Artisten, komponisten og tekstforfatteren Kari Bremnes (født 1956) debuterte som plateartist i 1980 med Folk i husan, som hun utga sammen med sin eldre bror Ola. Gjennombruddet kom med platen Mitt ville hjerte i 1987, der hun sang dikt av den danske lyrikeren Tove Ditlevsen og som hun fikk Spellemannprisen for. Etter dette kom en rekke gjennomarbeidede soloalbum, og nye Spellemannpriser fulgte i 1991 og 2001. For sin innsats er hun hedret med blant annet Medaas­prisen, Einar Skjæraasen-prisen, Vidar Sandbeck-prisen, Tekstforfatterfondets ærespris og Prøysenprisen.

VELLYKKET DATING

Det er for Bremnes stor forskjell på en planlagt og organisert plateproduksjon og en live-konsert. Hun har sagt at en plate er som et ekteskap: «En skal tenke seg om og en har tid til å vurdere frem og tilbake, men en konsert er mer som en date, en må bare kaste seg ut i det og la det stå til.» Kari Bremnes har vist gjennom førti års opptreden at hun er særdeles god til å date. Hun har med stor suksess turnert Norge rundt og dessuten blant annet i Japan, Tyskland og Frankrike.

Kari Bremnes vokste opp i Svolvær i Nordland. Hun er datter av rektor og forfatter Ole H. Bremnes, og hun har to anerkjente musikerbrødre, Ola og Lars. Ole H. Bremnes’ forfatterskap handlet om nordnorsk kultur og lynne, og alle tre barna har med stor suksess fremført farens tekster. Som nittenåring flyttet Kari til hovedstaden for å studere, hun leste nordisk, historie og teatervitenskap ved universitetet. Før artistkarrieren tok av, arbeidet hun blant annet som journalist i avisene Nationen og Aftenposten.

Men det var musikk hun ville drive med. «Sangene stod i kø inne i hodet», sier hun selv. Sangene måtte ut. Kari Bremnes tilhører en generasjon artister hvor nettopp teksten er grunnleggende i formidlingen. Hun skildrer med stolthet Lofoten på klingende dialekt. En kan snakke om musikalsk familietilhørighet og nordnorsk forankring, men Bremnes er i sine tekster en universell historieforteller og en klar observatør. Hun forteller små og noen ganger større historier. De er poengterte, ofte rørende og gripende, men utleder alle noe allment og universelt.

Her er hun i forlengelsen av den nordiske etterkrigs-visetradisjonen med Alf Prøysen, Alf Cranner, Lillebjørn Nilsen, Evert Taube, Olle Adolphson og Cornelis Vreeswijk. Hele denne generasjonen er igjen påvirket av den nordamerikanske visekulturen, der artisten er alene med gitaren, på flygelkrakken eller spiller med et lite band. Her kan nevnes verdensnavn som Pete Seeger, Bob Dylan, Joni Mitchell, Carol King og Leonard Cohen. Betydningen av denne tradisjonen er uvurderlig, særlig for de som vokste opp på 60- og 70-tallet. Denne generasjonen ble preget av en ny politisk bevissthet som gjorde at tekstene i en helt annen grad enn før ble formidlere av opprør og kritisk refleksjon.

En sang hvor teksten er så sentral, er imidlertid også avhengig av en melodi som kler den ofte noe dystre teksten. Tekst og melodi må passe sammen. En kan si at Bremnes’ tekster kler en melankolsk grunntone, det er en «blå» stemning i hennes melodier og i hennes fremføring, som til de grader underbygger teksten.

DET SOM ER MELLOM OSS

Kari Bremnes samarbeider alltid med etablerte musikere som har stor integritet i en rekke musikkmiljøer. En kan fastslå at hennes mangeårige samarbeid med plateselskapet Kirkelig Kulturverksted og den anerkjente produsenten Erik Hillestad har båret frukter. Etter 1987 har hun utgitt egne tekster og egen musikk, men hun har også fortsatt å lage sine egne tolkninger av andres tekster.

Sangen «Alle vet jo det» er en Leonard Cohen-cover. Den er fra albumet Hadde månen en søster – Leonard Cohen på norsk fra 1993, som fikk en enorm suksess både kommersielt og blant anmeldere og kjennere. Det heter seg når det gjelder plater, at originalen er best, men det er ikke alltid sant. Dette er og blir Bremnes’ låt.

Hver gang noen sier: «Dette er – konfidensielt – Dette er mellom oss», kan en tenke på Kari Bremnes som synger ganske så oppgitt: Hallo, «Alle vet jo det», dersom en virkelig vil vite, er det lite som kan holdes skjult og den fasaden vi holder oppe, tilhører egentlig bare et tapt og falskt borgerskap. Det er noe resignert og fatalistisk over teksten. Vi vet egentlig at ting kan ende katastrofalt, men vi gjør likevel ingenting med det. Andre strofe går slik:

Alle vet at skipperen er gått på fylla /

Alle vet at skipet ikke tåler sjø /

Alle går og føler seg ganske ute /

Som om bikkja eller faren var død /

Alle vet at kreditt er dyrt og hellig /

Alle vil bli bedt ut på Bagatelle /

i Bygdøy allé / Alle vet jo det

Kari Bremnes har tolket sangene til teologen og salmedikteren Petter Dass og dermed løftet tekstene inn i vår samtid. Hun har også formidlet Edvard Munchs tekster. Munch hadde et usedvanlig sterkt uttrykks­behov, og ved siden av en stor malerisk og grafisk produksjon skrev han også. Tekstene står ofte i tett forbindelse med kunsten hans. Tidligere kunsthistorikere syntes at skriftene ikke holdt et særlig høyt litterært nivå, og kanskje derfor har de lenge blitt liggende nærmest gjemt og glemt i Munchmuseets arkiv. Ved å tonesette noen av dem og framføre dem som sanger har Kari Bremnes aktualisert Munchs tekster og gitt dem nytt liv.

For i en sang å kunne si noe allment på noen få minutter, må teksten fenge og gjøre inntrykk. I singelplatenes storhetstid var den tilmålte tiden 2 minutter og 28 sekunder. Med tiden har det kommet mye større variasjon i gjennomsnittslengden på en låt, men det er uansett viktig for visekunstnere å fortelle sin historie relativt raskt og poengtert. Dette mestrer Bremnes til fulle.

DET ALLE JO VET

I Bremnes’ kanskje mest kjente og spilte låt, «Københavnerkneipe», går fortelleren med kjæresten i Københavns historiske bakgater.

Vi hadde gått langt i gamle brosteinsgate /

Brosteinsgater som ikkje er lagd for stilett /

vi gikk der husan står trangt /

vi behøvde ikkje å prate /

det va sommer /

og gikk vi sammen ganske tett

Det åpner altså med sommer og hygge på kjærestetur, som så avløses av et hardt og brutalt stemningsbrudd gjennom et møte med den akterutseilte, resignerte og alkoholiserte tenåringsjenta fra Senja som de møter på et københavnsk mørkt vannhull. Et flyktig møte som vekker, hos dem og også hos lytterne, medlidenhet og maktesløshet.

I «En elsker i Berlin» overhøres en samtale fra et nabobord hvor en eldre kvinne forteller om en håpløs forelskelse fra en svunnen tid. Hun erindrer drømmer som måtte gå galt:

Vi satsa det vi eide for ett nu /

ei retning for en rystelse /

det sikre for ett sting /

Det va´kje nå fornuft i det vi gjorde /

men kemkan temme dønninge og be dem om å /

snu? / ikkje æ / ikkje du

Også her finner vi noe de fleste av oss kan ha opplevd, eller i hvert fall kan assosiere noe med. Her er visdomsord om håpløs, naiv drøm om at noe vidunderlig vil skje. Det ligger i den menneskelige natur å ha urealistiske drømmer. Bremnes forteller ofte slike historier. De blir allmenne fordi vi kan kjenne oss igjen i dem.

Gjenkjennelse og livsvisdom, hvordan vi tilnærmer oss små og store hendelser i livet, finner vi også i sangen «Nå har vi det helt fantastisk allerede». Alle, i hvert fall de fleste menn, kjenner kvinner «som va som vanlig litt for sein», ikke er fornøyd med flysetet og flymaten, ikke fornøyd med hvordan hun ser ut på håret og synes mannen engasjerer seg for lite i detaljer. Og kvinner kjenner en rekke menn som overhodet ikke orker all diskusjon om småting, og all planlegging, særlig før frokost, om en bare skal en liten tur til Paris. Små uenigheter mellom to mennesker, som sier noe generelt om tilnærmingen vi har til hverandre og til selve livet.

På denne måten bryter fortelleren, altså Bremnes, inn i våre små eller noe større liv. Det universelle i disse kanskje hverdagslige tablå­ene gjør Kari Bremnes til en stor historieforteller. Men når vi tenker oss om, når det gjelder Kari Bremnes: «Alle vet jo det, ja alle vet jo det».