Noen mennesker tar oppgaven med å bære tradisjonene videre, inn i nye tideverv, på dypeste alvor. Selve historien legges over akslene. Så går man fremtiden stødig i møte. Knut Buen (født 1948) er en hel folkemusikkfabrikk og en av dem som alltid har båret tonearven. Han kommer fra en slekt stinn av folkemusikere, i flere generasjoner bakover, sideveis og stadig fremover i nye ledd.

BUEN-DYNASTIET

Buen-slekten er virkelig et folkemusikkdynasti. Beskrivelsen av det frodige slektstreet skal gjøres så kortfattet som råd er. Men en viss forståelse av hvor rikt og tykt musikken renner i disse blodårene, er helt nødvendig hvis man vil begripe noe som helst om musikkens kraft i denne stammen – og i denne mannen.

Morfaren Hans Johnsen Tjønn forsket på folkemusikk og felebygging, og han oppfant også en slåmaskin med roterende kniver. Onkelen John H. Tjønn bygget feler, og tanten Bergit Tjønn var en god hardingfelespiller. Faren var felespilleren (og oppfinneren) Anders A. Buen, moren var kvederen Margit Buen. Alle Knuts søsken ble kunstnere, med dype røtter i folkekunstens jordsmonn: Agnes Buen Garnås ble en fremragende og nyskapende kveder, Kari Buen ble billedkunstner, skulptør og treskjærer, Hauk Buen ble en dyktig felespiller og felebygger, mens Asbjørn Buen skapte et hyttebyggingseventyr med utgangspunkt i tradisjonell trearkitektur.

At en av bestefedrene til Knut Buen, Asmund J. Buen, i unge år var amerikansk cowboy og i USA lærte å spille dansemusikk av amerikanske og skotske folkemusikere, er en interessant påminnelse om hvor ubesværet musikk kan reise. Knut Buen spilte inn hans «Amerikansk vals nr. 1» med Forsvarets Musikkorps Vestland.

Knut Buen var yngst av de fem søsknene i Jondalen, som ligger i Kongsberg kommune. Da han var seks år, sa han ja til å flytte fra Buen til tanten Margit og onkelen Gjermund på Gvåle i Tuddal, de hadde ikke barn. Siden har Tuddal vært hans base i livet. Der har han bygget sitt Tuddal Amfi og et galleri. Der har hans mangfoldige kulturelle virke blomstret: en rik publisistisk virksomhet, maleri, rosemaling, studioinnspilling, forfattergjerningen og ikke minst hans store innsamling av slåtter, folketoner og folkeminner. Og hardingfelespillet. Han begynte å spille da han var ni år, og han skulle bli en av våre aller fremste utøvere. Han kan betraktes som en autodidakt (men har hatt gode lærere på fele), og ble professor II ved Norges musikkhøgskole. Knut Buen har alltid vært eventyrlig frittalende. Og han ble selve inkarnasjonen av spellemannen i riket.

TRADISJONEN TRO

Vi får kanskje aldri svar på hvor gammel hardingfela er. Ifølge verket Norges musikkhistorie (2000) er det eldste kjente instrumentet Jåstadfela fra Ullensvang i Hardanger, med en udokumentert datering til 1651. Uansett er hardingfelemusikk musikk som er overført fra utøver til utøver, gjennom århundrer. For hardingfelespellemenn som Knut Buen er de gamle mesternes musikalske frembringelser en uomgjengelig del av fundamentet, omspunnet av myter og mystikk. Men det som kunne blitt en kultisk tilbedelse og sementering av tradisjonen, er mer en plastisk tilnærmelse og personliggjøring, og det åpner et stort rom for tolkning. Buen skriver i sin bok Skaparhug (2023): «Når ein spelar heilt uten notar og på minne, vil såkalla eigne slåtteformer og personlige stiluttrykk gå seg til gjennom åra. Ein kan da tale om eit musikalsk originaltilskot til tradisjonar ein har teke opp.»

Knut og Hauk Buen spilte inn slåtter etter Torgeir Augundsson (1801–1872), kjent som Myllarguten. På Myllargutens minne (1992) er Myllargutens bruremarsj overraskende sindig og avklaret, og nesten melankolsk. Kanskje det ikke var så rart, han var forelsket i Kari, men hun valgte å gifte seg med en annen kar. Da brudefølget kom gjennom skogen, satt Myllarguten i veikanten og spilte slåtten til Kari. Buen skulle også spille den med Kåre Nordstoga på orgel. Siklebekken er en energisk, ellevill springar. Buen skriver at det kanskje er «den største slåtten som lever i tradisjon etter Myllarguten». Hans møte med Ole Bull i 1831 var skjellsettende for folkemusikkens inntreden i byenes konsertsaler.

På Fykerud’n (1992) spiller brødrene Buen slåttene etter Lars Fykerud (1860–1902). Han hadde en ufattelig suksess i USA, men etter åtte år kom han hjem. Knut Buen skriver at han da var «blakk og helselaus». Han hadde levd et utsvevende stjerneliv, lenge før rock’n’roll etablerte det som standard. Buen skriver at i dag vet vi knapt hvordan Fykerud spilte. Et improvisert «villspel kjenneteiknar mykje av Fykerud-tradisjonen». Likevel har det vært spellemenn som har videreført essensen av Fykeruds spill, og underveis lagt til sitt eget. Den berømte springaren «Fjellrosa» har både Knut og Hauk Buen spilt inn. Knut har skrevet et vakkert dikt om Fykeruds slått. Hallvard T. Bjørgum reiste for øvrig til USA for å finne voksrullene som Fykerud skulle ha spilt inn, men fant ingen.

Knut Buen og Kåre Nordstoga spilte inn den mye brukte «Bruremarsj frå Seljord», i tradi­sjon etter Øystein Langedrag (1785–1848). I CD-pamfletten til Knut Buens beste (2008) får vi vite at Langedrag i København gjorde tjeneste som militærmusiker, og var notekyndig. Å kunne noter var ikke vanlig blant bygdespellemennene. Han inkorporerte impulser fra de militære marsjene og utvidet hardingfelas repertoar.

FRI TALER, FRI SPELLEMANN

Buen har aldri vært redd for å si høyt og tydelig det han mener. I 1971 rykket han for eksempel ut i Spelemannsbladet og leverte beske utsagn mot hele kappleik-systemet. Det var virkelig å banne i kjerka, og talen var så tydelig at englene må ha grøsset av fryd. Han kalte det hele for «kappleikhumbug», og mente at «ukyndige domarar premierar for fullstendig forkastelege prestasjonar». Og så slang han på at kappleik var «popbetona tevlingsjag». Han skulle avstå fra kappleikspill, men han kom tilbake.

Han har turnert til mange av verdens hjørner. I Kina ble han kjent med modernisten Arne Nordheim. De fant fort et felles toneleie der kommunikasjonen fløt ubesværet. Nordheim hørte på når Buen renstemte understrengene i hardingfelas karakteristiske pentatoniske skala (den har fem trinn, ikke syv). Den samme skalaen ligger til grunn for Edvard Griegs «Morgenstemning». «Klangkunstnaren Arne, som elska alt det syngjande liv og som så jamt tala ut frå assosiasjoner, sa ettertenksamt: Hører du ikke, Knut, hvordan orienten ligger og synger i understrengene?» Dette skriver Buen i boken Skaparhug. De møttes også i Managua i Nicaragua – på scenen i Rubén Darío-teateret ble de overrumplet da orkesteret plutselig smelte til med «Du gamla, du fria». Nordheim ropte over til Buen: «Hva gjør vi nå?» Buen kauket tilbake: «Stå stille, se rett fram – og tenk på Olof Palme.» Nordheim skrev om sine møter med Buen i festskriftet Mellom hjertets slag og felas drag til Knut Buens 50-årsdag i 1998.

Samarbeidet med det folkrock-inspirerte, mystiske og eksplosive rockebandet Gåte er et godt eksempel på Knut Buens mangfoldige produksjon. Han var med bandet til Roskilde­festivalen, stilte i bunad og spilte hardingfele for 13 000 mennesker. Buen skrev tekstene til mange av låtene på Gåtes tredje album, Svevn (2018). Et vers av den blodstenkte låten «Fanitullen» går slik: «Der lyder slåtten av skrik og pine / Frå spelemannen i blåne-skinet / Om nokon lukkast og står til liv / den aggen atter til vanvet driv.» Gåte var senest i det sterke rampelyset med låten «Ulveham», som var Norges bidrag til den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix i 2024.

Knut Buen har mer enn 500 slåtter under vesten. Et tredvetalls slåtter er nye komposisjoner. I tillegg har han laget cirka 300 viser, både tekster med egne melodier og med tekster som andre har tonesatt. Han har holdt mer enn 2000 konserter, i Norge og utaskjærs. Han har skrevet artikler og bøker, en mengde dikt, visdomsord og aforismer. Lyrikeren Olav Aukrust har vært en stor kilde til inspirasjon. Og har gitt ut mer enn 150 kassett- og plateinnspillinger. En av Buens livstanker – han kaller dem hugsviv – er denne: «Ut med persondyrkinga og profettilbedinga og inn med visdomen. Ein kan sitera opphav, men ikke krupa framfor avbildingane. Kvifor treng me gjera oss til kujonar og krek? Det er da stor skilnad på å skapa og å skapa seg.» Buen har skrevet bøker om spelemennene Knut J. Dahle og Jørgen Tjønnstaul, og han har spilt inn originalslåttene til Edvard Griegs opus 72, sammen med professor Einar Steen-Nøkleberg (1988).

I tillegg til Anders Jahres Kulturpris har det regnet velfortjent heder over Knut Buen. Han er Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og har vunnet to Spellemannpriser. Under en utdeling av denne prisen bar han oransje hørselsvern; en særdeles effektiv, ordløs kommentar til lydstyrken og popmusikkens kvelende dominans. Han ble statsstipendiat i 1989, har seiret flere ganger på Landskappleiken. Han har også blant annet vunnet kulturpriser fra kommune og fylke, Lindemanprisen og Myllargutens gullmedalje.

Knut Buen har spilt for regenter, for statsledere, for pave Johannes Paul II og ikke minst for mennesker på flere kontinenter som liker god folkemusikk. Ove Mellingen, redaktør i Telemarks­avisa, skrev i utgivelsen av Knut Buens beste: «[Knut Buen] er en attraksjon. Fra sitt rike i Tuddal er han et eget kulturdepartement. Uten byråkrati og en stab med statssekretærer. [...] Uten denne bautaen som Knut Buen er, hadde Norge vært et fattigere land. Fattigere på det som ikke kan protokollføres og settes på konto.

Knut Buen er far til åtte barn. I et intervju med Alf van der Hagen for Samtiden sa han at «det er sagt om meg at eg er ein mann som ikkje likar autoritetar. For autoritet, det er noko som skal gis av hjartet. Det er noko heilt anna enn å ta seg autoritet og bli ein herskar. Eg likar ikkje eingong når ein snakkar om Gud som allmektig».

Han har skrevet mye gjennom livet. Første vers av Knut Buens «Oskeladden sin vandresong» lyder slik:

Vera til stades i livet som gryr

Aldri sjå enden på eventyr

Livet er kalla i alt det som kling

Lukke kan vente bak neste sving