OUVERTURE MONTANA

Knut Skrams vei til operascenen ble en unik reise via arkitektur og cowboyliv i USA. Men prestesønnen fra Sæbø i Hjørundfjorden skulle bli en klippe i Den Norske Opera, hvor han sang mer enn 50 tittelroller etter debuten i 1964. I sin rikholdige og arbeidsomme karriere skulle han for mange nordmenn bli nasjonens mannlige operasanger, med en mektig, glansfull og rikt skinnende barytonrøst. Med sin klare, distinkte formidling var han en ener – superb artikulasjon ble noe av et varemerke for Skram. Ifølge Ole Bøhn var Skram en av de få som «ble assosiert med en hel kunstart». Knut Skram har også hatt store gjesteopptredener på de store operascenene i Europa og Amerika, som München, Hamburg, Covent Garden, Glyndebourne, Bolsjoj, Buenos Aires, Arena di Verona, Paris, Aix-en-Provence, Nice og Brüssel. Han ga sin avskjedsforestilling med den grusomme Scarpia i Tosca ved Den Norske Opera i 2000, og har siden sittet åtte år i styret. Han var også medlem av juryen for arkitektkonkurransen om det nye operahuset i Oslo – som Snøhetta vant.

Han tilbrakte et år som cowboy på sin onkels farm The Lazy-A-Bar-Diamond i Montana – en ranch på 125 000 mål med 900 kyr og cirka ti ridehester. Her ble han – selvsagt – kastet av hesten, og han måtte smake den lokale spesialiteten Rocky Mountain oysters (grillede kalvetestikler). Han skulle bli i seks år i Montana. De siste fem årene i USA studerte han arkitektur ved Montana State University i Bozeman ved inngangen til Yellowstone National Park, samtidig som han tok sangtimer hos professorene Maurice Casey og George Buckbee. Den siste sommeren før han fullførte arkitektstudiet, sang han med Chautauqua Opera Company. Kort tid etterpå vant han en lokal sangkonkurranse. Som hovedoppgave tegnet Skram An Opera House i 1963, sterkt influert av arkitekter som Frank Lloyd Wright og Mies van der Rohe, og av den nye Metropolitan-operaen i New York som etter utallige revisjoner åpnet i 1966 (tegnet av Wallace K. Harrison).

«Jeg tegnet natt og dag. Men det ble jo veldig mye sang de årene jeg studerte arkitektur i Montana,» sier Skram.

Han arbeidet en kort tid på et arkitektkontor i Montana. Så bestemte han seg for å reise hjem og gjøre et helhjertet forsøk på å bli operasanger. Han studerte sang med Paul Lohmann i Wiesbaden, Luigi Ricci i Roma og Kristian Riis i København. Talentet var for lengst åpenbart og lysende. Skram debuterte i Aulaen, akkompagnert av Robert Levin, i mars 1964. Tre dager senere ble han engasjert som sanger ved Den Norske Opera.

«Jeg arbeidet med Levin i 30 år, og det var en fryd. Han var en eminent akkompagnatør med store kunnskaper, likandes og lydhør. Vi spilte på Festspillene i Bergen 15 ganger og hadde mange turneer i inn- og utland,» sier Skram. Deres innspilling av Schumanns sangsyklus Dichterliebe fra 1840 ble inkludert på den doble cd-utgivelsen Knut Skram – Concert Recordings. Utgivelsen falt sammen med åpningen av Den Norske Opera & Ballett i 2008.

Knut Skram fikk sin debut ved Den Norske Opera som den etiopiske kongen Amonasro i Aïda – og spilte i forestillingen faren til Ingrid Bjoner.

HAN BRANT, MEN ALDRI UT

Som romanse­sanger ble Skram etterspurt i hele verden, og han var solist med ledende orkestre på mange kontinenter. Han var operaens kloke arbeidshest, som alltid hadde krefter – og humør – til å takle presset og det knallharde arbeidet (som publikum aldri får kjennskap til). Han sang i Glyndebourne i ni sesonger. «Det åpnet mange dører for meg,» sier han.

Han har klokt regissert sitt karriereløp og unngikk å synge sin smidige og fulltonende baryton i stykker; han ventet til stemmen var rede før han ga seg i kast med de voldsomme utfordringene i den tyngre sanglige vektklassen. Han var til å begynne med virtuos i Rossini- og Mozart-roller. Så ble han en eminent tolker av de italienske mesterne Puccini og Verdi, før han tok det siste steget opp til supertungvekt-ekvivalentene Wagner og Strauss. «Hadde jeg hoppet på disse rollene ti–femten år tidligere, hadde jeg ikke kunnet fortsette å synge,» sier han.

En 17. mai ble feiret hos Henny Moan i Bærum. Plutselig ringte telefonen; en impresario var på desperat jakt etter en baryton til å synge tittelrollen i Wagners Den flygende hollender på Deutsche Oper i Vest-Berlin – dagen etter. Skram hastet av gårde. Det skulle ikke bli siste gang han gikk på scenen uten en eneste prøve på forhånd. «Alt gikk bra, helt til siste akt. Jeg skulle inn i en heis, og fort opp på scenen der jeg skulle rett inn i skipets styrhus. Jeg ble plutselig retningsvill og var ikke sikker på hvor scenekanten var. Heinz Fricke dirigerte, og dermed kom jeg på stø kurs igjen – også musikalsk. Neste år skulle jeg komme tilbake og gjøre en planlagt rolle i Janáčeks Makropolousmysteriet. Og da må du kunne rollen, spøkte Fricke. Det veldige spenningsnivået når slike ting skjer, må man bruke til å få ekstra energi i rollen. Under en senere oppsetning av Mozarts Così fan tutte i Helsinki husket jeg plutselig ikke hva jeg skulle synge, og gikk frem til sufflørboksen for å få hjelp – og lot som om det var en del av rollen. Nå er dette blitt en del av regien!» forteller Skram. Også uten en eneste orkesterprøve ga han en etsende fremstilling av Scarpia i Tosca på den fantastiske – og meget krevende – Arena di Verona i Italia. 20 000 satt i total, åndeløs stillhet under åpen nattehimmel. «Lyden er mye svakere enn i en konsertsal. Du hører ikke din egen stemme der, men det gjelder ikke å forsere,» sier Skram.

MOT PLÁCIDO DOMINGO

Hans erfaring fra utallige konserthus og operasaler kloden rundt kom til anvendelse da arkitektkonkurransen for Bjørvika ble utlyst. Skram insisterte på den klassiske hesteskoformede salen. Semper-operaen i Dresden med sin utrolige akustikk var et klangmessig ideal, likeledes Staatsoper Unter den Linden i Berlin, nye Glyndebourne i East Sussex i England, Bolsjoj-teateret i Moskva – og Buenos Aires. «Jeg er enig med Plácido Domingo som holder Teatro Colón for å ha den aller beste akustikken. Jeg sang Beethovens Fidelio der,» for­teller Skram.

Han sang med Plácido Domingo og Helena Döse i Tosca på Den Norske Opera i 1989. Spillet mellom de tre var forrykende i den uutholdelige torturscenen.«Det var en stor opplevelse, han er en fabelaktig kunstner. Og Domingo var ingen primadonna,» sier Skram. Han har også flere ganger sunget med Kiri Te Kanawa. «Vi lærte litt av hverandre. Hun har en fantastisk evne til konsentrasjon – og et kjempehumør. Jeg sang også med den rumenske sopranen Ileana Cotrubaş, som hadde en vidunderlig klang.»

Skrams merittliste er særdeles lang. Han har sunget med Joan Sutherland og med Inga Nielsen.

Han har gjestet både ved Staatsoper (den gang i Øst-Berlin) og ved Deutsche Oper i det gjenforente Berlin.

I løpet av ett år var han utenlands i 207 døgn da han var på det travleste som globetrottende operastjerne. Han fant da ut at det var på tide å senke farten. «Jeg har aldri hatt tid til å undervise,» konstaterer han.

I mai 2011 – mer enn 45 år etter sin egen debut – sang han rollen som Creon i Stravinskijs opera Oedipus Rex under festspillene i Bergen. Dette var Eirik Stubøs debut som operaregissør.

Den særegne tiltrekningskraften fra operaverdenen fortar seg aldri helt. Han skal synge Père de Famille i Hector Berlioz’ Kristi Barndom med Bergen Filharmoniske Orkester i desember 2012 – en uke før han fyller 75 år.

Men det er først og fremst som kniv­maker Knut Skram nå balanserer på eggen av eksistensen.