SVEVENDE MASSIVITET

Kristian Blystad er en av sin generasjons mest markante billedhuggere. Med poetisk kraft lokker han frem monumental og var skulpturpoesi av digre steinblokker. Blystads skulpturer unnviker enhver kategorisering, ofte er det som om det figurative og en like klar vilje til abstraksjoner og drømmespor inngår en hemmelighetsfull pakt med den gamle steinens sjel. Kristian Blystad evner å få det massive til å sveve, som om de flerfoldig tonn tunge steinblokkene gjemmer på en kunnskap om vektløshet. Kolossene uttrykker en lavmælt velde. Med sine torsoer inngår han i en lang tradisjon som har et slags startpunkt i antikken – samtidig som han skaper dem fullt og helt i sitt bilde. Blystads torsoer er umiskjennelig hans torsoer. De er arkaiske, så tynget av alder at de er som gjenglemte relikvier og nesten utraderte minner fra før historien tar til. Og like fullt er Blystad en kunstner som bevisst forholder seg til sin samtid – ved å desertere fra den tikkende tidsmaskinen, dens jag og krav.

«Jeg har søkt i abstraksjonsnivået. Det er vesentlig å finne den balansen,» sier Blystad.

Han er vennlig. Steinhoggerkroppen speiler kampen med det harde materialet. Og til å være en mann som er kjent for ikke å sløse med ordene, er han overraskende talefør.

Hans skulpturer er fraktet til Havanna, Rio de Janerio, New York og til Cape Town – der det 75 centimeter høye kvinnehodet i iddefjordsgranitt Til Mandela var en gave fra Norge.

Den store fonteneskulpturen Kronos (1986) i granitt står utenfor Nordeas hovedkontor på Majorstuen. En granittskulptur av Wilhelm Frimann Koren Christie (1989) vokter Stortinget. Syv store skulpturer – blant dem den drømmaktige og slumrende sensuelle Liggende hode II – er plassert på Filipstad. En urenhet i fjellet, en kvartsrand, er her behendig utnyttet av Blystad (billedhuggere sier gjerne at «det går en katt i fjellet»). Utenfor den bomberammede Høyblokken i Regjeringskvartalet, plassert i vannspeilet foran Erling Viksjøs bygg, står Armene ut (1999), utført i granitt. Etter terrorbomben 22. juli 2011 kan det om mulig leses inn et enda kraftigere ønske om åpenhet i skulpturen. Fole (1993) er rått hugget frem av basaltblokken, og er i slekt med den nedlessede kløvhesten fra Festspillutstillingen i 1994.

Kristian Blystad er en billedhugger som selv arbeider på steinen, han går i tett dialog med blokken som gjemmer en mulig skulptur. Han lager ikke modeller som så overlates huggere eller støpere. Han er en mann som stort sett gjør alt selv. Verktøyet skiller seg i prinsippet ikke fra den klassiske billedhuggerens redskaper, men den er utøket med ny teknologi. Han benytter kiler, meisler, pressluftbor, slipemaskiner, pigger, diamantsager, skjærebrenner. Og armenes rå kraft.

Harald Flor skriver i sin bok fra 2001 om kunstneren at Blystads verker er preget av en «ømhetens geologi».

NØDVENDIG OMVEI

En lærer ved Manger folkehøgskule oppdaget at Blystad hadde et formskapende talent (senere skulle Bård Breiviks evner bli sett på den samme skolen). Ved Bergen Kunsthåndverksskole fikk han plass blant Asbjørn Brekkes disipler. Hugo Wathne ga også avgjørende impulser. Blystad ble en del av den såkalte Finnegårdskretsen, som startet Galleri 1 på begynnelsen av 1970-tallet. I 1973 stormet de unge kunstnerne fra Bergen inn i Oslo kunstforening med utstillingen Bellevue – Bellevue.

Tiden i Bergen var åpen. Herfra søkte de unge kunstnerne seg gjerne til London eller København, der de møtte de siste internasjonale, modernistiske impulsene. Men Blystad skulle reise til Oslo, der han meldte seg til den figurative treningsleiren under Per Palle Storm ved Statens kunstakademi – til vennen Bård Breiviks hoderystende undring. Han var ikke den eneste som undret seg; Storms klassisk orienterte regime var som en endeløs hestekur med tran, en tidsreise bakover i kunsthistorien med enveisbillett – til Michel-angelo og Rodin. Blystad måtte håndtere aktfigurer i leire. Igjen og igjen. All eksperi-mentering og frihet måtte vike i mange år. I Harald Flors bok om Kristian Blystad fra 2001 heter det at hans målsetting var «å trene, trimme og øve seg i å se».

Skulpturen Svin (1979), grovt økset ut av gamle jernbanesviller innsatt med kulltjærekreosot, ble et slags nytt startpunkt for Blystad. Av det samme materialet laget han den følsomme cellospilleren Til Adagio, drevet frem med huggjern. Den ble for øvrig funnet i en kjeller for noen år siden, i flere biter, satt sammen igjen – og er nå avstøpt i bronse.

«Min første kunstneriske impuls? Det var en god opplevelse å tegne og male. Å spikke ting. Og jeg lurte jo lenge på hvor steinhuggerne holdt til,» sier Blystad.

«Jeg begynte med separatutstillinger sent, først i 1990 i Galleri K – dette er noe man burde ha ofte! Når man har gjort en stor utstilling, burde man bare fortsette,» sier han.

Akademiprofessor Per Palle Storm var svært begeistret over Blystads solodebut. «Her ser vi hvordan ting kan bli vakrere og mer uttrykksfulle jo mindre de bearbeides. Hvordan tanken kan antydes med sin jomfruelige skjønnhet,» sa Storm til Dagbladets Bernhard Rostad. Utsagnet forbløffet også en svært begeistret Bård Breivik, som meget vel kunne sies å være Storms professorale motpol.

«Festspillutstillingen i 1994 i Bergen Kunstforening var svært viktig – det var en fantastisk hendelse,» sier han. Blystad solgte seilbåten, en Two star 36 (også kalt Ikea-båten) bygget for tomannsregatta over Atlanteren, for å få råd til Festspillutstillingen.

DANSEN MED SNØHETTA

Samtalen med Blystad begynner i hans atelier i Høysand, innerst i Skjebergkilen i Østfold. Her bor han sammen med kunstneren Marit Lyckander.

Mursteinstykt, grønnlig koøyeglass står i en krok – og skal inn i en bronseskulptur, som en inntransplantert monokkel. «Dette glasset er ikke lenger mulig å oppdrive,» sier Blystad. På veggen henger store skisser av et forunderlig stykke drivved fra Heestrand i Bohuslän, der Blystad har det han kaller et smutthull. Verket skal hete Flammen og skal til sist hugges ut av en stor, mørk steinblokk.

Blystad henter den svarte diabasen fra Skåne. Men det er særlig i granitt – regnet som mindre edelt enn marmor – at han har utfoldet seg. Blystad liker den rødmende bohuslängranitten bedre enn iddefjordsgranitten. «Granitten fra Bohuslän er hyggeligere å hogge, du får frem flere nyanser. Du kan tegne og male med den som en ekspresjonistisk kunstner, arbeide med sjatteringene i steinen. Klyv-retningen (ikke ulikt retningen på treet) er ikke så sterk som på Iddefjord-granitten,» sier han.

Fra Skjeberg forflytter vi oss langs smale veier til det nærliggende granittbruddet og Johansen Monumenthuggeri AS på Syveråsen. Her har Blystad hugget stein siden 1978, avbrutt av flere opphold i Kina (der han delte atelier med Bård Breivik) og Italia, der særlig marmorbruddene i nærheten av Pietrasanta alltid lokker. Her er taljer, kjetting, hvislende pressluft og et enormt oppbud av massive steinblokker og digitalt styrte steinsager med formidable proporsjoner. «Nå kan man skjære stein som om det var smør,» sier han.

Litt lenger bort ligger steinblokker hugget etter Albert Speers tegninger, som en dyster påminnelse om krigen og om at det som hugges i stein, varer evig. Kristian Blystad vender seg til en skulptur han har hugget ut av blå larvikitt. Den er større enn ham.

Blystad har på flere prosjekter arbeidet sammen med arkitektene i Snøhetta og kunstneren Jorunn Sannes.

«Det har vært enestående å samarbeide med Snøhetta. Jeg får være med og tenke fra begynnelsen. Det har jeg ikke opplevd med andre arkitekter,» sier han. Han bidro til å hente ut den kolossale steinblokken som er reist på høykant, som en del av den norske ambassaden i Berlin – tegnet av Snøhetta.

For Bibliotheca Alexandrina hadde Jorunn Sannes ideen om å formgi den utvendige, 6 000 kvadratmeter store granittveggen, og hun trakk Blystad med til Egypt. «De grafiske tegnene fra all verdens skriftspråk måtte gjøres om til et uttrykk i stein. Vi måtte finne ulike måter å hugge på. Steinen ble hugget noen mil inn i landet fra Alexandria og kom fra et steinbrudd syd for Aswan. Det var ikke mange faglærte der, men seks–syv unge steinhuggere fra Aswan var dyktige. Det var mange spenninger blant dem som arbeidet på prosjektet,» forteller Blystad.

Sammen med Sannes og Kalle Grude gjorde Blystad taket på Den Norske Opera & Ballett til et offentlig tilgjengelig kunstverk. Marmortaket er 20 000 kvadratmeter stort og består av cirka 30 000 ulike og individuelt utformede marmorelementer.

«Vi måtte finne byggets uttrykk. Vi måtte beholde abstraksjonen i arkitekturen, men samtidig lage en levende ‘hud’. Kastene – bevegelsene eller nivåforskjellene – i marmoren som kler bygget, var i utgangspunktet større. Dette var et økonomisk spørsmål. Men vi fikk jo igjennom ganske mye. Det var flott at Statsbygg gikk med på marmor – taket måtte jo være hvitt. Det hadde ikke gått med granitt,» sier Kristian Blystad.

Kristian Blystad draperer hele sitt arbeid i en eksistensiell tilstand av ro og verdighet. Bergens Tidendes kritiker Øystein Hauge skrev i sin festspillanmeldelse: «Hvis steinen har et hjerte, så vet vi nå at det er varmt.»