Det kan absolutt hevdes at Jo Strømgren (født 1970) er en surrealistisk rebell. En frifant og tøylesløs, anarkistisk sjel. En absurdismens regent. Men det kan like gjerne være slik at Strømgrens viltre virke som scenekunstner i dypeste hemmelighet er tuftet på et stringent strategisk konsept. At en krystallklar, kynisk markedsanalyse har gjort ham i stand til å erobre et stadig økende segment av kulturmarkedet, som en sjangeroverskridende kulturell imperator. Eller? Her må også nevnes at Dag Solstad og Jon Fosse i harnisk angrep Strømgren da han medgikk at han så visst tenkte strategisk, som en merkevarebygger. En tredje, kanskje mer plausibel måte å betrakte Jo Strømgrens arbeid på kan hentes fra folkeeventyrenes repertoar: Han er en askeladd, triver med seg ting i forbifarten, stapper dem sorgløst i skreppa og henter greiene frem når passende eller upassende anledninger byr seg.

SPRÅKTULLBALLETS SERIØSE BALLETT

Jo Strømgren er koreograf, regissør, dramatiker, scenograf, ensembleleder og filmskaper (i filmens verden rubriserer han seg selv som «en midlertidig gjest»). Hans vei inn i kunsten var som danser. Da han fikk se Flashdance på kino, ble han en av Trondheims tolv mannlige dansere. Seksten år gammel startet han på Trondheim Ballettstudio. I et intervju med Dagbladet sa han at oppveksten og oppdragelsen var «beinhard, liberal og altruistisk». Han har tre brødre, alle ble sivilingeniører. Han holdt på å gå samme vei. Men så ble han rammet av kunsten.

Danselysten ble for alvor vekket under et utvekslingsår til Spania, gjennom netter med flamenco i en sliten del av Madrid, der musikk, lidende emosjoner og bevegelse på studioet Amor de Dios var et høyoktan heksebrygg. Han var fanget og ble utdannet ved Statens balletthøgskole – med et legendarisk høyt fravær. For unge Strømgren var det å være ute i det pulserende livet, natt og dag, langt viktigere enn å slite ned skolens dørstokk. Han danset i Carte Blanche Dansekompani frem til en skade plutselig satte en stopper for dansekarrieren. Med et kjølig konstaterende blikk i tidens bakspeil kan det muligens tilføyes et heldigvis. Koreografen og den ustoppelige generatoren av sceniske produksjoner fikk fritt spillerom. Han leder sitt eget Jo Strømgren Kompani, og han har siden 2012 også vært huskoreograf for Nasjonalballetten. Listen over produksjoner i nær sagt alle kriker og kroker av verden er så omfattende at den kan leses som logg over et fullkomment seirende kunstnerisk erobringstokt. Strømgren har tviholdt på en vidunderlig naivitet og er blottet for de psykologiske selvbegrensninger som nordmenn pleier å dyrke inntil selvutslettelse.

Mange av dem som har sett hans forestillinger, har stiftet bekjentskap med hans gibberish, gobbledygook eller kaudervelsk, også kalt slike ting som labbelensk og malebarisk. Ordenes elle­ville nonsens må ikke forlede en til å tro at de er uten betydning. Trolig vil dette store arbeidet med et slags scenisk nyspråk – som jo samtidig er en språklig benektelse – avstedkomme tunge akademiske avhandlinger. Strømgren, som ofte ute i verden får navnet sitt uttalt Stormbrain, har skapt sitt eget himkok av absurd tøv og tant. Språkleken er imidlertid også dønn alvorlig, den opphever alle logikkens stengsler, fjerner med et trylleslag alle begrensninger. Hans lingua cerebri tempestas (ja da, halvveis tullelatin) er ofte ladet med betydning, fornemmelser, emosjoner og hentydninger. Han konstruerer virksomt fjas. Nå skal det også sies at han er en ivrig student av fremmede språk, ja, på ekte. Som kinesisk.

Surrealismen var en revolt, en anarkistisk retning i kunsten fra rundt 1920. En stormvind feide inn med en enorm frihet. I André Bretons manifester for surrealismen, fra 1924 og 1930, het det at «kunsten bør innrette seg etter den uhemmede inspirasjonen», mens moralen skulle forholde seg til driftene og samfunnet til menneskene. Kunstnernes arbeid var å smelte drøm og virkelighet sammen. Skillet mellom det bevisste og det ubevisste skulle opphøre. Surrealistene rykket hardt i realismens fortøyninger. Salvador Dalí lot en elefant med lange, sivtynne bein gå på vannet mens rasende tigre, fra gapet av en uer som svømte ut av et granateple, angrep en naken, sovende kvinne. René Magritte konstruerte bilder som var umulige, men de var jo fullkomment mulige i drømmer – som et damplokomotiv som kommer i full fart ut av en peis. I teateret og litteraturen åpnet absurdismen til forfattere som Albert Camus, Samuel Beckett og Eugène Ionesco for virkeligheter som ikke går opp, for en omgåelse eller benektelse av logikken.

Her i dette absurde, surrealistiske landskapet trives Jo Strømgren som fisken i pannen. I en typisk tekst på egen hjemmeside erklærer han at arbeidet hans ikke har utspring i en spesifikk metode eller ideologi. Man kan heller ikke avdekke et varemerke – et trademark. «Hans mangfoldighet kan tidvis være vanskelig å definere, noen kaller ham et multidisiplinært geni mens andre avskriver ham som kun en dilettant. Oppfatningene varierer», heter det lakonisk i det som må leses som en slags kunstnerisk selvangivelse på hans egen nettside. Ambisjonen er temmelig klar: «Å nagle særdeles sørgelig menneskelig adferd.»

En særegen vri på melodramaet preger noen av hans egne teatertekster. Ellers har han regissert flere av Henrik Ibsens dramaer. Jo Strømgren har skapt flere enn 200 danseforestillinger. Her er dukketeater, opera- og dramaproduksjoner for eget kompani, og teatre og ballettkompanier som Ballet de l›Opéra National de Rhin, Wiener Staatsopernballet, Den Kongelige Ballett i København, Nürnberg Staatsoper, Staats­theater Braunschweig og Kungliga Balletten i Stockholm. Ved siste opptelling hadde arbeidet hans nådd frem til mer enn sytti land. Kanskje er det allerede blitt flere. USA, Russland, Iran, India, Taiwan, Ukraina, Kina, Australia, Burkina Faso, Irland, Israel, Italia og Tyskland er noen av nasjonene på listen.

I tillegg til Anders Jahres Kulturpris har Jo Strømgren blant annet mottatt Heddaprisen, Kritikerprisen og Telenors Kulturpris, samt filmprisen Gullrosen – Rose d’Or – i Sveits, for danse­filmen Naboen.

FOTBALLENS DANSETRINN

Balletten A Dance Tribute to the Art of Football (1998) har vært og er stadig viktig for ham. Her møtes dans og teater (og fotball!), fysisk lek og humor over et politisk dystert dyp. Det ga ham et massivt gjennombrudd, og han startet sitt eget kompani, støttet av Norsk kulturråd. Strømgren har aldri lagt skjul på at han vil ha publikum som en del av finansieringsbasen. Som kunstprodusent mener han at ansvaret for økonomien soleklart også ligger på ham. Dette har på ingen måte ført til klamme omfavnelser fra nyliberalister på kulturpolitikkens høyre bredd.

Ballettsjef Ingrid Lorentzen ved Den Norske Opera & Ballett skrev blant annet dette om Strømgren da han satte opp Stigma (2024), et rent danseverk: «Han er en ordkunstner av format, men velger å uttrykke seg i det ord­løse språket. Han får folk til å knekke sammen i gapskratt, men lager isteden et verk som tar opp i seg alvoret og uroens tid.»

Jo Strømgren har forklart at han observerer mennesker. Ganglaget. Har kroppsspråket noen særegenheter som avslører hvem vi er, bak fasaden? «Kroppen har utrolig mange flere adjektiver enn språket», sa Strømgren i et intervju med Dagens Næringsliv. Videre: «Jeg kan se for meg Donald Trump stå og pusse tennene før han skal legge seg. Og så tenker han: Det var kanskje litt dumt å sende den siste meldingen … eller var det det? Dét øyeblikket tror jeg forener oss. Det blikket i speilet. Den plutselige avgrunnen av tvil: Har jeg egentlig kontroll?»

Han har sagt at han aldri har hatt noen følelse av begrensning. Faren, marinbiologen, kalte ham «sprettgjøken», vi får tro det var et kjærlig kallenavn. Unge Jo var kanskje tretten år da han bestemte seg for å sy sine egne bukser, i rødt stoff. Med glidelås, legg og innvendige lommer. Han gikk med de buksene i flere år. Fordi foreldrene hans hver vinter var på miljøstasjoner rundt om verden, ble det mange vintre i utlendighet. Thailand, Sri Lanka, Malaysia, Mexico, Jamaica. Etter hvert ble det nok, selv for unge Jo. Faren spurte om han ville bli med til Tonga i et år. Han svarte nei. I dag vet han at de sta­dige oppholdene i andre kulturer fra han var liten, kombinert med en oppvekst som helt og holdent var norsk, har vært avgjørende for hvordan han arbeider som kunstner. Og for hans syn på verden og menneskene som bor i den.