dylan for første gang. Det var visstnok da Dylan møtte Joan Baez og ble boende hos henne. 25 år seinere var jeg konferansier på Kalvøyafestivalen, to ganger på rad. Det andre året hadde jeg konsert med Kapstad, Venaas og Nisse Sandström. Vi kom etter Dylan – han var vårt oppvarmingsband! Dylan var sær på den tiden. Han satt i teltet bak scenen, ikledd hettegenser. Vi var ved et bord utenfor, fem meter unna. Jeg så at han satt og fiklet med noen greier. Vet du hva han gjorde? Han satt og så på oss i kikkert! Jeg sa til en roadie at jeg var Dylans norske oversetter. Var det mulig å få hilse på ham? Roadien kom tilbake et kvarter seinere: Nei, det var ikke mulig. Dylan, han bare satt og så på oss.»

AMERIKA-LINJENE. OG RÅKENE

Som 16-åring var Vold dekksgutt på «Måkefjell», en Olsen & Ugelstad-båt som gikk på Lakene. Han kom til Chicago – og hørte jazz. Chico Hamiltons kvintett med Eric Dolphy og Jim Hall. På «Bergensfjord» to år senere var han sølvvasker («kniver, skjeer, druesakser»). Mellom cruise-turene til de vestindiske øyer ble skipet liggende fire dager ved Pier 41 i New York, ved foten av Greenwich Village, ti minutters gange fra jazzklubbene Village Vanguard, Blue Note og andre. «Det var 1958. Jeg hørte Sarah Vaughan, Miles Davis, John Coltrane, Thelonious Monk. På natten kunne jeg fotvandre salig hjem. Jeg skrev om det i Dagbladet,» sier Vold.

I 1962 reiste han til USA på stipend. California. Jazzen lokket. Og den hippe litteraturen, som Samuel Beckett, William Carlos Williams, Robert Bly. Hjemme i Norge var det ikke mye hipt å spore. «Det var tre navn som telte for unge lesere, forekommer det meg: Georg Johannesen, som debuterte med dikt i 1959, Stein Mehren i 1960 og Kate Næss, som debuterte i 1962,» sier Vold i Grøgaards bok.

Faren, Ragnar Vold, var politisk journalist og utenriksredaktør i Dagbladet. «Jeg gjorde bare som faren min gjorde. Vi skrev. Han foretok en analyse av nazismen allerede i 1930. Han hadde et politisk klarsyn som gave, det formet hele livet hans. Og han skrev for føda, fra ungdommen av. Han måtte rømme fra Berlin i 1933 da Hitler kom til makten, og han ga ut reportasjeboken Tyskland marsjerer året etter.»

«Den er noe av det beste og mest direkte som er skrevet fra naziregimets første fase og tåler så absolutt å leses også i dag,» skrev Harald Stanghelle i Aftenposten i 2006 da Jan Erik Vold ga ut et utvalg av sin fars artikler fra 1930-årene, under tittelen Motstand.

Dikteren har viet stor oppmerksomhet til dette å holde erindringsråkene åpne.

«Det er mye å gjøre. 26. november 2012 er det 70 år siden ‘Donau’ gikk ut fra Oslo havn med 532 jøder ombord, blant disse Ruth Maier, som var Gunvor Hofmos venninne. Ruth Maiers dikt er samlet i ett bind, som gis ut i høst: En lys sommers usigelige smerte. Og Gunvor Hofmos Etterlatte dikt kommer i en utvidet nyutgave. Det arbeides med en teaterversjon av Ruth og Gunvors felles skjebner. Dessuten blir det en filmdokumentar om Ruth Maier. I Dag & Tid har Asbjørn Aarnes og jeg en spalte der vi løfter fram og kommentarer norske dikt. Diktene til William Carlos Williams er på vei i en ny utgave, 43 år etter at utvalget LOVE kom på Bokklubben i 1969. Det er snakk om å gi ut Ragnar Volds Tyskland marsjerer på ny, snart 80 år etter første gang. Jeg har et øye på alle disse tingene. Det er nok å holde på med,» sier Jan Erik Vold.

NORDLANDSNETTER

En av hans olde­fedre grunnla handelsimperiet L.A. Meyer i Mo i Rana (Lars Aagaard Meyer var en av de mektigste nessekongene i Nordland, på stedet som mye senere skulle bli omkalfatret av Gerhardsens planøkonomiske jernhunger). Jan Erik Vold besøkte sine morforeldre på Mo om somrene som gutt. «Jeg har dessuten en farfar fra Beiarn. Jeg pleier å si at jeg er trekvart nordlending! Selv om jeg er vokst opp rett nord for Bislett. På Mo skrev jeg det lange diktet ‘Selvportrett i Grønligrotta – en novelle’, som det tar 29 minutter og 30 sekunder å fremføre. Det står i samlingen Mor Godhjertas glade versjon. Ja fra 1968,» sier Jan Erik Vold.

Grottediktet fra Nordland skildrer en ung manns usikre vandring innover i selve fjellet og inneholder en passasje der dikteren minnes en virkelig samtale med faren. Under krigen unnslapp Ragnar Vold så vidt Rinnanbanden, da familen et år var bosatti Mo i Rana.

Jan Erik Volds tekst «Slipper ingen?» er hentet fra kortprosasamlingen BusteR brenneR (1976):

Nå kommer de snart. Hvem de? De

som skal komme. Hvem skal komme?

De du hører i trappen, nå banker de

på. Jeg lukker ikke opp. De sprenger

døren. Jeg gjemmer meg. De finner

deg. Jeg hopper ut. Det er for langt

ned. JEG VIL IKKE! Så så, du må. – .

Alle må. Må alle? Mhm. Slipper ingen?

Nei, ingen slipper.

Det er selvsagt lettvint å slutte en skisse av Jan Erik Vold med hans egne ord. Men ingen slipper unna Jan Erik Vold.