TILSLØRT METODE

De har visst mistet den nøyaktige tellingen over hvor mange skjønnlitterære verker de har lost inn i den norske bokheimens trygge havn og hyller, men det nærmer seg ett tusen bøker. Som oversettere er Kari og Kjell Risvik levende legender. I løpet av en unik oversetterkarriere som har passert 46 år, har de oversatt fra 14 ulike språk. For tiden konsentrerer de seg om spansk, portugisisk, katalansk, italiensk, fransk, tysk, engelsk, hebraisk og svensk (les gjerne den foregående setning én gang til!).

De har oversatt 21 vinnere av Nobelprisen i litteratur. Og de er autodidakter.

En hel nasjon av skrivende og lesende står i takknemlighetsgjeld til ekteparet. De har sørget for å oversette litterære mesterverker slik at de forblir litterære mesterverker – også på et nytt språk som norsk.

Risvik-paret har åpenbart funnet frem til en metode. Hvordan de to samarbeider om tekstene, forblir imidlertid en mysteriøs og uutgrunnelig hemmelighet. «Vi har gitt opp ethvert forsøk på å forklare hvordan vi arbeider. Det er en kunstnerisk prosess. Det fletter seg bare sammen, og er også en temperamentssak. Jo, det er faktisk litt upresist sagt – men vi kan ikke si det på noen annen måte,» sier Kari og Kjell Risvik.

KJÆRLIGHETSARBEIDET

De bodde – og oversatte – i Telemark, i 16 år. Det var uveisomt opp mot Rauland, 700 meter over havet. De to har beholdt en vilje til å være private og hegne om sin egen eiendommelighet. For å kunne legge ned en så massiv arbeidsinnsats gjennom et langt oversetterliv har dette vært nødvendig. Omsorg for andres diktning og språkarbeid krever ro og konsentrasjon, i time etter time. De kan gjerne rubriseres som språk-geeks, en slags syntaksens og glosenes nerder. Men oversettelsene er bare halve historien om Risvikene. Svært få i den norske bokindustrien kjenner dem. Likevel er de imøtekommende og høyst levende mennesker og inviterer inn i sitt bokhjem i skogkanten på Ellingsrudåsen. Hunden Saga finner veien gjennom rom med rike hyllemeter av bøker. Her gir Risvikene også sitt stille bidrag til integreringen: Nabolagets innvandrerbarn får stadig vekk bøker av dem.

Risvik-paret fikk Riksmålsforbundets oversetterpris for Gabriel García Márquez’ Hundre års ensomhet. «Da ble vi oppmuntret til å tro at vi kunne leve av det – og samtidig være fri. Det var Gordon Hølmebakk i Gyldendal som oppdaget talentet vårt. Og nei, vi har vel ikke tenkt på oversettergjerningen som en finere form for løsgjengeri,» sier de to.

Kjell Risvik lærte seg hebraisk for 35 år siden. Han leser arabisk også. «At jeg ble betraktet som et vidunderbarn, er ikke bare kokettering. Å lære språk er tidkrevende. Det gjelder ikke å lære alle glosene, men finne sammenhengene i språket. Jeg kunne i sin tid lære noen hundre nye gloser hver dag,» sier han.

Jan Kjærstad skriver i essaysamlingen Menneskets matrise (1989):

«En krevende oversettelse er et kjærlighetsarbeid. Gode norske oversettere kan ikke verdsettes høyt nok. Jeg tenker på personer som Kari og Kjell Risvik, et team bak bøker som Patriarkens høst (Garbriel García Márquez), Flyndra (Günter Grass), Se kjærlighet (David Grossman). Jeg lærer mer norsk av disse enn av å lese mine norske forfatterkolleger, og da sikter jeg både til stil og vokabular. Det kan virke som om det er oversetterne som for øyeblikket skriver vår nasjonallitteratur.»

«Vi setter stor pris på Kjærstad. Han har vært oppmuntrende,» sier Risvik-paret.

Kari og Kjell Risvik har oversatt alle de store skrivemesterne fra Latin-Amerika; argentineren Jorge Luis Borges’ fantastiske fortellinger, colombianeren Gabriel García Márquez’ lukt- og fargesterke beretninger i den magiske realismen, Perus Mario Vargas Llosa – drønnende som i Dommedagskrigen, en politisk skalpell, og dampende erotisk. Nå oversettes den sent-rale Vargas Llosa-romanen Samtale i katedralen (1969), hvor diktaturet danner bakteppet. Kjell Risvik har redigert, presentert og oversatt to bind med latinamerikanske noveller for Den norske Bokklubben (1980).

Fra portugisisk har de viderebrakt mesterverkene fra José Saramago og António Lobo Antunes. Den skrivende psykiateren Antunes er ifølge Kjell Risvik enda bedre enn nobelprisvinneren Saramago. Antunes’ hovedverk Fado Alexandrino (1983) er skrevet i en slags bevissthetsstrøm, og handler om fem krigsveteraner som møtes igjen, ti år etter Portugals kolonikrig i Mosambik i 1970. Katalaneren Jaume Cabré og italieneren Claudio Magris – kanskje særlig Donau – hører også til Risviks favorittliste.

De har med stor glede oversatt alle utgivelsene fra Günter Grass siden 1978. «Han er nøye. Og han er vanskelig, han finner opp sine egne ord og skaper en helt ny tysk. Grass velger sine ord med stor omhu, og ingen får oversette hans tekster før de har vært med på et seminar om den aktuelle boken. Men noe av det mest krevende vi har gjort, er nok oversettelsen av engelske Thomas de Quinceys En opiumspisers bekjennelser fra 1822.

ODE TIL 318 MÅLTIDER

At Kari og Kjell Risvik dukker opp på et par av sidene i det monumentale gravskriftet Bagatelle – Hellstrøms siste måltid (2010) er adskillig mer enn et kuriosum. For her åpenbares et realt motiv for blodslitet med ordene på allehånde språk, gjennom snart femti år. Det viser seg at oversetterne er meget drevne gourmeter. Det begynte med at de – systematisk – spiste seg gjennom Europas legendariske restauranter. Etterpå sendte de en rapport til chef Eyvind Hellstrøm – som på strak arm lovet dem å diske opp med måltider i toppklasse og stadig komme med nye og overraskende kombinasjoner. De trengte jo ikke forlate Oslo for å la ganen utforske en uendelighet av smaker! Hellstrøm holdt ord. Etter hvert ble oversetterne en integrert del av Bagatelles uredde utforskningsteam.

Da restaurantdørene på Bagatelle stengte for godt den 21. desember 2009, hadde oversetterne fylt ni tettskrevne kladdebøker (i A5-format), etter å ha inntatt 318 måltider i Bygdøy allé – alle ved bord 19 b. Her fra avslutningen av Risvik-parets ode: «Og her sitter vi med en av verdens mest unike kokebøker i ni bind, slik at vi på vårt eget kjøkken kan gjenskape retter som bare er servert én gang, og kjenne en gjenklang av smaker og dufter fra en makeløs tid i norsk gastronomisk historie. For oss gjenstår gleden over å ha smakt og luktet og sett hva en suveren matkunstner med en kresen stab kunne utrette. Nei, det er ikke sant at Bagatelle i sammenligning med verdens beste topprestauranter var en føkkings veikro oppe i pottitlandet. La tre stjerner lyse over dens minne!»

Nå avsluttes oversettelsen av Nir Barams Gode mennesker fra ny-hebraisk. Dette er den første israelske romanen som omhandler andre verdenskrig – sett fra kollaboratørenes synsvinkel. Romanen foregår både i Det tredje riket under Hitler og i Stalins Sovjetunion. «Den boken var språklig så krevende at jeg for første gang i mitt liv fikk hodepine,» sier Kjell Risvik. Gode mennesker kommer ut på Gyldendal høsten 2012.

Kari og Kjell Risvik har sammen og hver for seg høstet inn det som er mulig av priser for sitt oversetterarbeid.

Reisene til de europeiske kjøkkentemplene har blitt foretatt med parets blå, 25 år gamle Toyota Hiace bobil – en navnløs asfaltskute. Den står parkert foran terrasseblokken, parat til nye utflukter. Sist spiste de seg gjennom Toscana og Venezia. På reisene med det blå bilskipet oppsøker de mesterlig arkitektur, byggverk fra middelalder og renessanse til funkis og senmodernisme. Reisene benyttes også til å smake på ordene, høre dem i bruk. For å forstå noe av verden – og av boktekstene – er det et imperativ å være på reisefot.

«Vi har alle sanser åpne når vi besøker en topprestaurant. Du vet, å sitte med nesen i en bok er ikke det viktigste i livet,» sier Kari Risvik.