STRANDEBARM OG BECKETT

En mann kledd for sorg og fallitt siger som en tungrodd pram nedover mot byen fra Slottets nærmeste naboskap, fra en æreshybel i Grotten. Sommerlyset er en nyslipt skalpell. Mannen fra Strandebarm er en grubler og ser ut som om han er bygget for de mørkeste vinterdagene. Men skinnet lyver og bedrar. For gjennom Jon Fosses skrifter flyter en overraskende rik åre av mørk humor og galskap.

«I mitt eget selvbilde var jeg en svartsynt, ung mann da jeg skrev min første roman i 20-årene. Så gled jeg mer og mer over mot det komiske. Som teaterdikter er jeg tragikomisk. God komikk skal ikke være intendert. Plutselig kan noe skje som gjør situasjonen komisk – og det samme øyeblikket i en teaterproduksjon kan også være trist og tragisk. I selvbildet balanserer jeg i det urene,» sier han.

Jon Fosse har et djevelsk spellemannsglimt i øynene under taket på kafételtet som kryper opp mot Løvebakken. Ber om kaffe med melk, og vann i glasset. Hardangermålet flyter mektig, med flere tonn tvisyn i replikkene. Han kan fremstå som en kar som har løftet kampesteiner i lange tider, det har røynet hardt på, men ennå er han ikke tappet helt for krefter. Overfladisk betraktet skaper Jon Fosse stor litteratur og dramatikk ved å knipe igjen, forenkle. Han stagger ordflommen. Men Fosses signatur er langt mer enn en metode, den representerer et poetisk blikk på historien og på de krefter menneskene må rå med. Som endeløse ekkosløyfer kveiler setningene seg rundt og rundt. Ofte fornemmes ubehag, smerte, stum sorg, en uro, prøvelser som er for store å bære, den bunnløse melankolien til Lars Hertervig.

Han debuterte med romanen Raudt, svart i 1983 og skrev flere romaner, diktsamlinger, barnebøker og essays. Nokon kjem til å komme var det første teaterstykket Fosse skrev, men det ble først oppført i 1996:

Og her skal berre vi to vere saman

her skal vi to vere saman

åleine saman

Åleine i kvarandre

Og hit skal ingen komme

Først i februar 1994 debuterte han som dramatiker med Og aldri skal vi skiljast, først satt opp på Den Nationale Scene i Bergen. I dag er Jon Fosse en av vår tids viktigste forfatterstemmer – og vi deler ham med hele verden. Han er oversatt til over 40 språk. Antall teaterpremierer rundt om i verden nærmer seg ett tusen. Etter Henrik Ibsen er Fosse den mest spilte norske dramatikeren.

Ofte trekkes en massiv forbindelseslinje mellom Samuel Beckett og Jon Fosse.

«Jeg likte å lese Beckett da jeg tok hovedfag i litteraturvitenskap, særlig dramatikken. Jeg hadde et nærmere forhold til teater som tekst, og ikke som teater. Beckett hadde en tydelig stemme. Jeg var jo redd for å skrive som ham, men alle bruker noe av Beckett. I Nokon kjem til å komme skrev jeg motsatt av grunnkonseptet i Vente på Godot: ikke vente, men komme. I mine mer realistiske dramaer, og i mer svevende teks-ter som Svevn (2005) og Skuggar (2006), har jeg vanskelig for å se mye av Beckett. Gjentagelsen er et grunngrep – men hvem har ikke det, da? Jeg er fremdeles mer interessert i dramatikken som litteratur, samtidig som jeg har stor glede av teateret når det er bra. Men det kan være lenge mellom hver gang. Når teateret er på sitt aller verste, vil alle bare gå hjem!» sier Fosse.

PARIS OG GUD

I 1999 ble Nokon kjem til å komme satt opp av den franske teaternestoren Claude Régyi Théâtre Nanterre-Amandiers som Quelqu’un va venir. «Det gjorde et veldig inntrykk. Det var en av de første oppsetningene av mine stykker utenlands. Jeg hadde en fornemmelse av at han hadde forstått. På scenen snakket skuespillerne langsomt, og de beveget seg langsomt. Når stykket spilles i Norge, tar det gjerne omtrent én time. Her tok det to timer og 15 minutter!» forteller dramatikeren.

I 2010 satte det franske nasjonalikonet Patrice Chéreau opp Fosses Rêve d’Automne (Draum om hausten) i Louvre. Han var da engasjert som gjestekurator ved museet. Det ble en eksepsjonell produksjon. «Stykket ble spilt i selve kunstsamlingen, ikke langt fra Leonardo da Vincis Mona Lisa. 45000 mennesker så den produksjonen. Sommeren etter satte han opp I am the Wind (Eg er vinden) på Young Vic i London. I en periode ble det produsert mange Fosse-oppsetninger i Tyskland. Men nå tror jeg det er i Frankrike jeg har flest teaterproduksjoner,» sier Fosse.

Prosaen hans er ikke påvirket av østerrikeren Thomas Bernhard. «Mitt første møte med Bernhard var i en dansk avis, en nekrolog over forfatteren og dramatikeren, i 1989. Da hadde jeg skrevet prosa på mitt vis ett tiårs tid uten å kjenne til Bernhard i det hele tatt. Da jeg oversatte hans stykke Vor dem Ruhestand – direkte oversatt blir det noe sånt som Før pensjonisttilværelsen – var mitt tittelønske Før kvila. Men det var allerede bestemt at den norske tittelen skulle være Himmlers fødselsdag – som sikkert er mer salgbar. Premieren på Det Norske Teat-ret blir i oktober 2012. Min neste oversettelse blir Georg Büchners Woyzeck, som allerede er oversatt til bokmålsnorsk av Jens Bjørneboe. Høsten 2012 gir jeg også ut en smålåten diktsamling: Stein til stein. 39 dikt og 1 salme.»

I «Ord, tanke, musikk» fra essaysamlingen Frå telling via showing til writing (1989) skriver Fosse at Gud og den realistiske romanen begge er døde. «Nå kunne jeg aldri drømt om å formulere meg så bastant. Friedrich Nietzsche skriver at Gud er død. Det har festet seg nesten som et intellektuelt slagord.Men ja, jeg lytter etter et skjult gudsnærvær i den diktningen jeg leser. Tarjei Vesaas’ Båt om kvelden, som jeg leser om igjen nettopp nå, synes jeg er en fabelaktig roman i så måte. I mye av det jeg har skrevet, er det en slags religiøs søken, eller lengten. Jeg meldte meg ut av kirken som 16-åring, men meldte meg inn igjen i Den norske kirke for flere år siden. Den dimensjonen – det metafysiske – måtte ha sin plass, sitt hus. Noen må snakke om det hellige, påstå at det finnes,» sier Fosse, som selv regner seg som kristen.

KVEKERE OG KARDINALER

Jon Fosses bestefar kom fra kvekermiljøet. «Det blir nesten så sekteristisk at det blir meningløst. Kvekerne dyrker hverdagsmystikken, det er store undre i hverdagen. Kvekerne tok protestantismen helt ut. Men jeg er også fascinert av den katolske kirken, så å si det motsatte av kvekerdommen. Men å konvertere til katolisismen kjennes likevel feil. Jeg tenker at jeg i beste fall er en brukandes poet. Det får bli mitt bidrag.»

Han forteller at han for et par år siden, som den eneste skandinaven, var en av 220 kunstnere fra hele verden som ble invitert til å møte Pave Benedikt XVI i Det sixtinske kapell i Vatikanet. Regissørlegenden Robert Wilson var der også. «Først samlet kardinalene og de inviterte kunstnerne seg. Et guttekor sang. Så kom paven, gammel og skjør. Jeg tror essensen av det paven sa, var omtrent slik: Om kunsten ikke trenger Kirken, så trenger Kirken kunsten, kanskje for å opprettholde en slags åndelighet i samfunnet.»

Fosse ga i 2007 ut Andvake, en kort, smertefull og poetisk kjærlighetshistorie der noe grusomt vaker like under overflaten. Den lysende vakre boken handler om Alida og Asle som kommer til Bjørgvin. De er bare 17 år. Hun venter barn. Snart snør det, og ingen vil gi dem husly. «Jeg forsøker å lytte mer enn jeg tenker og planlegger. Jeg hadde lyst til å skrive prosa igjen etter fem år, og begynte bare. Og tro meg eller ei, jeg tenkte ikke på parallellen til Juleevangeliet. De to i boken gjennomlever en grunnsituasjon svært mange unge mennesker i dag må gå igjennom. Jeg har lagt fortellingen til Bjørgvin, til en ubestemt fortid, til gamle dager, en slags mytisk fortid.» Fortellingen fikk sin fortsettelse med Olavs draumar (2012).

Jon Fosse har aldri skrevet for hånd, bortsett fra i skoletiden. Et sted har han også en gammel reiseskrivemaskin. Men han tilhører de tidlige mac-frelste. «Jeg var også en av de første som skaffet meg en iPad, men den fant jeg meg ikke til rette med. Jeg arbeidet på en DOS-pc på 1980-tallet, det var bedre enn en skrivemaskin, men å få en mac i hendene for første gang var fantastisk – som den første klossen av en maskin, før den første bærbare. Windows-pc-en er jo et slags tjuveri. Det er rart å tenke på at Apple for ikke så mange år siden var på konkursens rand, og at det i dag er et av verdens største selskaper – med mer kontanter enn den amerikanske staten. De holdt på med sitt, og vant til sist.»

I essayet Litteratur (1990) skriver han at han er plaget av ambivalens. Han er omgitt av flere tusen bøker, selv om «noko i meg misliker bøker». Han setter opp gode bøker ogsom størrelser som står i et steilt motsetningsforhold.

I en programtekst for Nationaltheatret (1996) streker han opp en sammenheng mellom Ibsen, James Joyce og Beckett. Han tar utgangpunkt i Harold Blooms tese om at det meste av moderne litteratur er skrevet i et eller annet forhold (helst motsetningsforhold) til Shakespeare. Dette gjelder Ibsen. Joyce skrev med et bevisst forhold til Ibsens tekstunivers. Og Beckett «skreiv fram sin reduksjonistiske språk- og menneskevisjon nettopp som en slags negasjon av Joyces ekspanderande romanspråk». Fosse skriver at «den tilbakehaldne og begrensande litterære musikaliteten» er det viktigste hos Beckett, ikke de litterære anti-konstruksjonene. «Men derimot den sjel som vibrerer i setningsarbeidet. Det er for meg det genuint beckettske.»

Kanskje nærmer vi oss også det genuint