STEMMEN

Hun har en umiskjennelig jazz-stemme (hadde vi beholdt det danske språket, ville vi kalt varmen i den for lun). Dersom Karin Krog hadde vært en champagne, hadde den tilhørt de edleste årganger – og hatt merkelappen brut. Dette er sødme fri for alt sirupsaktig, det er sensualitet uten sukker, som en betagende fortelling uten kalkulert melodrama. Stemmen hennes er lyden av ski som glir langs spor av kald, tørr snø en vinternatt når skumringen har lagt seg. Stemmeinstrumentet hennes har en klang av noe finmasket med lite fuktighet, som råsilkehet (ikke på noe vis hes, og ikke glinsende blank), som en plutselig fornemmelse av het sand ankommet et varmt vinddrag, som en påstand om saklighet i en fri og fortumlet verden. Lyden av Karin Krog er som smaken av ekstra mørk sjokolade, rik på dyp smak. Hun synger uten noen form for klisset sentimentalitet.

Krog begynte å synge før The Beatles omdefinerte musikkindustrien. Gjennom sin lange og uavsluttede karriere har hun uten frykt beveget seg inn i den frie jazzen, det elektroniske nybrottet, og krysset skigardene mot folkemusikken.

Hun har sunget med ruvende internasjonale musikere. Karin Krogs første innspillinger var i 1963, da hun bidro på lp-platen Metropol Jazz. Samme år ga hun ut singelplaten med den bransjeironiske Sånn lager man pop-plater (uttalt med tydelig o), initiert av Rolv Wesenlund. Året etter ga hun ut sin egen lp By Myself og ble den første jazz-artisten i Norge som fikk gi ut en solo-lp. Krog sang på Gyllene Cirkeln i Stockholm, og på jazzfestivalene i Antibes og Kongsberg. Hun har alltid sunget, men fra da av var hun yrkesmusiker. Noen år senere giftet hun seg med jazzhistorikeren Johs. Bergh; de to utgjorde et innflytelsesrikt tospann i det norske jazzmiljøet.

Karin Krog er inkarnasjonen av det nordiske, lyriske temperamentet i jazzhistorien. Hun fant tidlig frem til en kjerne av sannhet i musikk og tekstformidling, og har siden holdt fast på en personlig cool.

ELEKTRONIKA-PIONER

1950-tallet var oppspillet til en rik brytningstid i jazz og populærmusikk. Jazz at the Philharmonic og Billie Holiday var tidlige impulser for Krog. Croonere som Bing Crosby og Frank Sinatra, og Doris Day, Dinah Shore, Rosemary Clooney og Sarah Vaughan. Tidens jazzinfluerte filmmusikk bidro også.

«Vi sang i håndarbeidstimene – fordi vi kjedet oss. Søndagene var det jamsessions på The Penguin Club i Pilestredet 75c fra klokken 18 til 20, deretter gikk vi til Majorstuhuset der Big Chief Jazz Club holdt til. Da jeg var 11 år, hørte jeg Benny Goodman første gang. Jeg husker at Louis Armstrong spilte på Colosseum kino. At Billie Holiday hadde matiné der. Anita O’Day, Ella Fitzgerald og Chris Connor var også tidlige inspirasjonskilder,» forteller Karin Krog.

Kjell Karlsen oppdaget talentet hennes i 1955, og hun ble med i bandet hans. Året etter sang hun i radioen første gang. Så fikk hun engasjement på restaurant Humlen og sang med datidens beste jazzmusikere som Mikkel Flagstad og Einar Iversen. Hun sang seg inn til førsteplass ved ukeavisen Verdensrevyens favorittavstemning i 1959, i klassen for kvinnelige jazzvokalister. Krog sang med Kjell Karlsens kvartett på den aller første jazzfestivalen i Molde (1961), og samarbeidet med Frode Thingnæs og Egil Kapstsad.

Allerede i 1965 mottok hun Buddy-prisen, norsk jazzlivs høyeste utmerkelse. Samme år falt det norske jazzklubbbmiljøet i grus. Karin Krog og andre musikere nektet å se på at den lokale infrastrukturen smuldret opp. De dannet Norsk Jazzforum – med den driftige Karin Krog som første leder. Tiden var preget av brytning mellom den konservative dixieland-jazzen og en ny, fri jazz som sprengte seg frem.

Krog er en klassisk skolert sanger. På 1960-tallet tok hun timer med Anne Brown – som i 1935 hadde vært den første Bess i den epokegjørende operaen Porgy and Bess på Broadway, med musikk av George Gershwin, libretto av DuBose Heyward og sangtekster av Ira Gershwin. «Jeg var innom musikkkonservatoriet i Oslo, men for meg var det en annen verden som åpnet seg da jeg begynte å ta privattimer hos Anne Brown. Hun ville at jeg skulle bli canto-sanger. Jeg lærte mye av henne, det var utrolig inspirerende. Jo, de årene er levende historie,» forteller Krog. Senere tok hun timer hos den jugoslaviske operasangeren Ivo Knecevic.

Hun sang med rythm & blues-bandet Public Enemies, spilte inn to singelplater for Arne Bendiksen. På hennes andre lp var blant andre en ung Jan Garbarek med. I 1967 kalte VG Krog for «lerkefuglen» i et intervju; hun varmed i Melodi Grand Prix. Hun hadde ett ben i popen og ett i jazzen. Samme år reiste hun til Los Angeles for plateinnspilling i Hollywood med Don Ellis og hans storband. Det ledende jazztidsskriftet Down Beat ga henne førsteplass i klassen «artists deserving of wider recognition». Hos Don Ellis begynte hennes banebrytende elektroniske reise.

«Det var så lærerikt! Men Ellis døde dessverre så tidlig. Av ham fikk jeg inspirasjon til å bruke Echoplex, (analog lydforsinkelse), og litt senere kjøpte jeg en Oberheim modulator for å kunne gå enda lenger med lydforvandlingen.» Karin Krog var helt fremme på den teknologiske fronten. «Ingen i verden hadde gjort dette før. Det vakte selvsagt oppsikt. På min lp-plate Joy (1968) ble det kanskje litt camp, men jeg var en innovatør og produserte platen selv. Men jeg har alltid søkt å holde den enkle melodilinje fast.»

Hun fikk et statlig reisestipend til USA, etter mye spetakkel – men ble helhjertet støttet av blant andre Arne Nordheim og Kjell Bækkelund.

DEXTER GORDON

Flere av Karin Krogs innspillinger har blitt kåret til årets plate i Japan, slik albumet Some Other Spring (1970) med tenorsaksofonisten Dexter Gordon ble. Dexter Gordon er legendarisk, og det ble også dette albumet. «Dexter var en sjarmerende fyr og en fin musiker med mye varme,» sier Krog. Platen ble spilt inn i Oslo, etter en lang og omstendelig prosess på grunn av Gordons soning av en narkotikadom i Paris.

Med treblåser og komponist John Surman har hun gjort en lang rekke innspillinger, som Cloud Line Blue (1976) og Bluesand (1999). Med Surman har hun videreutviklet bruken av elektronikk. De hilste på hverandre første gang på jazzfestivalen i Montreux i 1967. Så gikk det mange år før de igjen traff på hverandre, og ble samboere.

Med saksofonisten Archie Shepp gjorde hun innspillingen Hi-Fly i 1976. Han syntes hun sang bra blues. Et tilfeldig morgenmøte med Archie Shepps trommeslager Beaver Harris på Østbanestasjonen i Oslo den 23. juni gjorde at et ledig studio ble leid for seks timer samme natt. I full fart ble låtmaterialet valgt ut. Pianisten Jon Balke og bassisten Arild Andersen ble hentet inn. Innspillingen var ferdig klokken syv om morgenen – mindre enn et døgn etter at den første tanken om den var tenkt!

Hun har arbeidet med en lang rekke prominente musikere, som Bjarne Nerem, Palle Mikkelborg, Jon Christensen, Steve Kuhn, Rodney Bennett, Bengt Hallberg, Red Mitchell, Kenny Drew, Phillip Catherine, Niels-Henning Ørsted Pedersen og Jacob Young. Steve Kuhn har kalt Krog for «den norske nasjonalskatten». Hun har gjort en innspilling av Michel Legrands musikk.

For å kunne forvalte sin rikholdige musikkproduksjon startet Karin Krog selskapet Meantime Records. Hun har kjøpt tilbake så å si hele sin egen katalog av innspillinger (hun kjøpte sine opptak med Dexter Gordon fra Arne Bendiksens konkursbo for 2 000 kroner). To store samlinger av Krogs plateproduksjoner er gitt ut, den første på den legendariske, amerikanske labelen Verve (som første norske artist), den andre på Grappa.

Hun har vunnet en rekke internasjonale musikkpriser og to Spellemannspriser. For NRK har hun produsert en rekke jazzprogrammer, blant annet Jazzhistorien.

Det er trolig helt feil å forsøke å peile inn Karin Krogs signaturlåt. Men svært mange vil kjenne til Break of Day in Molde. Her har Karin Krog og Johs. Bergh skrevet teksten. Melodien er komponert av Carla Bley. Krog ga den første gang ut som singelplate i 1969.

JAZZRØTTER

Karin Krogs oldefar Anders Heyerdahl var komponist og fiolinist – og travel bonde (han var odelsgutt), og kom fra Aurskog i Akershus. «Når jeg har blitt utspurt om mine musikalske røtter, har jeg jo ikke kunnet peke på Chicago og ikke på bluesen. Men jeg har i mange år hatt en kasse med noter på loftet etter min oldefar. Her var det stykker for strykekvartett og klaver. Han samlet inn folkemusikk, og ga notene videre til Ludvig M. Lindemann. Jeg gjør folkemusikken på min måte,» sier hun.

På et bord i trappen hjemme hos Karin Krog og John Surman står en original Edison Standard Phonograph, som for å minne dem selv og besøkende om at teknologien har kort holdbarhet. Mens den gode musikken vil vare evig.