DOMMEDAGENES DIKTER

Romsdals­tindene er pyntet med snøhvite skjortesnipper. Fra den gamle glassverandaen på forfedrenes Hol gård i Molde ser Knut Ødegård flerfoldige snes av de 222 fjelltoppene som ranker seg mot himmelen i Moldepanoramaet (høy og lav er likeverdige i denne tindedemografien). Han er dikter, skald, oversetter, kritiker, essayist, generalkonsul for vesle Makedonia (på størrelse med Nord-Trøndelag), statsstipendiat, og ifølge tidligere president Vigdís Finnbogadóttir er han «Islands svigersønn». Som for flere andre betydelige intellektuelle i den verdikonservative leiren ble det for Ødegård naturlig å finne veien til katolisismen som konvertitt. Han er slått til ridder av den pavelige Ridderordenen av den Hellige Grav i Jerusalem.

«Men konverteringen var ganske udramatisk. Jeg har beholdt min enkle barnetro. Jeg følte meg mer og mer hjemløs i den lutherske statskirken. Å tre inn i den katolske kirken var for meg som å komme hjem. I Missa (1998) gjenfinnes denne vandringen der mitt liv stilles inn i messens bevegelse, og der mine ofte tøffe livserfaringer formidles i mitt nynorske, personlige språk. Og messen svarer på sitt latinske, opphøyde språk. Jeg går i dialog med Vårherre selv, utprøver om det virkelig er plass for alt menneskelig i den hellige messen, også det skitne, nedrige, alle nederlag. Det er som en uendelig dialog, kanskje litt i slekt med melkemannen Tevje i Spelemann på taket. Jeg befinner meg dypt inne i messens virkelighet. Jeg stiller spørsmålene uten å finne noen enkel løsning på lidelsens problem, og tror heller ikke på en teologi som henviser til en større, dypere mening med meningsløs lidelse. Men jeg tror, og jeg fastholder troen også i svarløsheten,» sier Ødegård.

Han er også kommandør av den islandske Falkordenen og ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Ødegård er en maurflittig kulturpatriark med hyppige skift mellom rollene som forfatter, strateg og brobygger. Han har vært forlagssjef, kultur- og kinosjef, fylkeskultursjef i Sør-Trøndelag og direktør for Nordens hus i Reykjavik.

Han grunnla Bjørnsonfestivalen i Molde i 1992 – Norges første internasjonale litteraturfestival – og var dens president i mange år (nå er han festivalens ærespresident). Han er i dag president for Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet, Det Norske Akademi for Litteratur og Ytringsfrihet. «Vi har fulgt i Bjørnstjerne Bjørnsons spor. De peker utover, som en estetikkens forpliktelse overfor det etiske. Bjørnson skrev om kampen for rett. Vi skal ikke være en propagandasentral, men søke å gå dypt i materien. Bjørnsons virkelige storhet kommer til syne når vi betrakter hans liv og diktning under ett,» sier Ødegård.

Men det er som poet med en oeuvre av dirrende, eksistensielle og i høy grad selvbiografisk forankrede dikt han har satt sine dypeste fotavtrykk. Diktene kan ofte bringe leseren langt forbi smertegrensen. Han er oversatt til 29 språk. Satt litt på spissen kan man godt si at verden har tatt imot Ødegårds rike diktergjerning med åpnere armer enn det Norge har gjort.

«Å dikte er min viktigste oppgave. Da jeg arbeidet med samlingen Kinomaskinist (1991), holdt jeg dommedag over meg selv. Jeg tok et stort oppgjør. Estetiske problemstillinger i kunsten var ikke lenger nok for meg. Jeg opplevde det som livsnødvendig med en grenseløs ærlighet overfor meg selv. Jeg måtte møte mine svik, mine sykdommer, alle mine svakheter og hele min krets – inkludert min familie – med den samme visshet om vårt korte gjestebud på Jorden, om at vårt liv på jordoverflaten er som stråets før høstsigden kommer og skjærer oss ned: Memento mori,» sier Ødegård.

KRIGENS GJEMTE FRONTER

Bak brille­glassene er reisetrettheten pusset ut av et blikk som gjemmer muntert alvor og stille menneskesorger som fordrer arbeidets – og troens – stedige kampinnsats. Reisen er blitt en del av en normaltilstand, men tærer mer på enn før. «Jeg har to hjem, to land. Norge og Island,» sier han. Han er, i sitt annet ekteskap, gift med den islandske kordirigenten og lektoren Thorgerdur Ingólfsdóttir.

«Jeg var overmoden for å reise fra Norge. Jeg var grundig lei av det knugende åndsklimaet på 1970-tallet, som ble dominert av den marx­ist-leninistiske tenkningen. Det var en brutal tilsidesetting av forfattere og kunstnere som ikke ville være med på revolusjonen. Det er pussig, men det var bare i Albania og Norge at m-l-bevegelsen stod så sterkt,» sier han.

Den hvite skjorten er som alltid nystrøket og bæres som et forpliktende fredsflagg – og stridsbanner, når det er påkrevet – for det daglige åndsstrevet. Dress er et like selvsagt klesplagg, likeså et skiftende galleri av tvers­oversløyfer – eller fluer, som liebhabere ynder å kalle dem (han tok til å iføre seg sløyfen allerede som tiåring). Han har syv–åtte hatter (utover de metaforiske) og har alltid følt seg vel med hodeplagget. På et alderstegent, men ytterst livsfriskt salmodikon ligger en tverrfløyte. På et bord en tilårskommen pikkolofløyte (svart ibenholt) med bøhmisk fingersystem. Han musiserer mer enn gjerne.

Ibsen og Bjørnson skuer ned fra veggen. Et Hasselblad-kamera er parat til eksponeringer i svart-hvitt. Ødegård trodde først hans anlegg lå i malerkunsten. Så ville han bli fotograf og gikk i fotolære hos fotograf Groven i Molde. Han var også fast avløser som pressefotograf i Romsdal Folkeblad.

Knut Ødegård har i mange dikt åpnet et minnearkiv på vidt gap som for mange andre med lignende familiesagaer ofte er tabubelagt, nedlåst og fortiet: Faren, den staute politimannen, som stod på feil side under krigen. Uniformsluen hans er et sentralt objekt i diktsamlingene. Det er mye fortettet smerte i disse diktene.

Poeten er stedsbevisst og solid rotfestet. Molde er til stede i mange av diktene. Han skrev oratoriet Står om enn tårnene fallertil Molde domkirkes 50-årsjubileum, med musikk av Knut Anders Vestad. «Kong Haakon så at kirketårnet brant og falt da han var på vei ut av Molde den 29. april 1940. Kongen gråt, kanskje følte han skyld. Molde ble bombet i stykker; cirka 300 hus ble lagt i grus da Molde i noen dager var Norges hovedstad. Regjeringen og Norges Bank var her, om enn på flukt fra nazistene,» forteller Ødegård.

Han debuterte som lyriker med Drøymaren, vandraren og kjelda i 1967. Siste samling, Det blomstra så sinnssjukt, kom i 2009. Igjen leverte Ødegård skakende dikt med den største smerte og med den største nødvendighet. Han sparer leseren hverken for det burleske, det groteske eller for vulgær råhet, og lar ikke språket stå som et høyverdig hinder.

SYNKESAGAER

Datteren Hege har bidratt til Missa. Her står den latinske messeteksten i dialog med Ødegårds egne, brennende – og ukunstlede – ord på nynorsk. «Jeg legger åpent at datteren min lider av schizofreni. Jeg skriver fremdeles ned alt det de stygge stemmene i hodet hennes sier. Vi har en egen protokoll for det. Hege har preget mitt engasjement for alle dem som lider,» sier Ødegård.

Han har redigert boken Mennesket i sorter­ings­­samfunnet (2011). Om massakren den 22. juli 2011 skriver han at «det er ikke til å misforstå at morderen drives av en oppfatning om at hans kall er å holde Norge – og vår del av verden – rent, og utrydde uønskede individer». Marte Wexelsen Goksøyr – som er født med Downs syndrom – skriver i det flammende kapitlet «Vi er utrydningstruet!» at det er en meget ubehagelig, men krystallklar sammenheng mellom Nazi-Tysklands vilje til å ta livet av alle med funksjonshemninger – dem som ikke passet inn, ikke var perfekte – og Arbeiderpartiets forslag om tidlig ultralyd i uke 12 av svangerskapet. «Vi vil ikke tilbake til abortnemndene. Men vi må holde fast ved en grunnleggende respekt for livet. Vi er i ferd med å utvikle et samfunn med et supermenneskeideal.»

Det islandske finansjordskjelvet i 2008 har det vært naturlig for Ødegård å undersøke grundig. «Å jo da, jeg har møtt noen av de kanskje 30 islendingene som sørget for å manøvrere Islands økonomi utfor stupet. Det er et lite samfunn, vet du. Nå seiler mange av dem omkring på Det karibiske hav. Jeg er redd det ikke har skjedd så store endringer i den islandske sjelen etter dette ragnarokket. Også på Island dyrkes grådighetskulturens råeste kapitalister. Krisen har vært den mest dramatiske siden sturlungefeidene på 1200-tallet,» sier Ødegård.

I 2011 ga han ut en bok om Olav den hellige sammen med Lars Roar Langslet. Der tråkker de opp sporene etter helgenkongen og den omfattende kulten som var viet ham.

Ødegårds omsorg for de undertrykte overalt og for små nasjoner – som Island og Makedonia – er en arv fra Bjørnson. «Det går en skrå linje i mitt liv gjennom ytterpunktene i Europa; Island helt oppe i nordvest og Makedonia langt nede i sørøst,» sier den intellektuelle aktivisten.

I et forord til Kringsjå. Dikt i utval (2005) skriver Thorvald Steen om Knut Ødegård: «Han gjemmer seg ikke lenger bak metaforene, men utleverer seg selv og ordene. Han blander det høystemte og sakrale med det heslige og tarvelige.» I diktet «Alt dette» fra 1991 står følgende strofe:

Kvar er alt dette som vi kallar vår kjærleik

når kråkene kjem?

For dei tek oss ikkje saman. Ein av oss

ligg fyrst der ute på det snøskitne jordet

ved havet (gult fjorårsgras, ròten vårsnø)

når dei svarte kråkene kjem og pikkar
i munnen,

i augo, i hendene og kjønnet.