For filmskaperen Joachim Trier (født 1974) er kinoen et hellig rom, en katedral. Dette er hans eksistensialistiske Theatrum Anatomicum, der det moderne menneskets sjelsliv – tomt, forhåpningsfullt eller grøftekjørt – underlegges disseksjonens skalpell. Florlett lek er også et verktøy. Hans spillefilmer, der manus alltid er skrevet sammen med Eskil Vogt, er presise utforskninger av selve filmmediets muligheter når sinnets irrganger granskes. Triers prosjekt er kolossalt og samtidig så såre enkelt i sin tilsynelatende hverdagslighet, og kan betraktes på flere måter. Her er utgravninger av den fantastiske alminneligheten. Studier av kulturens og relasjonenes omskiftelige mekanikk. Ren og skjær komikk. Joachim Trier har forstått dramaturgiens grense­løse potensial, ved å ignorere dens plagsomme regler og lovmessighet.

BRETTKONTROLL

Joachim Trier vil ikke stryke oss medhårs; det skal lugge, fortellingene gjør vondt, har rå smertepunkter, sirkulerer som kroniske inflammasjoner i tankebanene. Han portretterer byens medborgere, oftest unge voksne som skjener av gårde i selvsentrerte liv – uten staffasje, nakne, sårbare, ofte midt i nederlag og kriser og umulige valg. For plutselig, i neste scene, å sukre den eksistensielle smerten med et anstrøk av romantikk, en ettertenksom dose melankoli og presise stikk av komedie. Til det britiske filmtidsskriftet Sight & Sound listet Trier for mange år siden opp sine favoritt­filmer. De var regissert av Woody Allen, Ingmar Bergman, Stanley Kubrick, Alfred Hitchcock, Federico Fellini, Alain Resnais, Michelangelo Antonioni, Robert Bresson, Martin Scorsese og Andrej Tarkovskij. Triers tetfelt var en kresen fangst av sentrale filmer der dialogen – ikke action – har hovedrollen, fra Annie Hall og Hiroshima Mon Amour til Persona.

Selvsagt var hans forfedres bejublede innsats for filmen en viktig del av Joachim Triers oppvekst. Begge foreldrene arbeidet med film. Faren Jacob Trier var lydtekniker på en rekke filmproduksjoner. Hans arbeid nådde bokstavelig talt ut til en hel verden med Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix (1975) – da den hadde premiere, hadde Joachim bare passert sin første fødselsdag. Moren Hilde Løchen Trier har arbeidet som rådgiver for manusskriving og med dokumentaristiske kortfilmer. Morfaren Erik Løchen regisserte Jakten (1959). Denne sobre filmen var mer preget av den franske nybølgen enn av traust, norsk sosialrealisme. I filmhistorien står den som en søyle. Filminspirasjonen har utvilsomt vandret nedover generasjonene, og tatt bolig i Trier. Morfarens Jakten og hele Joachim Triers oeuvre henger sømløst sammen.

Da Joachim Trier var ung, var skateboard forbudt i Norge i mer enn et tiår. Det var en særnorsk og temmelig uforståelig posisjon. Skaterne ble henvist til illegal praksis gjennom 80-tallet. I dette miljøet, der rullende brett møtte pønken, befant brødrene Emil og Joachim Trier seg. Emil regisserte filmen Brettkontroll (2006), Joachim var en guttene som ble filmet. Brettet lærte Joachim å bryte alle regler, men også at da bør du helst være en virtuos. Noe han viste seg å være. I kommentarfelt til klipp på You­Tube blir Trier beundrende omtalt som en «badass skateboarder.»

Det hevdes, med et stort alvor som liksom skal gi en fyllestgjørende forklaring på en mengde unge menneskers karakter og karakterbrister, at folk som Trier tilhører Generasjon X. De kom seilende med pønken og jappetiden. De var slackers med døgeniktenes intellektuelle pretensjoner. Som halvstuderte halvintellektuelle baristaer holdt de byenes økende antall kaffe­sjapper gående. De dyrket ironien, ofte giftig, som om det var det nye viddet. Det resulterte selvsagt i dysfunksjonelle relasjoner og et avstumpet følelsesliv. Men blås i det! Neste scene!

Eller, i et alternativt take: Dette ga Joachim Trier et rikt og utømmelig råstoff til hans filmatiske utforskninger.

METROPOLIS OSLO

Han fikk sin filmutdannelse fra Den Europæiske Filmhøjskole i Ebeltoft og National Film and Television School i London. Trier laget en rad kortfilmer. Den første, Fatal Strategies (1995), hadde Mads Ousdal i hovedrollen. Procter (2002) startet innhøstingen av priser, med Eskil Vogt som medforfatter av manuset. En mann, Procter, oppdager at en hvit Saab 900 brenner i garasjeanlegget, og at et videokamera dokumenterer det som viser seg å være et selvmord. Dette opptaket er en sentral størrelse i filmen, slik Triers filmberetninger ofte handler om ulike aspekter ved filmens natur.

Fra den første av Triers spillefilmer blir det klart for alle at han er en usedvanlig original filmbegavelse. Hans Oslo-trilogi sparkes friskt i gang med spillefilmdebuten Reprise (2006). Filmen er breddfull av humor og abrupte vendinger, men beveger seg i rykk og napp mot stort alvor, psykoser og elendighet. I denne filmen, som i de påfølgende, viser Trier Oslos forbløffende rike scenografiske muligheter. Anslaget er to aspirerende forfattere, spilt av Anders Danielsen Lie og Espen Klouman Høiner, som skal poste hvert sitt bokmanus. Triers lek med tiden og kløktig bruk av voiceover er allerede i full gang.

Regissørens mesterklo viser seg også i valg av skuespillere. Anders Danielsen Lie er barnestjernen fra Erik Gustavsons finstemte Herman (1990), basert på Lars Saabye Christensens roman. Danielsen Lie har hatt store, krevende roller i mange av Triers filmer, og også i en rekke andre filmproduksjoner. Med sitt følsomme spill er han mannen som kan innta enhver karakter.

Oslo 31. august (2011) er en dyster historie. Det sjelelige mørket er et bunnløst skogstjern. Anders Danielsen Lie eksellerer som Anders, en tørrlagt rusavhengig – som er i ferd med å sprekke. Umulige valg tårner seg opp etter et mislykket, og kanskje halvhjertet, selvmordsforsøk. Filmen er full av smerte. Oslo, og særlig sentrum og dens umiddelbare vestkant, gir filmen en autentisk tyngde. Gjennom et døgn, inkludert en lang sommernatt som ender opp i Frognerbadet siste dag før det stenges for sesongen (derav tittelen), følger vi vår mann på drift mot undergangen. Siste stasjon på lidelsens vei er barndomshjemmet, som er i ferd med å pakkes ned.

Verdens verste menneske (2021) avslutter serien med Oslo-filmer. Igjen tar Trier og Vogt presist pulsen på sin tid. Julie, spilt av Renate Reinsve, nærmer seg 30 år og lurer på når livet egentlig skal begynne, og hun starter det, som mange gjør, gjentatte ganger. Nye forhold, nye samboerskap, nye jobber. Et stort spørsmål forfølger henne: Vil jeg egentlig ha barn? Igjen er Oslo så viktig at byen gjerne kunne figurert på rollelisten. Da filmen ble vist på filmfestivalen i Cannes, beskrev The Guardian den som en
«absolutely gorgeous relationship comedy».
Renate Reinsve bærer filmen, godt hjulpet av Anders Danielsen Lie og Herbert Nordrum. Reinsve fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle, mens filmen var nominert til Gullpalmen. Leken med tiden utføres mesterlig; i en sekvens fyker Julie – opprømt og bestyrtet over et avgjørende valg hun er i ferd med å ta – gjennom Oslos gater i tankene, mens selve tiden og bevegelsen fremover for alle andre har frosset og står bom stille. Det langstrakte øyeblikket av cinematisk magi er utrolig lekkert og virkningsfullt.

SJELSLIVETS ANATOMI

Triers første engelskspråklige spillefilm var Louder than Bombs (2015). Rollelisten er befolket med stjerner som Jesse Eisenberg, Gabriel Byrne, Isabelle Huppert, David Strathairn og Amy Ryan. Trier skapte en dirrende, fortettet saga der løgner, ambisjoner og familierelasjoner viklet seg sammen – og ut igjen. En kvinnelig krigsfotograf, moren i familien, dør i en voldsom bilulykke. Men hvem eier denne historien? Hva er sant? Filmen ble tatt opp i New York, men for et amerikansk filmpublikum hadde den et umiskjennelig europeisk avtrykk i sin kretsing rundt valg og konsekvenser. Fortellingen er en langsom og intens emosjonell opprulling.

Med gyseren Thelma (2017) viste Trier at han ikke er låst fast i én sjanger. Horror-elementet kommer sakte sigende. Filmen beveger seg uanstrengt mellom et strengt, kristenkonservativt Vestland og et løssluppent, frigjørende studentliv på Blindern. En forelskelse og seksuell oppvåkning gjør det klart Thelma har enorme, og svært skumle, mentale krefter.

Joachim var medregissør på broren Emil Triers dokumentarfilm Den andre Munch(2018). De fulgte forfatteren Karl Ove Knausgård, en åpenbar åndsbror av dem begge, under hans arbeid med utstillingen Mot skogen for Munchmuseet.

Joachim Trier og filmene hans har fått en haug av priser fra filmfestivaler på begge sider av Atlanteren. Verdens verste menneske fikk to Oscar-nominasjoner. Det publiserte manuset til Verdens verste menneske avsluttes med en samtale mellom Joachim Trier, Eskil Vogt og forfatter Mattis Øybø. Her sier Trier blant annet:

Olivier Bugge Coutté, som har klippet

alle filmene våre, pleier å spøke med

meg om dette: De jævla coming of

age-filmene deres, hva handler det om,

egentlig?! [...] Vi er opptatt av tiden

som et tema. Og smerten av tiden er

det dramatiske element, for å si det

generelt. I Verdens verste menneske

handler det om å forholde seg til døden.

At noe kommer til en ende. At ting tar

slutt. Hverken mer eller mindre.

Joachim Trier er en fremragende sjonglør i sjels­livets anatomiske sirkus. Hic locus est ubi mors gaudet succurrere vitae. Denne inskripsjonen står over inngangspartiet til mange anatomisaler i Europa, også i Oslo. Oversatt til norsk: Her er stedet hvor døden gleder seg over å hjelpe livet. Den underfundige aforismen ble først brukt i det anatomiske teateret i Padua i Italia på slutten av 1500-tallet. Den siste filmen fra Trier og manus­makker Vogt, Affeksjonsverdi, fikk en bejublet verdenspremiere på filmfestivalen i Cannes i mai 2025. Renate Reinsve har igjen hovedrollen i et sterkt ensemble som denne gangen også består av Stellan Skarsgård, Elle Fanning og Inga Ibsdotter Lilleaas. Filmen utforsker det trøblete forholdet mellom to søstre og deres eksentriske, fraværende filmregissør-far. Den ble belønnet med en historisk langvarig stående applaus – og festivaljuryens Grand Prix.