Lars Saabye Christensens (født 1953) forfatterskap er stort og spenner vidt. Han debuterte i 1976, 23 år gammel, med diktsamlingen Historien om Gly. For den ble han belønnet med Tarjei Vesaas’ debutantpris. Året etter kom romanen Amatøren – en humoristisk bok med alvorlige undertoner, hvor hovedpersonen slentrer rundt på livets overflate og tar impulsive og nettopp amatørmessige valg, med de følger det medfører. Kultstatus fikk bestselgeren
Beatles, som kom åtte år etter debuten. Handlingen følger fire kamerater fra Frogner i Oslo over tid, fra syvende klasse til de tar eksamen artium. Med referanser til popbandet Beatles og internasjonalt ungdomsopprør skildres sårbar ungdom i utvikling mot en voksenverden med innsikt, sympati og kjærlighet. Nettopp denne innlevelsen og ømheten figurene skildres med, skal komme til å kjennetegne dette unike forfatterskapet.

KJERNEOMRÅDER

Saabye Christensens far var dansk, og forfatteren har både norsk og dansk statsborgerskap, men han beskrives ofte som Oslos dikter. Det er han, men kunstnerskapet har store allmennmenneskelige aspekter og når langt utover hovedstadens til enhver tid definerte grenser. Byens dynamikk har satt dype spor hos Saabye Christensen, og store deler av hans forfatterskap er en hyllest til en mange­fasettert by med et stort hjerte, men også med den brutalitet og den ufølsomhet som hører storbyen, for ikke å si menneskeheten, til.

Saabye Christensen skildrer et Etterkrigs-Oslo som de som har levd noen år, lett kjenner seg igjen i. Dette er Oslo-historie, men først og fremst er det en skildring av norsk middelklasses normer og krav til seg selv, og særlig til andre – hele tiden med en velstandsutvikling i sterk optimistisk vekst som bakteppe. «Nettopp slik var det», kan vi ta oss i å erindre. Her er korrekte historiske begivenheter som ytre rammer for fortellingene, eller som forfatteren noe resignert fastslår i tredje bind av Byens spor, «relativt korrekte».

Saabye Christensen skaper karakterer som det er lett å like, lett å bli glad i. Han skaper videre en dypere forståelse for deres handlinger på godt og vondt. Her er helt vanlige personer, som alle har unike liv, her er drømmer som blir levd ut, men også resignasjon og mål som aldri ville kunne bli virkeliggjort.

Forfatteren får frem holdningene, væremåten og de uskrevne reglene som alle, men kanskje særlig kvinnene, måtte forholde seg til i en nær fortid. Anstendighetskravet var et alltid tilstedeværende, dominerende dogme. Janteloven og Bygdedyret hadde like gode livsvilkår i Kirkeveien og Jacob Aalls gate i hovedstaden som i Skjåk eller på Tjøme. Tydeligvis finner vi disse også utenfor landets grenser. Lars Saabye Christen­sens bøker er oversatt til 36 språk.

Fra trappa på Majorstuhuset i Oslo Vest til inngangsdøra til Cochs Pensjonat, i krysset Hegdehaugsveien/Parkveien, er det med normale ben 1648 skritt. Distansen er litt over en kilometer, og med normal gange tar det mellom femten og et halvt og sytten minutter å gå, dersom folkemyldret ikke er for stort, og dersom en ikke stopper opp foran butikkvinduenes mang­slungne fristelser og lar seg distrahere.

I begynnelsen av boka Halvbroren kretser verdenen til karakterene Den Gamle, Boletta, Vera, Fred og Barnum rundt leiligheten i Kirkeveien, og defineres av bygårdens og omgivelsenes skrevne og meget uskrevne regler. Dette mens ektemannen, svigersønnen, faren og stefaren, drømmeren og sjarlatanen Arnold Nilsen, sitter store deler av året, når han angivelig er salgsreisende, på Cochs Pensjonat og drikker, spiller kort, skryter og juger.

1648 skritt skiller to verdener, eller to habitater, som David Attenborough ville sagt det. Et habitat er i økologien det foretrukne oppholdssted for en plante eller et dyr, fordi stedet gir best mulig livsbetingelser for nettopp denne arten. Skal en overleve trygt, er det derfor ingen grunn til å bevege seg utenfor sitt kjerneområde. I Saabye Christensens forfatterskap finner vi klart avgrensede habitater, særlig i området Frogner, Majorstua og Fagerborg i hovedstaden. Her utspiller det seg samhold, vennskap, kjærlighet og anstendighet, skuffelser og svik. Dette kan i seg selv gi en interessant og underholdende dramaturgi. Beskrivelsen er imidlertid bare delvis riktig. Saabye Christensen har en forkjærlighet for utbryteren, individualisten med egen, relativt fri vilje, som går sine egne, ofte tornefylte, veier. Slik som Fred i Halvbroren og slaktersønnen Jostein i Byens spor.

Forfatterskapet skildrer personer som av utferdstrang, redsel, skuffelse eller ren nysgjerrighet bryter opp nettopp fra eget habitat, samtidig som de erfarer at opprinnelsesstedet og båndene fra oppveksten fortsetter å følge dem på innsiden.

EN HALV PJOLTER OVER HAVET

For det episke dramaet og publikumssuksessen Halvbroren fikk Lars Saabye Christensen Nordisk Råds litteraturpris i 2002, i 2024 ble han tildelt Brageprisens Hederspris for sin ruvende og rikholdige bibliografi. I hans allsidige produksjon inngår dikt, romaner, noveller, sakprosa, barne- og ungdomsbøker, filmmanus og sangtekster. Flere av hans bøker er filmet. Han har i en årrekke reist rundt med sceneopptredener med flere band.

Få behersker sitt språk som Saabye Christensen. Han har et billedspråk med korte karakteristikker som sammenfatter det meste, som i grunnen sier alt. Et eksempel er når Jesper i romanserien Byens spor spiller komponisten Erik Satie «så sakte at han har blitt åtte år eldre før siste takt». Hvordan beskriver en stedet høyt over byen i Nedre Holmenkollåsen i 1957 hvor Jesper er på klassefest? Hvordan skildres dette miljøet uten å legge ut, side opp og side ned, om nikkersadel, lettjente og tungttjente penger? Hvordan karakterisere et miljø med sjåfører, parkhager med så mange frukttrær at det ikke merkes om en går på epleslang, patetisk nøkterne matpakker med geitost til tross for rikdom, skisøndager av lyst og skisøndager av plikt? Hvordan skildre en livsstil og en virkelighetsoppfatning så fjernt fra mennesker fra «Østen», som deler av Oslo Vest kalte områdene øst for Akerselva, fordi de var like fjerne for dem som nettopp Østen? Saabye Christensen fastslår at «Gulleråsen ligger 181 meter og en halv pjolter over havet», og at det alltid er «en stue til på Gulleråsen og der står det et piano med kandelabre. Som oftest er det lite brukt, men det er et fint lokk å sette slekta på, en jammerkiste som for syns skyld blir stemt hvert høstjevndøgn». Akkurat slik kan det skildres, og det er det meste sagt.

Men ved siden av sviende ironi og syrlige skråblikk behersker forfatteren det dype alvoret og de skjøre stemningene, helt uten at det blir klisjéaktig eller plumpt. Om den samme klasse­festen skriver han: «De er ikke voksne, de er barn i sine foreldres klær.» Og karakteren Elisabeth «sitter ved veggen og tviholder på skjønnheten sin», skriver han om jenta som etter noen boksider skal gå hjem for å ta sitt liv.

Lars Saabye Christensen skildrer drømmen om samhold og tilhørighet, og han skildrer den lille kjærligheten, til tider resignert, men likevel med en gnist. Han skriver om nære vennskap, ikke bare mellom de fire gutta i Beatles, men det går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet. Han beskriver forventningen om et fortsatt nært vennskap, om ensomhet og lengselen etter det som nostalgisk var, og som en plutselig skjønner ikke lenger er. I diktet «Gutta» fra 1986, spør han selv, «fordi det er ingen andre å spørre»:

Når var det det slutta / når var det

egentlig det slutta / hvor er det blitt av

alle gutta.

Her er en sårhet som setter spor, ikke Byens spor denne gang, men spor i vår egen tilværelse, i form av et ønske om å holde fast ved noe som er ugjenkallelig slutt – eller kanskje nettopp ikke; fordi i litteraturen, som for så vidt også i livet, er ingenting umulig.