LANGSOMT MESTERSKAP

Med Biblio­theca Alexandrina og Den Norske Opera & Ballett i Oslo har Snøhetta skapt byggekunst i verdensklasse. Kjetil Trædal Thorsen er den eneste av grunnleggerne fra 1987 som fremdeles er en del av Snøhetta. I dag er han uløselig forbundet med den store og egalitære tegnestuen i Skur 39, ytterst på Vippetangen. Craig Dykers kom til Snøhetta i 1989, da konkurransearbeidet til Alexandria-biblioteket ble tegnet i Los Angeles i løpet av fem uker. Dykers er i dag Trædal Thorsens hovedpartner.

Arkitektur er en vanligvis særdeles langsom profesjon. Biblioteket i Alexandria tok tolv år. Operaen tok åtte. Prosjektet på Ground Zero i New York ble påbegynt i 2004 og blir kanskje ferdigstilt i løpet av 2012.

«Kreativiteten i Snøhetta er alltid basert på en nordisk virkelighetsforståelse. Det skrånende taket på Operaen er et direkte resultat av vårt politiske ståsted. Av fellestanken! Det er helt utenkelig at det kunne oppstått noe annet sted i Europa enn i Norge. Ikke engang i Sverige ville det vært mulig å tenke seg. Dugnaden i borettslagene, frivillig innsats i idrettslagene, tilgjengeligheten til landet og den ikke-privatiserte strandlinjen er deler av vårt DNA. Det er en innebygget forståelse av eierskap; du behøver ikke eie noe på papiret, vi har felles objekter, felles funksjoner, og vi deler et nærmest ubegrenset uterom. Disse tingene er tett forbundet med hverandre,» forklarer Kjetil Trædal Thorsen.

IKONISK HUSKATALOG

Da arkitektkontoret vant konkurransen om Bibliotheca Alexandrina, hadde det bare fått oppført ett eneste bygg, en villa i Asker. Antikkens bibliotek i Alexandria ble regnet som verdens mest betydningsfulle bibliotek. Skipslaster av viten beståendeav hundretusenvis av bokruller – de fleste trolig av papyrus – ble offer for et sagnomspunnet flammehav og gjentatte ødeleggelser. Biblioteket eksisterte bare som en vag, mytisk skygge av umåtelig storhet.

Denne bygningslegenden er dokumentert i årtusengamle historiske beretninger, med varierende pålitelighet. Men Snøhettas egyptiske biblioteksirkel skulle hugge seg fjellstøtt ned i ørkensanden mellom Middelhavets bredd og Sahara, som en diskosskive – eller et lastebilratt eller et lokomotivhjul eller en sumerisk leirtavle med kileskrift– kastet av antikkens guder med stor og insisterende kraft mot fremtiden. Kunstneren Jorunn Sannes laget steinveggen med alle skrifttegnene, sammen med billedhuggeren Kristian Blystad.

Det andre store prosjektet som har definert Snøhetta, er operabygget i Oslo. Det unndrar seg enhver metafor og beskrivelse. Men det vekker en uopphørlig begeistring og er blitt et hus som utfordrer stavkirkenes hegemoni som norsk pilegrimsmål for arkitekturens liebhabere. Det har også skapt en egen stolthet for en nasjon fattig på monumental modernitet i verdensklasse. Operaen avtvinger både gjenkjennelse og forbløffelse – og den genererer ny identitet. Jorunn Sannes bidro til marmortaket, sammen med med Kristian Blystad og Kalle Grude. Astrid Løvaas og Kirsten Wagle bidro til fasader og scenetårnet, mens sceneteppet ble laget av Pae White.

Bygget kom også med en overraskelse: En genial utvidelse av byrommet.

Trædal Thorsen insisterer på at den assosiative tankegangen om bygget er overlatt til betrakteren. Operaen er ikke nødvendigvis et ilanddrevet isfjell, det kan jo være et blankskurt svaberg eller en søndagshvit, stivet skjortekrage. Det kan være en skibakke. En skrå bredd.

Det begynte – kanskje – med en Z på papiret. Som alle komplekse, arkitektoniske løsninger inneholdt Operaen et mylder av parallelle fortellinger og forestillinger, lenge før den ble reist.

«Z-en er interessant. Den kan betraktes som en fremstilling av to viktige ledd med stor betydning for dans: kne og hofte. Da vi arbeidet med operabygget i Bjørvika, dukket disse foldeteknikkene opp. Dytter du Operaen ned fra taket, blir det til et flatt ark, et hvitt papir. Det er sjelden vi tegner et slikt bygg frem. Vi snakket det frem. Den som etter uker trekker den første streken, har makten. Gjøres dette for tidlig i prosessen, kan vi ende opp med å gå i feil retning, og du får ikke utviklet et felles eierskap til prosjektet. Men med Operaen begynte vi altfor sent å tegne.»

Arkitektene i Snøhetta begynte likevel å tegne akkurat tidsnok. Akustikken i Operaen er så god at selve den urgamle lyttingen til musikk og menneskelig sang er som funnet opp på ny. En hel by fikk vasket ørene. Ser man operabygget fra sjøsiden, stiger en flat, langstrakt Z frem.

ROBOTFORNEMMELSER

Trædal Thorsen beskriver Snøhetta som en sammensatt ideologisk arkitekturbedrift.

«Operaen var en stor utfordring. Men når Operaen stod ferdig, kunne ingen se at dette var tegnet frem av 50 ulike mennesker fra 20 nasjoner. Totaluttrykket skal se ut som om det er i full harmoni med seg selv, når det ferdige objektet leses. Arkitektur er blandingskunst; hvis man lar flere arbeide på det samme verket, bryter man ned den individuelle eiendomsretten til det.»

Det er en misforståelse at Snøhetta produserer arkitektur. Snøhetta er et forskningskollektiv, en avantgardistisk trykkoker for frembringelse av ennå usette svar på utford­ringene i stedskunstens genius loci. Det klassiske romerske begrepet beskrev et steds beskyttende ånd. Christian Norberg-Schulz utmeislet en arkitekturteori basert på en forståelse av genius loci. Hos Snøhetta ruver en kostbar Kuka, en avansert, syv-akset tysk industri­robot, en selvfølgelig del av det verktøyarsenalet som hjelper arkitektene med å lete seg frem til helt ny arkitektur – og derved til nye forståelser av stedskunsten.

«Jeg tror vi teknologisk ligger helt i front. Vi utvikler selv programvare til roboten. Opphavsretten ligger ikke lenger begravd i et uttrykk eller en form, men i datafilenes matematiske informasjoner. Da må vi ha kontroll på dem. Du kan gjerne si at det handler om å ha kontroll med produksjonsmidlene, slik det formuleres i marxistisk teori. Det er en radikal tanke,» sier Trædal Thorsen.

Arkitektur har for lengst gått inn i den digitale virkeligheten – og det bidrar uvegerlig til å endre resultatene. I Alexandria-biblioteket ble nesten hver strek tegnet for hånd, mens Operaen ikke kunne blitt til uten datamaskiner. 3D-printere er en selvsagt del av verktøyparken hos Snøhetta. Modeller som for få år siden hadde vært utenkelige, bidrar til å utvide grensene – i alle fall for hva man kan tenke seg bygget. Trædal Thorsen plukker opp en intrikat modell av Snøhettas konkurransebidrag til et nytt naturhistorisk museum i København – printet ut i 3D. I taket skal det henge et 32 meter langt skjelett av en blåhval.

Naborommet til roboten ser ut som en alminnelig sløydsal. Her er det tvinger, Casco trelim, skruer, båndsag, vinkeljern. Det digitale og det analoge arbeider skulder ved skulder.

Det er ingen hemmelighet at Snøhetta flere ganger har stått på dørstokken til skifteretten. For Kjetil Trædal Thorsen har det aldri vært et mål å tjene mye penger med Snøhetta. Men han erkjenner at arkitektene bør ha en økonomisk buffer. Hensikten med Snøhetta er såre enkel, det låter nesten som et credo for en bureiser: Å få satt opp hus.

«I 2008 slo finanskrisen inn for fullt. 80 prosent av det vi drev med, var i de mest kritiske områdene, USA og De forente arabiske emirater. Det var som vi kjørte i 120 km/t mot en betongvegg. Alt bråstanset. Men kreditorene har trodd på oss, og vi har greid å betale dem etter hvert. Slik har vi greid å opparbeide oss tillit. Uten innsatsen på tegnesalen hadde vi ikke klart oss.»

EN LITEN STEIN I SAUDI-ARABIA

Han kjente Sverre Fehn og hadde sett opp til ham i mange år. «Å høre på Sverre Fehn var til å få bakoversveis av. Han hadde en poetisk, informert tilnærming med sine naturreferanser og sin landskapsforståelse,» sier Trædal Thorsen.

Han har en slags geografisk opprinnelse og slektsbakgrunn fra Karmøy, men fikk sin skolegang i Tyskland og England. Han hadde sommerjobb i Stockholm hos den sterkt sosialt engasjerte arkitekten Ralph Erskine, som ville utvikle arkitekturen mer som en human­istisk enn en formalistisk tradisjon.

Trædal Thorsen studerte arkitektur i Graz og kom i nærkontakt med et «rart land»; øster­rikerne er enten særdeles konservative, eller grenseløst eksperimentelle og nytenk­ende. Landet har eksportert noen av de mest ekstreme kunstnere, som de meget radikale wiener-aksjonistene. Her var de friseksuelle bevegelsene, og en fritenkning med bakgrunn i en pseudoanarkistisk tilstand – som gikk utenpå det revolusjonære.

«De drømte om et fullkomment kaos. Om å rive ned alt. Det var helt uforenlig med det jeg studerte, jeg var jo opptatt av å bygge opp!» Trædal Thorsen ble på denne tiden oppmerksom på Frank Gehry, og fant inspirasjon i den sterke organiske arkitekturtradisjonen i Østerrike.

Snøhettas tredje store prosjekt er under oppførelse i Dhahran, øst i Saudi-Arabia. Her ble det funnet olje allerede i 1931. Dhahran er landets oljehovedstad. Her skal King Abdul Aziz Center for World Culture reises, bekostet av statsoljeselskapet Saudi Aramco. Størrelsen er formidabel: 85000 kvadratmeter.

«Når liberale krefter i disse landene ber om støtte, er vi villige til å ta sjansen og gi vårt bidrag til å drive den liberale tankegangen fremover. Prosjektet inneholder den første offentlige kino i Saudi-Arabia – der menn og kvinner skal benytte samme inngang. Vi som er for kvinnekamp, ønsker å støtte de samme kreftene også andre steder, istedenfor å si nei. Men det er selvsagt problematisk. Vi har ingen garanti for at den liberale retningen som kultursenterets administrasjon arbeider for, vil bli videreført. Vi vet jo ikke om dette kulturhuset vil bli styrt av konservative krefter om ti år,» sier han.

I Italo Calvinos bok Usynlige byer fra 1972 samtaler Marco Polo med Kublai Khan. De diskuterer sluttsteinen i den romerske buen, steinen som låser alt. «Vi sammenligner sluttsteinen med kulturen i samfunnet. Fjerner du den steinen, vakler alt, eller raser sammen. Det er en verdikjede, der det minste leddet er det viktigste,» sier Trædal Thorsen.

Kultursenteret vil rage 90 meter opp over ørkensanden, og vil også delvis være nedgravd i den. Bygningskroppene kles med 300 kilometer stålrør. Et stort rom med hardstampet jord – et urgammelt byggemateriale – vil møte stålet og den digitale bygningen.

VILLREINEN OG NOAHS ARK

Snøhetta har et femtitall prosjekter gående, nær sagt overalt på kloden. Den lille Rauland fjellkirke begynte med en leirklump. Trædal Thorsen sier at den ikke vil ligne på noe annet, bare på seg selv. «Noahs ark landet på ett punkt, og lå stabilt på dette ene punktet. Se her: Gjennom denne lange vindusåpningen vris lyset inn, både morgenlyset og kveldslyset.»

Den beskyttende Tubaloon over utendørsscenen midt i byen for Kongsberg Jazzfestival er humørfylt lek med en temporær struktur, og den svever over torget og krever plass som et merkelig og selvstendig bidrag til instrumentariet. Serpentine-paviljongen i London ble reist i 2007 i samarbeid med islandske Olafur Eliasson (som også bidro til Operaen i Bjørvika), og inngikk i en lang serie med midlertidig, tidsbegrenset arkitektur skapt av noen av verdens ledende arkitekter. Den lille Villrein­paviljongen på Dovre har vakt inter­nasjonal oppmerksomhet. Petter Dass-museet på Alstadhaug er hugget inn i en slisse i berget som ligger mellom kirken og fjorden. Snøhettas bidrag for Deloitte i Barcode-rekken i Bjørvika til­hører kontorbygg som står oppmarsjert «på geledd - det er som å samle de første innrullerte før de har fått uniformen på». Lillehammer kunst­museum stod ferdig til De olympiske vinterlekene i 1994. Det står i dialog med Erling Viksjøs gamle museumsbygg. Bård Breiviks kunsthage knytter det nye og gamle bygget sammen, og bidrar til å skape et lydhørt akustisk rom for kunsten. Bærum Kulturhus i Sandvika utenfor Oslo er også et forunderlig innsmettet bygg, på en nær håpløs tomt.

Et stort kontorbygg i Brattøra i Trondheim skal produsere mer energi enn det bruker. Lykkes Snøhetta og partnere med dette bygget, vil det vekke oppsikt verden over – og vil kunne bidra til en bygningsteknisk revolusjon.

«Det jeg har fått gjøre her i Snøhetta, overgår langt alle forventninger til hva man kan få til i løpet av et helt liv. Og det har ofte vært fruktbart å plassere meg selv i tvangssituasjoner jeg ikke kan komme ut av,» sier Kjetil Trædal Thorsen.

Arkitektur er samtaler, tenkning og ut­­prøv­ninger som iherdig forsøker å dytte på grensene for det utopiske. Han har i flere år, sammen med Patrik Schumacher fra Zaha Hadid Architects, ledet Institute for Experimental Architecture.Hochbau i Innsbruck.

Snøhettas arkitektoniske mesterverker har et svakt slektskapsbånd til Henrik Ibsens eventyrlige (og tragiske) antihelt Peer Gynt. De er fullt og helt seg selv, autonome, men uten å være seg selv nok. Akkurat som Kjetil Trædal Thorsen.