Da han som ungdom i 1954 mønstret på gamle «Stavangerfjord» som byssegutt, var Lars Roar Langslets transatlantiske dont den daglige oppvasken. Stabler av skitne tallerkener og innkokte gryter var jo et endeløst og høyst trivielt strev, men utferdstrangen trumfet alle slike fortredeligheter. Han erindret hele livet, frydefullt forferdet, det eklatante brudd på all dannelse da han observerte amerikanske passasjerer sprute tomatketchup over den serverte hummeren.

Den unge sjøfareren var en skarpt observerende tenker som hadde kastet loss fra det indre av kongeriket. Lars Roar Langslet (1936–2016) kom fra Nesbyen i Hallingdal, et sted som hadde sine tydelige klasseskiller. Han ble født dannet, og tilegnet seg i usedvanlig ung alder en kolossal mengde boklig kunnskap. Han var velsignet med en uutslokkelig intellektuell nysgjerrighet, var blottet for autoritetsangst og eide en sterk sosial manøvreringsevne. Som skolegutt kontaktet han en lang rekke forfattere, kunstnere og politikere – og mottok hyggelige svar. Et brev ble sendt til Knut Hamsun (som da straks var 90 år). Hamsun skrev tilbake at «De har sendt meg en forbausende moden Hilsen fra en Tolvaaring». Ynglingen fikk også svar fra berømtheter som Johan Falkberget, Tarjei Vesaas, Arnulf Øverland, Sigrid Undset, Piet Hein, Henrik Sørensen, Reidar Aulie, C.J. Hambro, Dwight D. Eisenhower, Bernhard Montgomery (Monty) og mange, mange flere.

Hans indre univers ekspanderer med en forbløffende hastighet. Allerede før han når tenårene trer han inn i en skriftlig og litterær offentlighet når avisen Hallingdølen rydder forsiden for hans artikkel om Alexander L. Kielland.

MARX-MAGISTEREN

Den kloke, bråmodne Langslet skulle tidlig erobre hovedstaden med sitt tørrmuntre vidd, milde – men drepende presise – ironi, retoriske slagferdighet og lysende formuleringskunst. Han forfattet en flom av tekster; avisskriverier, essay, politisk argumentasjon og snart kom også starten på en omfattende bokproduksjon som skulle passere 40 titler.

Det første festskriftet til Langslet – det skulle bli flere – ble publisert da han var student ved Det Kongelige Frederiks Universitetet i Oslo, bare 21 år gammel. Det bærer den høystemte tittelen Åndsmenneskets forsvar. Festskriftet, trykket i 300 nummererte eksemplarer, bobler over av intellektuelle og studentikose ablegøyer. Berge Furres dikt Til Hovdingen åpner skriftet, blant annet med disse strofene: – Ein Lucifer er han / heruppe i nord, / fridommens djerve / og urædde tolk, / sprakande lyn / er hans raakande ord. Den humoristisk-pompøse pamfletten gir en tydelig og tidlig pekepinn på Langslets posisjon som verdikonservativ og liberal ledestjerne. I Høyre skulle han utgjøre en viktig del av fronten mot tidens liberalistisk-økonomiske retningen.

Han skyndte seg langsomt mot magistergraden i idéhistorie, med avhandlingen Den unge Karl Marx og menneskets «fremmedgjørelse» (1962). Langslet går grundig til verks i analysen av datidens fornyede blikk på det «Marx-bilde som ‘vulgærmarxismen’ har skapt». Langslet skriver i den festlig formulerte boken Fra innsiden. Glimt fra et halvt liv i politikken (1994) at «ingen ante at få år etter skulle marxismen bryte ut i paroksysmer [voldsomme opphisselser, sykdomsanfall] av akademisk hundegalskap ved vestlige universiteter». Han fraskriver valget av studieobjekt egne profetiske evner, men peker på forsvarets russiskkurs i H.M. Kongens Garde – «den mest effektive undervisning jeg noen gang har opplevd». Og gir den «godslige og skarpttenkende Sokrates fra Voss», filosofen Hans Skjervheim, æren for «puffet til å studere Marx». I årene som fulgte skulle mange erte Langslet for å ha levert «drivstoff til den marxistiske vekkelsen under studentopprøret». Det tok han med knusende sinnsro.

Studietiden ble lang, men han brukte den godt. Han startet Minervas Kvartalsskrift – med Edmund Burke som den ideologiske husguden – og redigerte det sammen Kjell Hanssen og Knut Bøckman i den første fasen. Det skulle bli en viktig premissgiver for utformingen av Høyres politikk. Han ble formann i Det Norske Studentersamfund. For Langslet var dette selve kamparenaen. Han brakte et langt opptog av internasjonale foredragsholdere og debattanter til Oslo. I den ideologiske manesjen dukket størrelser som den ungarskfødte jødiske forfatteren Arthur Koestler opp, og den sovjetrussiske forfatteren og vinneren av Nobelprisen Mikhail Sjolokhov, den britiske statsministeren Harold Macmillan, og Stalins nære medarbeider og da første visepresident i Sovjetsamveldet, armeneren Anastas I. Mikojan. Blant de kjente tilhørerne var gjerne figurer som Sigurd Hoel, medlemmer av byens diplomatkorps, statsminister Einar Gerhardsen og store deler av regjeringen. Langslet mente at Det Norske Studentersamfund var minst like viktig som studiene. Samfundet var møllesteinen som kvernet de akademiske teoriene om til virkelighet.

FJERNSYNETS VIDSYNTE

I Langslets grunnmur lå en dyp interesse for politiske og ideologiske spørsmål innstøpt. Han satt på Stortinget i 20 år fra 1969. I nesten fem år var han statsråd, fra da det liberale og glitrende 1980-tallet med sin høyrebølge var i ferd med å få momentum. Like selvsagt og ubestridt som Kåre Willoch grep rollen som statsminister, inntok Langslet posten som vår første kultur- og vitenskapsminister. Da bandet a-ha, med verdensberømmelse og norske røtter, besøkte Langslet på kulturministerkontoret i Y-blokken, ble han fluksens utropt til bandets nye trommeslager. I en tale til bandet i desember 1985 sa Langslet at a-ha skiller seg fra massen av samlebåndspopmusikk «med en umiskjennelig ekthet, en vibrerende understrøm av poesi, som gir oss eldre vage minnelser om Beatles».

Som det ideologiske fyrtårnet for høyresiden i norsk politikk, bakset han med sosialdemokratiets tunge systemer og evige trang til ekspansjon. «Å tro at man bekjemper byråkrati ved å redusere antall offentlig ansatte drastisk, det er vel omtrent som i eventyret, hvor man hugger hodet av et troll, så vokser det ut fem nye, ikke sant», sa Langslet i et langt intervju med tre UiO-professorer i 2004.

Som kulturminister behersket han de politiske skjærmyslene og han viste stor handlekraft og gjennomføringsevne. I dag er det kanskje litt pussig å tenke på at radio- og fjernsynssendinger var underlagt et statlig og særdeles seiglivet monopol. Langslet løsnet de stramme fortøyningene, og opphevet fjernsynsmonopolet. NRK fikk konkurranse, mediemangfoldet kom også til etermediene. Ut fra en liberal forståelse av presse- og ytringsfrihet var dette en selvfølge, hverken dette feltet, vitenskapen eller kulturen skulle være underlagt politisk styring. Dette har blitt stående som Langslets store politiske triumf. Men det var en solid klype malurt i seiersbegeret. For økt konkurranse skulle ikke resultere i økt kvalitet.

«Jeg sitter slett ikke og applauderer vilt over å se hvordan mediene har utviklet seg i senere tid, men det har jeg oppfattet som langt på vei en internasjonal skjebne. At det er blitt mer vulgært også i Norge, det var vel hva man måtte regne med. Men jeg spør meg ofte om det virkelig må gli stadig lenger nedover rutsjebanen», uttalte han til professortrioen flere tiår senere. «Jeg husker at jeg ble beskyldt for å drive voldtekt på medieuskyldige nordmenn, denslags uttrykk paraderte i pressen.»

KONGEBØKENES SPRÅK

Språket var for Langslet «det primære i alt åndsliv». Ideen om et samnorsk betraktet han som forkjetret. Han var redaktør for Frisprog, Riksmålsforbundets publikasjon. Han var en kort periode kulturdirektør i Oslo kommune, og så gikk han til dagspressen.

I Aftenposten virket han som kulturskribent og kronikkredaktør. Den gang kunne dagsavisenes spalter være grundige akademier. Kultur- og åndslivet ble behandlet med stort alvor. Langslet sørget for gjensyn med store tenkere fra Minerva-tiden, blant annet Isaiah Berlin, den britiske filosofen og idéhistorikeren. Berlin insisterte på at han alltid ville være «en russisk jøde fra Riga» – selv om han sørget for å tilføye at han elsket England som alltid hadde behandlet ham godt. Han hadde holdt et foredrag i Studentersamfundet i 1962. Langslet hadde året før oversatt tekster av Berlin, utgitt i serien Cappelens Upopulære Skrifter. Tredve år senere, i 1991, intervjuer Langslet Sir Isaiah Berlin i London for Aftenposten. Her sier Berlin, om sine familierøtter, at «Latvia har betydd minimalt» (han ble født i 1909, Latvia var den gang russisk). I Russland opplevde Berlin begge revolusjonene, og han sier til Langslet at han da ble «vaksinert mot kommunismen».

Langslet ble preses i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Han skrev riksmålsbevegelsens historie, der siktemålet var å fortelle at kampen om det norske språket var en hard og langvarig strid om nasjonens kulturelle identitet. Han eksellerte i riksmålet, men behersket også nynorsk fjellstøtt.

Langslet ga ut bøker om Ibsen, Munch, Holberg og Petter Dass. Han skrev om skolevesenet, konservatismens historie og den katolske kirkens historie i Norge. Og han forfattet en bunnsolid biografi over John Lyng – hans lysende politiske forbilde. Langslet fremholder Lyng som «en av de meget få i vårt århundres Norge som fortjener å kalles statsmann», og mente at bare Einar Gerhardsen ruver på tilsvarende vis. Langslet skriver at den «tilsynelatende så kjølig avbalanserte og fullstendig usentimentale John Lyng» kanskje også hadde et «litt for rikelig innslag av romantikk» – noe Lyng selv mente var en svakhet.

Blant Langslets mange bokutgivelser er det en rekke kongebiografier, og han har også tatt for seg hele den norske kongerekken i en ytterst lesverdig bok. Regentene som Langslet ga egne bøker levde i vidt forskjellige tider, fra Olav den hellige til Olav V, og de spilte svært ulike roller i historien. I boken om Olav den hellige (skrevet sammen med lyrikeren Knut Ødegård) stiller han det enkle og betimelige spørsmålet: Var Hellig Olav en ekte helgen? Han skriver at «på utrolig kort tid må det ha vokst frem en folkestemning som var overbevist om Olavs hellighet». Og minner om at selv om mirakelhistoriene om Olav ble oppfattet på en annen måte for tusen år siden, bør vi ikke avskrive dem ut fra tanken om at folk den gang var mer naive enn de er i dag. Langslet konkluderte med at visst var Olav en ekte helgen, ut fra de kirkelige og teologiske premisser og tradisjoner som i dag er gyldige i verdens kristne hovedkirker.

Den danske prins Christian Frederik var Norges konge i noen måneder i 1814 – etter riksforsamlingen på Eidsvoll – og han ble mange år senere Danmarks konge. Langslet skrev den første norske biografien om ham, i to bind. Langslet går i rette med mytene om Christian som en svak, ettergivende, vaklende og overflatisk skikkelse. Langslet skildrer den vakre, belevne, intelligente, karismatiske og hardt arbeidende Christian. Prinsen skal ha vært særdeles kvinnekjær, og får sommeren 1814 en norsk «venninne», Marie Brandvold. I mars 1815 nedkommer hun med en gutt, som ble døpt Frederik Carl. Han skulle etter hvert komme til København, og ble der tatt godt imot av kongen, altså sin far. Langslet tegner med sitt bejaende restaurasjonsarbeid et fargesprakende bilde av opprøreren, prinsen og kongen Christian Frederik. Langslet sørget også for at det omsider ble reist et monument over Christian Frederik i Oslo.

KATOLSK KONVERTITT

Langslet hadde gjennom mange år strevd med gudstroen og spørsmålet om kirketilhørighet, og han forsto tidlig at statskirken ikke var hans kirke. Han kom frem til at livet hans enten måtte leves i den katolske kristendommen – eller i en mørk avgrunn av absurd meningsløshet. Han skrev om trosvissheten at «det viktigste i en slik prosess er gåtefullt også for den som selv opplever den». Han konverterte til katolisismen i 1963. St. Dominikus kirke og kloster i Neuberggaten på Majorstuen i Oslo var tidlig hans tros hjem, der det jordiske livet møtte det guddommelige mysteriet.

Han ble en nær og god samtalepartner for mange, og holdt et gjestfritt hus. Konservative og sosialister – og konservative sosialister – som Francis Sejersted og Rune Slagstad var en del av Langslets krets. Han ble rikt overdrysset med heder og æresbevisninger, og i 1996 ble han kommandør av St. Olav Orden.

Nils Heyerdahl skriver i sin fine bok Den andre historien (2023) om vennen: «For Lars Roar var meningen med livet fellesskap, samfunn med andre mennesker og med Gud.» Heyerdahl skriver varsomt og respektfullt om Langslets forsiktige omfavnelse av alt den jordiske eksistensen kunne romme: «Han lengtet hele livet etter den bekreftende kjærlighet som kan sprenge hylsteret om en lukket tilværelse.» Langt om lenge kom han dit. Så ble hans himmelbane likevel ikke så ensom.