MONUMENTAL INTIMITET

Han fant en strek som ble den dirrende nervetråden i kunstnerskapet – og sluttet å male. Med en stoikers besluttsomhet og konsentrasjon har Jan Groth utforsket et fortettet landskap av poetiske spor. De bærer hemmeligheter. Streken hans er både nervøse utladninger og et majestetisk trykk; et hvitt, flerrende lyn – eller forsiktig utprøvende lysspor, sårbare, famlende – over nattsvart bunn. Groth har avlest en slags emosjonelle grafer fra et mytisk, men mektig statistikkbyrå. Han er mest kjent for sine enorme gobeliner, men har også arbeidet med streken som skulptur, i tre dimensjoner – og knirkende, ettertenksomme, langsomtgående fettstiftvandringer i sort strek på hvitt papir. Hans bruk av den gamle billedvevteknikken har vært tro mot vevstolens iboende muligheter og begrensninger, samtidig som Groth har vært banebrytende og nyskapende i utforskningen av sitt univers. Groths kunst er en storslagen feiring av den konsentrerte strekens lavmælte kraft – her møtes en arkaisk, evig ro – og rystelsene av utålmodig kolliderende jordplater.

«Jeg prøver seismografisk å nedfelle noe allmennmenneskelig. Mitt uttrykk er en lykkelig krysning av det monumentale og det intime,» sier Jan Groth.

Han er en av våre fremste kunstnere, er internasjonalt anerkjent og verdsettes nok – om mulig – enda høyere i USA enn i Norge. Groth er den norske (strengt tatt er han også halvt dansk) tekstilkunstneren som har oppnådd størst internasjonal suksess. Hans store utstilling i Guggenheim-museet i New York i 1986 vakte betydelig oppsikt og trakk mer enn 100 000 besøkende.

Karin Hellandsjø skriver i den monumentale monografien Tegn – Jan Groths kunst (2001) at tegningen binder hele hans skaperverk sammen. «Groths språk; tegnets, strekens, linjens dialog med flaten, fant først sitt uttrykk her, for så å utvikles i vekselspillet mellom tegning, skulptur og gobelin.»

TEGN FOR TIDEN

Møtet med den (alltid) blåkledde Jan Groth for denne boken finner sted i Galleri Riis i Oslo. Her har han en utstilling av nye fettstifttegninger i lite format og én skulptur i patinert bronse. Helsen har helt klart vært bedre (men også dårligere). Han tas imot som et elsket familiemedlem av galleriets stab. «Jeg møter fremtiden som en følsom, gammel mann fra en lenestol. Jeg har ikke trosset følelsene, men jeg har fattet mitt talents begrensninger. Det er en lettelse å erkjenne sin begrensning. Nei, jeg tar ikke meg selv høytidelig. Men jeg tar verket alvorlig. Jo nærmere jeg kommer det klare, jo mer komplisert synes andre at det er,» sier Groth med en unse oppriktig forbauselse i stemmen.

Per Maning har på uforglemmelig vis (selvsagt i sort-hvitt) portrettert Groths fingre og fettstiften, som med mye motstand skubber seg fremover på den hvite flaten, presses ned i papiret med voldsom håndkraft eller får en fjærlett berøring.

Jan Groth lager samtidskunst med eldgammelt verktøy og materialer. Fettstiften – «med tykkelse som en voksen manns ringfinger» – er alltid den hollandske Royal Talens. Firmaet ble etablert i Apeldoorn i 1899 av Marten Talens, som De Nederlandse Fabriek voor Verf, Lak en Inkt.

«Jeg går til eksesser og kjøpte mitt siste lager av Talens’ fettstifter i 1973. Jeg har til graffiti i skyene. Jeg har også kjøpt bunker med papir fra den tyske papirfabrikken Schoellers-hammer. Det går med mye papir – jeg kaster mye,» sier Groth. Papiret kalles R4, og fabrikken ble etablert i Düren av brødrene Schoeller i 1784.

VEVSTOLENE

«Først malte jeg triste bilder, og noen kjøpte jo dem jeg ikke klippet i stykker. Så kom veven, som i begynnelsen lignet mye på maleriene mine; med store, fete kontraster. Strukturen i teppet er så rik. Etter 1965 brukte jeg ikke malerpenselen mer, men brukte mye av mine krefter på store gobeliner.»

Groth levde i mange år som pendler mellom tre land: Norge, Danmark og USA. «Det er en drøm å skatte i tre land når du ikke kan regne,» bemerker han syrlig. Faren var skolemann, mens moren var dansk. Hennes bestefar grunnla De Bergske Blade (den gang Danmarks tredje største aviskonsern). Jan Groth ble født i Stavanger. «Far var raus. Han var en habil sportsmann, men ikke engang dét ble krevet av meg. Men så ble familiens sorte får ikke bare en svane, men professor i New York,» forteller Groth.

I 1961 reiste Groth til Amsterdam for å lære å veve. Han ble volontør ved Weverej d’Uil (Uglen), der også den danske veversken Benedikte Herlufsdatter arbeidet. De to skulle noen år senere bli gift, og inngikk også et livslangt, unikt arbeidsfellesskap. De skilte senere lag som ektefolk, men fortsatte å samarbeide tett om gobelinene – «på en enda bedre måte enn da vi var gift,» sier Groth.

Året før – i 1960 – hadde de anskaffet to enorme vevstoler fra Frederiksborg slott, hver med en bredde på 550 cm. Disse var bygget i 1905.

Sammen har Jan og Benedikte Groth laget 100 gobeliner. Det broderte sceneteppet for Det Norske Teatret er Groths største tekstilarbeid (det måler 9,5 meter x 22 meter), og ble utført av fem assistenter i Norge i 1985.

«Jeg har aldri hatt kommersiell appell. Men kuratorisk appell, ja. Den danske avantgardeskulptøren Sonja Ferlov Mancoba ble min mentor, og hun sa at egentlig arbeider man på det samme verket hele tiden. Det er en absolutt nødvendighet.»

DANSERE, NEW YORK

At Groth fikk innpass i det moderne dansemiljøet i New York, var av stor betydning for ham. Han ble blant annet godt kjent med koreografen og danseren Trisha Brown. «Jeg var bergtatt, danserne arbeidet med bevegelse i rom samtidig som de var tvunget til flaten. Jeg var jo aldri betatt av tyllskjørt og lampeskjermer. Ved å betrakte danserne skjønte jeg at jeg kunne lage bevegelse som stod helt stille.»

Groth skrev om dansescenen i New York i Aftenposten. «Jeg gjorde meg uunnværlig, i kulissene delte jeg ut deilige, våte håndklær. Noe jeg ubevisst hadde lengtet etter, fant jeg i New York. Galleristen Betty Parsons – som hadde representert kunstnere som Jackson Pollock, Robert Rauschenberg, Barnett Newman og Mark Rothko – var en liten og streng dame og minnet dels om en hund, dels om Greta Garbo [som var Parsons venninne]. Parsons så i 1971 mitt store gobelin bestilt til fylkesrådhuset i ’s-Hertogenbosch, Noord-Brabant i Nederland da det var utstilt i København. På 1970-tallet sørget Parsons for at jeg ble et turné-dyr – hun hadde kontakt med mange viktige museumsfolk. I 1974 hadde jeg en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Jeg var glad for at Per Hovdenakk fikk utstilt arbeidene mine hjemme i Norge – lenge var det som om jeg ikke ble fullt ut akseptert her. Jeg ble jo betraktet som amerikaner, mens alle her gikk i protesttog mot USA. Jeg fikk gjentatte forespørsler gjennom flere år fra New York School of Visual Arts, som ville at jeg skulle undervise der. I 1982 takket jeg ja. Og til min forbauselse gikk det godt. Skolen var elitær. Skolen ville ha stars. Og det var jo ikke jeg. Studentene ble mine barn, de ville leve i kunsten og var drosjesjåfører for å få råd til det. Atelieret mitt hadde airconditioning, og der kunne alle ‘barna’ presse seg sammen – som sardiner. Jeg var ikke så tett på eggen som de unge må være. Men jeg hadde en giftig tunge,» sier Groth.

Han forble professor i New York i 12 år.

TIL SETERS

Alberto Giacomettis tynne, uthungrede menneskeskulpturer betraktes ofte som en slags slektning av Jan Groths kunst. «Giacometti skreller av, og jeg legger til. Hans tegninger er som et spindelvev, med streker i luften. Han er en vidunderlig kunstner. Jeg blir høy på ham,» sier Groth.

Han sier at han tilhører de tause.

«Mange venter å møte en zen-munk. Tidligere i livet lignet jeg Henry Kissinger. Jeg var lubben og blid. Nå ligner jeg verket mitt,» sier han.

Jan Groth arvet en 250 år gammel husmannsplass i fjellbygda Dagali.

«Å kunne veksle mellom å bo på Heggeseth og i New York er deilig. Jeg rømte til fjells når jeg ble mobbet. Nå går jeg på kirkegården og setter margeritter på alle gravene. Jeg visste ikke at jeg var blitt sånn. Kanskje det blir slik når man nærmer seg døden?»

Den ledende danske skuespillerinnen Jo-hanne Luise Heiberg levde på H.C. Andersens tid – og han var også blant dem som skrev skuespill for henne. I 1881–1882 utga hun boken Et Liv gjenoplevet i Erindringer. «En kritiker kalte den beskt for Et liv gjenopløyet i erindringer. Er det ikke slik det er, da?» undrer Jan Groth.