FROSSEN FEBER

Jan Garbarek er en musiker og komponist som har løftet alle grensebommene mellom ny og gammel musikk. Han har sprengt rammene for jazzen. Den like trangt definerte samtidsmusikken har han smeltet sammen med ekko av folkemusikk. Han river murene mellom det hellige og det profane. Improvisasjoner snor seg behendig inn og ut av og tvers igjennom skjøre, bevarte manuskriptfragmenter nedtegnet før vår tidsregning, og springer frem i tonerekker som utforsker et musikalsk terra incognita. Han har med begeistring – og betydelig kløkt – omfavnet den digitale musikkteknologiens endeløse muligheter. Han har raffinert en skinnende saksofontone som har satt en særegen gullstandard (men som er umulig å kopiere), og som ofte blir assosiert med et slags mytisk nord, en vagt gripbar lengsel mot et klart, rent Ultima Thule, mot en uendelig polarnatthimmel lyssatt med stjerner og flerrende bånd av aurora borealis – nordlyset. Som musiker er han en global kraft, en nasjonsløs reisende, og han samarbeider uanstrengt på tvers av alle grenseposteringer.

Jan Garbarek er den av våre oppdagelsesreisende som har reist lengst. Han har opphevet selve geografien, både som referanse og som begrensning. Bedre enn noen har han bevist at musikken er et eget språk, et ordløst esperanto. Ofte hevdes det at saksofonen er det instrumentet som ligger den menneskelige stemmen nærmest. Når Garbarek spiller, er det et møte med en menneskestemme.

Garbareks musikk har nådd frem til millioner av mennesker i hele verden. Fra oppvekst i blokk på Årvoll – med så tynne vegger at han ble nektet å spille trommer – og debut som 14-åring på jazzklubben i Gamlebyen (med 40 i feber) har han funnet sin helt egen vei.

Ved hver nyutgivelse møter han trygling om å vende tilbake til et snevrere definert jazzspråk. Men han svarer da at å vende tilbake til den musikken han skapte på 1970-tallet er helt uinteressant. Det var nytt den gang, og noe å strekke seg mot. Nå er det nye musikalske topografier det handler om. For Garbarek begynner jazzen med de tidlige innspillingene til Louis Armstrong og går frem til første halvdel av Miles Davis’ karriere. Så gikk jazz fra å være et nyskapende fenomen til å bli en lukket, klassisk verden. Mens Jan Garbareks kammermusikalske, melodiøse metode har frembrakt noe uhørt og absolutt nytt.

Professor Michael Tucker skrev i sin omfattende analyse Jan Garbarek: Deep Song (1998) at «Garbarek har skapt musikk av et utvidet, samtidig vokabular og fortidige, arketypiske visjoner: musikk som er åpen, først og fremst, mot rommets poetikk (…) Fremfor alt er det musikk som aldri har neglisjert innskytelsen til å synge: å lovsynge det skjønne – uansett hvor ukjent, enkelt eller mystisk det måtte være.»

Tucker etablerte en fascinerende katalog over Garbareks kilder til den dype sangen (Federico García Lorcas begrep canto jondo, opprinnelig brukt om de spirituelle egenskapene i flamencoens opphav i indisk musikk eller signøynermusikken). Den norske musikkmagikeren har tappet kulokk, samejoik, slavisk bi-tonalitet, pentatone skalaer, pakistansk raga og brasiliansk polyrytmikk, europeisk serialisme, arabiske stemninger, pre- og post-gregoriansk sang og renessansepolyfoni.

Jan Garbarek er en mild, underfundig ironiker (og selvironiker) i sin replikk. «Har en professor skrevet bok om meg? Nei, det får da være grenser.»

STILLHETENS BRORSKAP

Saksofonisten er sønn av Czeslaw Garbarek, som ble deportert til Norge av tyskerne under andre verdenskrig. Som krigsfange ble han tvunget til slavearbeid på vei- og jernbaneanlegg i Nord-Trøndelag. Etter krigen la han ut på vandring sørover og traff Jans fremtidige mor. Jan Garbarek ble født i en leir på Mysen for såkalte displaced persons.

Det kan hevdes at Garbarek etter hvert løsrev jazzen fra dens afroamerikanske opphav, startet den på nytt, og søkte mot en fri stemme som hadde utspring dypt i ham selv og i den verden av musikk han skulle møte. Vekkelsesøyeblikket for Garbarek er et presist utropstegn i hans historie: John Coltrane i Jazzhalvtimen på NRK Radio i 1961, med Countdown fra LP-platen Giant Steps. Garbarek fikk høre Coltrane live én eneste gang, i november 1963 i Njårdhallen. Samme år hørte han også indiske Ravi Shankar i Aulaen, men ennå skulle det gå år før han forstod at han også kunne øse av det uendelige havet av musikk fra alle ender av verden.

Garbareks første soloplate Til Vigdis kom i 1967. Gode venner sørget for at hele opplaget på 350 eksemplarer ble revet vekk. For ham var det like svimlende som da en plate mange år senere solgte i 10 000 eksemplarer. Og det var like uvirkelig da Officium (1994) med The Hilliard Ensemble passerte én million solgte eksemplarer.

Det symbiotiske, ubrytelige båndet til det tyske musikkmirakelet ECM og selskapets visjonære leder Manfred Eicher ble etablert høsten 1969, i Bologna i Italia. Garbarek var i Italia for å spille med George Russell. «Jeg var på jakt etter noen som ville gi ut en innspilling jeg hadde gjort med Terje Rypdal, Jon Christensen og Arild Andersen i Oslo [platen fikk tittelen Esoteric Circle, og ble gitt ut på labelen Flying Dutchman]. Noen pekte mot en mann bakerst i lokalet: Han med barten skal visstnok starte plateselskap. Men mannen med barten – Manfred Eicher – sa nei! Men han la til at han var interessert i å lage en egen produksjon med oss fire i Oslo. Vi trodde vel ikke stort på det. Så gikk det tre–fire måneder,» forteller Garbarek.

Og Manfred Eicher kom med tog fra München til Oslo. Togreisen tok 28 timer. I Oslo ble Afric Pepperbird spilt inn av bandet som fikk navnet Jan Garbarek Quartet, og ble en av de første utgivelsene fra ECM (utgitt i 1970). Så tok Manfred Eicher toget tilbake, 28 timer – og han måtte holde seg våken for å vokte mastertapen.

«Hvis jeg gjør en innspilling, er han alltid involvert. Og det ligger mange opptak hos ECM som ikke er gitt ut,» forteller Garbarek.

I 1969 bidro han også på Briskeby Blues med Jan Erik Vold (de to skulle lage flere album). Møtet med den afroamerikanske-indianske frijazztrompetisten Don Cherry – som en tid bodde i Skåne – ble pussig nok den som åpnet døren til norsk folkemusikk for Garbarek. Siden har dør etter dør gått opp.

KLOSTERKLANGEN

Rundt 1973 vendte Garbarek seg vekk fra frijazzens kantede, dissonerende villskap. De årene han spilte med pianisten Keith Jarret og hans kvartett ga en ny og mer melodiøs retning. Innspillingene av Belonging (1974) og My song (1977) ble nye høydepunkter. I 1976 samarbeidet Garbarek med gitaristen Ralph Towner om det sfæriske albumet Dis, der vindharpen skaper et besettende lydlandskap.

Garbarek har bidratt på en lang rekke plater ved siden av sine egne produksjoner. Blant musikere han har samarbeidet med, er lysende navn som Bobo Stenson, Bill Frisell, Eberhard Weber, Fateh Ali Khan, David Darling, Egberto Gismonti, Charlie Haden, Trilok Gurtu, Manu Katché, Kim Kashkashian, Marilyn Mazur, Rainer Brüninghaus. Og det er mange flere, som Mari Boine. «Hun hadde så mye lukket inne i seg, og det fikk en sjanse til å komme ut med musikken,» sier Garbarek.

På den lange listen over hans egne ECM-innspillinger står blant annet Wayfarer (1983), All Those Born With Wings (1987), Legend of the Seven Dreams (1988), Ragas and Sagas (1990),Twelve Moons (1992), Rites (1998), In Praise of Dreams (2003). Og dette er bare et utvalg.

Vokalgruppen The Hilliard Ensemble har spesialisert seg på tidligmusikk og har flere ganger samarbeidet på plateprosjekter med Garbarek. Alle er spilt inn i St. Gerold-klosteret i Østerrike. Den tredje platen, Officium Novum (2010), henter sentrale deler av sitt råstoff fra Armenia. «Vi så på gammel kirkemusikk. Ikke all musikken vi fant, var noe jeg kunne bruke, men vi fant noe: gammel russisk og armensk kirkemusikk. En bysantinsk hymne. Rommet i St. Gerold-klosteret er godt. Det er lite kapell med fantastisk klang når det er tomt. Med 300–400 tilhørere er det som å spille inn i en dyne,» sier Garbarek.

To nye plateutgivelser er på beddingen. Først Magico med Egberto Gismonti og Charlie Haden, spilt inn live i München i 1980. Husarkeologene i ECM har gravd opptaket frem fra de rikholdige arkivene. «Dessuten kommer en gammel sak,» sier han – uten å si hva det er.

«Jeg bruker et keyboard når jeg komponerer. Det er nyttig å spille inn, og så høre på det. Det skaper litt avstand. Men jeg synes ofte at det er vanskelig å bestemme seg. Kona [Vigdis Garbarek] kan synes at noe er forferdelig, og at en annen versjon låter genialt – mens det for meg høres ut som det samme.»

Hos kiropraktoren kom han nylig i prat med en brasilianer som tipset ham om den avdøde brasilianske gitaristen Baden Powell de Aquino (oppkalt etter Robert Baden-Powell, som skapte speiderbevegelsen).

«Det låt fint. Jeg har også hørt mye på ragtime i det siste. Scott Joplins The Entertainer. Fats Waller. Når jeg åpner en ny boks som dette, forsøker jeg å høre på mest mulig. Apples iTunes har revolusjonert min tilgang til musikk. Og etter at internett kom, har jeg funnet ut mye om saksofoner. Sopransaksofonene er oftest rette, men en gang leste jeg om en i Ellington-bandet som hadde en bøyd sopransaksofon. Og Coltrane spilte først på en rett, så en bøyd sopransaksofon. I et butikkvindu i Stockholm fikk jeg så øye på en bøyd sopransaksofon! Den var svært billig – og svært dårlig. Fabrikken gikk konkurs. Jeg har aldri senere funnet en saksofon av merket A. Santoni Parè. Merket er stadig et mysterium. Fabrikken holdt til like ved Como-sjøen. Men de lager visst oboer der i dag. Og jeg spiller fremdeles på min A. Santoni Parè sopransaksofon,» sier Jan Garbarek.