Kanskje Kirsten Bråten Bergs reiserute gjennom kunsten og livet kan utlegges slik: fra Arendal via den boblende motkulturens gryte Club 7 i Vika, Dolphins viseklubb i Frimurerlosjen, gullsmedfirmaet David-Andersens produksjonslokaler i Trondheimsveien 135 på Rosenhoff til gården på Nomeland i Valle i Setesdal. Med sin unike, varme stemmeprakt har Bråten Berg gitt uvurderlige bidrag til folkemusikken. Hun behersker både stevets vakre, arkaiske setesdalsmål så vel som den bløde arendalsdialekten. Og med stemmen har hun erobret en del av kloden. Hun har sunget i Molde, Brasil, Sør-Afrika. Og videre, langt bortenfor himmelrandens forsiringer.

KVEDING PÅ KLUBB OG KAFÉ

Kirsten Bråten Berg (født 1950) vokste opp i nær kontakt med folkelige tradisjoner, både urgamle og nystøpte. Hun nedstammer fra en slekt der folketradisjon og danseglede ble dyrket. Faren var spellemann, mens moren var intenst opptatt av bunadssøm. Kvedingens kunst lærte unge Kirsten Bråten først på Club 7, altså i særdeles urbane omgivelser, langt fra enhver bunadsbesatt setergrend. Lærerne var Agnes Buen Garnås, Dagne Groven Myhren og Maria Høgetveit Berg. De forstod at de her hadde en stjerneelev. På Helle – Heddi på godt vallemål – drev ekteparet Gro Heddi og Tarjei Brokke Norheim kafé. Og disse to ble også store inspirasjonskilder. Her hadde det klassiske patentsmørbrødet selve karbonaden underst, så kom brødet, og på toppen tronet speilegget; tradisjonen fikk en original vri. Og minst like viktig var kvedingen, som ble servert når som helst.

I Oslo traff Bråten Berg de unge pionerene som pisket opp den store, frodige visebølgen som skylte over landet. Blant dem var Birgitte Grimstad og Åse Kleveland. Også Lillebjørn Nilsen, Alf Cranner, Finn Kalvik, Kari Svendsen og Lars Klevstrand må nevnes på denne innpusten. Bråten Berg opptrådte også med folkedans på Club 7 og Dolphins. Tidens strømninger inneholdt så mye, både det folkelige, det passe radikale, en teologisk opposisjon, sterk aktivisme og kulturelt kringvern. Og alt var levende musikk.

Kunne kveding betraktes som farbar leve­vei? Det var en vågsom tanke. Siden hun var dypt fascinert av gullsmedfaget, gikk hun et år på Oslo Yrkesskole før hun flyttet til Setesdal. Der fortsatte hun i lære hos sølvsmed og spellemann Torleiv H. Bjørgum, tok svennebrevet i 1976 og mesterbrev som gullsmed ti år senere. Samtidig, i 1970-tallets begeistring for bygdenes muligheter, var det mange som flyttet hjem, som Hallvard T. Bjørgum og Gunnar Stubseid. Rundt seg hadde hun et rikt musikkmiljø. Hun ble kjent med folke­sangere og musikere. Og hun fant sauebonden Bjørgulv Berg og giftet seg med ham. På gården fikk hun bygget seg en egen sølvsmie.

Sammen med unge Bjørgum, Stubseid og Tellef Kvifte dannet hun gruppen Slinkombas. De kom med sin første plate i 1979, enkelt kalt Slinkombas. Navnet hentet gruppen fra en dans over to stokker, fra Sirdal. Arrangementene av folkemusikken var en liten revolusjon, og utgivelsen ble belønnet med en Spellemannpris. Et mangslungent musikkeventyr var for alvor i gang. Sangen «Jenta i saueflokken»skulle reise langt, den dukket senere opp i en amerikansk cowboyfilm.

I Fanitullen (1993), den store innførings­boken om folkemusikk, skriver Gunnar Stubseid at «kveding ligg nærare opp til naturlig tale». Begrepet kveding har gjennom årene blitt spisset. I dag betyr det å synge tradisjonell folkemusikk «for å skilje han frå annan song». Kveding er markert annerledes enn klassisk, skolert sang. «Kvedarane seier at ein må ha den rette slengen på tonane.» Frasering og ornamentikk – krullar – må være på plass. Dessuten bruker den folkelige sangen ofte andre tonesprang og en annen tonalitet enn den «vanlige», moderne sangen. Kirsten Bråten Berg skulle raskt beherske alt dette – også det ikke helt enkle setesdalsmålet.

MUSIKKMYSTIKK OG JAZZ

De særpregede og originale plateselskapsgründerne Hallvard Kvåle i Heilo og Erik Hillestad i Kirkelig Kultur­verksted har hatt stor glede av Bråten Bergs stemme.

Hennes andre soloplate var Min kvedarlund (1988). I Norge opptrer Nøkken oftest i ferskvann. Men i middelalderballaden Heiemo og Nykkjen synger den unge jomfruen Heiemo så usigelig vakkert at Nøkken, som er ute på havet, hører det. Og styrer sitt skip mot land. Nøkken bruker sin evne til å omskape seg og møter Heiemo som en billedvakker, staselig oppkledd og kristen ridder. Nøkken sier at han vil ta med seg Heiemo på skipet. Ingen våger å tre inn som redningsmann. Heiemo gråter sine modige tårer før hun resolutt tar skjebnen i egne hender. Hun finner frem sine små kniver – og dreper Nøkken ved å stikke ham i hjertet. Dermed får historien en overraskende vending og slutt. Kirsten Bråten Berg synger denne balladen med suveren kontroll på emosjonene og med en enorm omsorg for vokalene. Orgelakkompagnementet er også oppfinnsomt, nedstrippet og tilbakeholdt. Virkningen av alt dette er slående.

Sammen med Hallvard T. Bjørgum på feler og Eilert Hægeland på orgelkrakken laget hun platen Juletid (1991). De tre dykket med stort alvor ned i folketoner og salmer med tekster av blant andre Petter Dass, Martin Luther, Magnus Brostrup Landstad og Hans Adolph Brorson. Noen opptegnelser var etter Knut Jonsson Heddi. Det låter så forunderlig friskt og arkaisk, på samme tid. Opp gjennom årene skulle Bråten Berg lage mye musikk med Bjørgum.

Møtet med jazzbassisten Arild Andersen ble skjellsettende for Kirsten Bråten Berg. Sagn (1990) var et bestillingsverk til Vossajazz. Andersen forstod at hun var en ruvende ressurs og gjorde henne til en nær alliert. Hun bidro med viser og stev fra sin store samling. Den meget anerkjente lydteknikeren Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio sørget for et stort, åpent lydlandskap. Der fikk et knippe håndplukkede musikere skinne. Tydeligere enn dette hadde knapt det som ble kalt fornyelsen av den norske folkemusikken, blitt hørt. Alle som har gitt det en tanke, har visst at det eksisterer et nært slektskap mellom jazzen og folkemusikken. Bråten Berg pekte i et intervju med Roald Helgheim i Dag og Tid på at det var Agnes Buen Garnås som først brøt igjennom denne barrieren, i sitt samarbeid med Jan Garbarek på Rosensfole (1989). Og med Sagn ble denne blodslinjen ettertrykkelig demonstrert. Arild Andersen har fortalt om tre lydøyeblikk som ble stående som merkesteiner i hans liv: Da han første gang hørte Radka Toneffs stemme, uten at han da visste hvem hun var. Da han på radio hørte Miles Davis spille dempet trompet. Og da han hørte Kirsten Bråten Berg synge i Steinar Ofsdals bursdag (hun var en presang!). Deres Sagn ble en billett ut i verden for kvederen.

Så kom Arv (1993), et nytt bestillingsverk Arild Andersen fikk. Denne gangen var det Festspillene og Nattjazzen i Bergen som fikk gleden av Andersens musikalske teft. Igjen tok han med seg Kirsten Bråten Berg og stort sett de samme eminente musikerne som på Sagn. Utgangspunktet var de opprinnelige folke­tonene som Edvard Grieg hadde brukt. Dette var en tilbake­vending til kildene, en retur til selve grunnstoffene. Å høre gamle stev og folketoner i nye jazzharmoniseringer gir utvilsomt store musikalske gleder.

SENEGAL OG COHEN

Hun har sunget med Rick Danko, Jonas Fjeld og Eric Andersen. Og på platen Hadde månen en søster (1993) gjorde et godt knippe kvinnelige artister Leonard
Cohen på norsk, akkompagnert av CC Cowboys. Hun sang «Spurv på en snor», gjendiktet av Håvard Rem. Det ble en hit. På Frelsesarmeens plate Stolpesko (2002) sang hun Kjartan Fløgstads og Lars Bremnes’ «Slak line». Sangen er både en litterær perle og en musikalsk triumf i det korte singelformatet: «Når eg ein gong skal til himmels, vil eg gå med stolpesko.» Kirsten Bråten Berg har igjen og igjen gitt uforglemmelige bidrag til den store, gode sangboken.

I prosjektet Fra Senegal til Setesdal (1997) plasseres sang og kveding sammen med tradi­sjonsmusikerne Solo Cissokho, Kouame Sereba og Bjørgulv Straume. Møtet mellom den afrikanske griot-tradisjonen og Setesdalens stev var preget av ro og gjensidig respekt.

Samarbeidet mellom Kirsten Bråten Berg, Lena Willemark og Marilyn Mazur var opprinnelig et bestillingsverk til Moldejazz. Den ble langt om lenge til platen Stemmenes skygge (2005). Energien og fandenivoldskheten var påtagelig, både i sangen og i Mazurs perkusjonsarsenal. Bråten Berg var også med i folkemusikkversjonen av Mozarts Tryllefløyta, med turné gjennom Norge og Sverige.

Den doble samleutgivelsen Tonesvarm (2014) oppsummerte de første 35 årene av reisen som plateartist. Den inneholdt en forbløffende variert samling av populærmusikk, julesanger, stev, folketoner, viser og en barnesang av Alf Prøysen. Bråten Berg har utgitt flere bøker med innsamlet vokalmateriale fra Setesdal, og går slik inn i en tung og gammel tradisjon av folkemusikkinnsamlere. Hun har samarbeidet med musikere så ulike som Øystein Sunde, Kari Brem­nes, Sigmund Groven, Sondre Bratland, Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia, Annbjørg Lien og Oslo Kammerkor. Listen er mye lengre.

Kirsten Bråten Berg har mottatt mye velfortjent heder, blant annet flere Spellemannpriser, Hilmarprisen, Radka Toneffs minnepris og Polarstjerneordenen. Hun er statsstipendiat og medlem av Kungliga Musikaliska Akademien. Hun har vunnet Landskappleiken flere ganger, og har mottatt Kongepokalen, i tillegg til Anders Jahres Kulturpris. Hun er Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Hun vokste opp med barne­visene til Margrethe Munthe og hadde ikke noe forhold til kveding før hun ankom hovedstaden ved inngangen til 1970-tallet. Noen ganger fører flytting til større byer noe godt med seg. At den norske sangskatten i dag så å si er ryddet ut av skolen, har forblitt en vedvarende rystelse for Kirsten Bråten Berg.