UVESENTLIGE FORTELLINGER

Jens Johannessen er en supertanker i senmodernismens norske maleri, et kneisende klippefremspring, en kampestein av veldig format. Han nærmest snublet over det som ble hans genuine, nyskapende teknikk: de såkalte skjærebildene. Som kunstner erobret han allerede fra debututstillingen i Kunstnerforbundet i 1961 en sterkt voksende skare av entusiastiske tilhengere, så det til slutt lignet et alminnelig, ukontrollert hysteri.

Bildene hans er ofte strålende grensetilfeller. Her møtes en balstyrig abstraksjon med figurative fornemmelser i et hverken–eller og et både–og, illuminert og fargesatt som et sirkus.

Jens Johannessens bilder er nesten aldri malt med en fortelling for øye, de er ikke skapt med ordenes dramatikk og dramaturgi som ledestjerner. De er heller ikke lastet til ripen med ideologisk tankegods eller gudstilbedelse. Tilblivelsen av maleriene og grafikken har mer til felles med vulkanutbrudd – det er bare den buldrende og farlige vulkanen selv som vet når kaskader av lava skal slynges mot himmelen, og hvordan den skal størkne. Essensen er – kanskje – slik: Den storøyde betrakteren må skape sin fortelling i det ferdige bildet, når ildmørjen er blitt kald. Johannessens billedverden byr på en uendelighet av utfordringer, og like mange fortettede dramaer.

«Jens har den rastløse uro i seg. Det er så mange sterke krefter, de sprenger på, drar i alle retninger og er ikke lette å holde i tømme. Så vil han ofte virke uryddig, udisiplinert, utfordrende. Særlig overfor fremmede. Som den usikre, engstelige beskytter han seg mot angrep. Da kan han være en bøffel. Men innerst inne er han tynnhudet og skjør som porselen,» skriver Bernhard Rostad i praktverket om kunstneren (1975).

Advarselen er for klok og for innforstått til å kunne ignoreres. Den som innvilges audiens hos Jens Johannessen, og som så våger å stige innenfor, må være forberedt på alt. Som på et fandenivoldsk humør.

Arnold Haukelands Oksen Claes (Gill) står muskelsprengt i rommet ved siden av, som en fortettet klump av umåtelige krefter i bronsestøp.

«Haukeland var halvannen meter over skuldrene. Jeg har en historie, men den må du fanden ikke skrive,» sier Jens Johannessen.

KNIVSKÅRET

Det klare, nådeløse forsommerlyset flommer inn gjennom et stort vindu på Frogner. Sigarettrøyken driver; møtet med Johannessen er med ett definert som en film noir-scene. Han plasserer seg i en stol; sollyset sprenger på bakfra, Johannessen sees som en silhuett, som i en forhørsscene på vrangen.

På et bord ligger bøker: Donna Leon, Orhan Pamuk og den usannsynlig burleske finske historiefortelleren Arto Paasilinna. Alberto Moravias Det tomme lerret, som Anthony Burgess mente presist innfanget og oppsummerte den mannlige nihilisme.

Tre mintgrønne art deco-kaffekanner i ulik størrelse paraderer i en bokhylle, de er som bukkene i eventyret (en slags trøst er det at de til slutt overvant det store trollet i den buldrende fossen). De tre kannene fant Johannessen på et loppemarked. Det store oljemaleriet Erkeengelen Gabriel lener seg nonchalant opp mot en vegg.

«Den første maleriske impulsen? Det er jævlig vanskelig å svare noe klokt på. Nei, det er håpløst,» sier Johannessen. Hans-Jakob Brun finner at Johannessens maleri er sensuelt. Og bildene hans er så visst drenket i skjønnhet. Men Johannessens dekorative og ofte fargesterke maleri representerer også en skjønnhet som har eksplosiv kraft.

«Jeg var ikke noe ungdomsgeni. Jeg tror nok at jeg lette. Møtet med Lars Tiller og Roar Wold på Kunstskolen i Trondheim ble et slags startpunkt for meg. På Statens kunstakademi fikk jeg Reidar Aulie som lærer. Han var ingen stor lærer, og ingen teoretiker. Men han var et enestående fint menneske. Han var en sosial skikkelse, og svært radikal. I sin bror riksadvokaten var han ikke særlig glad. På 1960-tallet protesterte Reidar Aulie høylytt mot atomvåpen og viste seg frem i tog mot den amerikanske ambassaden. Som lærer var Aulie opptatt av elevene sine, som en litt for snill far. Han var ikke opptatt av formelle ting. Han underviste alltid fra elevens forutsetning. Var en fin kar, og ingen tøffing som mange andre professorer. Aulie så til at elevene hadde det bra. Han hadde kontakt med Diego Rivera fra parisertiden,» sier Johannessen.

Reidar Aulie gjorde hyppige turer bort til Victoria terrasse, der yndlingseleven Johannessen malte i et krypinn som Aulie hadde skaffet ham. Johannessen trivdes ikke særlig på Kunstakademiet. «Aulie kom innom to ganger i uken for å korrigere, men det ble oftest en samtale mellom oss. Hvordan jeg kom frem til mitt eget uttrykk, det må du spørre Gud om. Det tok mange år. Heter det ikke utvikling?» spør Johannessen.

En vårdag i 1960 kom Aulie innom Victoria terrasse, ifølge Rostads tekst. Johannessen hadde malt noen små landskapsbilder. Aulie var tydelig overrasket; han var stille en lang stund. Johannessen har senere sagt at hjertet hamret så høyt at Aulie måtte høre det. Så kom det, med lavmælt styrke:

«Du er maler, Jens.»

Den dagen spiste den unge kunstneren sin middag på Krølle Kro. Det var det første varme måltidet på 14 dager.

Han reiste ut, var i München, Roma, Paris. «Men jeg kom fort hjem igjen,» sier han. I Roma ble han nærmest lamslått av inntrykkene fra verdenskunsten – som Michelangelo i Det sixtinske kapell. Men det ble for mye. I tre måneder etterpå maktet han bare å male et par akvareller.

De såkalte skjærebildene hans ble til med lag på lag med maling i ulike farger – som ikke fikk tørke helt mellom hvert nye lag. Deretter ble noen av de ytre lagene snittet opp, fliker ble dratt til siden – og som om et sceneteppe ble åpnet opp, åpenbarte det seg ren magi. Så var det tid for ytterligere bearbeidelse, med andre teknikker. Disse bildene ble først presentert for publikum på Kunstnernes Hus i 1971 og bidro til en slags Johannessen-feber – som senere resulterte i en skarp kritikk mot det enkelte mente var en for markedstilpasset maler. Dette medvirket til at han sluttet å bruke denne teknikken – som altså var helt og holdent hans egen. «Det var et slumpetreff! Ofte er det rene tilfeldigheter som fører deg videre,» sier han.

Skolen i Athen regnes som et av de betydeligste av disse bildene. Galleristen Haaken Christensen fikk stor betydning som våpendrager i et ekspanderende kunstmarked.

K-141 KURSK

Johannessen har begjærlig grepet det han har funnet av verdi i samtidskunsten, og hele tiden søkt å omskape det til sitt eget. Som med popkunstens begeistring for tall og bokstaver, norsk folkekunst, røntgenbilder, collager, fotografier.

Johannessen har illustrert en rekke bøker forfattet av Peder W. Cappelen. «Jeg ble en malende skrivepartner for Cappelen,» sier han. I Paris laget han en litografimappe til Henrik Ibsens Brand. Flere betydelige akvarellsuiter (blant annet fra Tydal og Hallingdal) er signert av Johannessen, og han har gitt sitt akvarellmaleri monumentale dimensjoner. «Jeg har sølt litt med vannfarger,» sier han tørt.

Han ga seg monumentalmaleriet i vold, med den største selvfølgelighet.

På gulvet står et mørkt, langstrakt maleri. «Det er ubåten Kursk,» sier Jens Johannessen. Bildet fremkaller øyeblikkelige kuldegysninger.

Den 12. august 2000 sank den russiske ubåten Kursk i Barentshavet. Posisjonen var 69º40’N 37º35’Ø. Alle de 118 om bord omkom. Kursk ble liggende på 108 meters dyp, før den senere ble hevet, brakt til land og hugget opp. Det var den største angrepsubåten som noensinne var konstruert. Man vet nå at ikke alle mann omkom med en gang. De hadde tid til å skrible ned noen siste hilsener, før kulden i det dype mørket og mangel på oksygen gjorde sitt.

Jens Johannessens uhellsvangre ubåt er som alle dødsseilere et stumt mareritt. Og et bilde det er umulig å radere ut fra minnet.