EMOSJONELLE KARTSKISSER

Norge har så visst fostret pianister med utferdstrang, betydelige evner og ambisjoner utover det smålåtne, som den trønderske Chopin-eleven Thomas Dyke Acland Tellefsen (1823–1874). Men de aller fleste har måttet nøye seg med en solistkarriere innaskjærs. Ingen har som Leif Ove Andsnes så suverent utmeislet sin rettmessige plass blant verdens mest betydningsfulle pianister. Han er overøst av priser, utmerkelser og svimlende superlativer. Han har spilt med en lang rekke av verdens beste orkestre og dirigenter. Han har erobret sagnomsuste konsertsaler. Klangkatedralene. New York Times beskrev Andsnes som «a pianist of magisterial elegance, power and insight» og utnevnte ham til «the most accomplished pianist of the new generation». Avisen kunne gjerne tilføyd at han er en gudbenådet kunstner som har blitt kjent med ensomhetens nødvendige smerte, besitter en olympiers dedikasjon og arbeidsvilje henimot prøyssisk og forrykt selvdisiplin.

Men først og fremst er han en musiker som på ekstraordinært vis har klart å få forbindelseslinjen mellom et analyserende intellekt og det magiske i dyptloddende, emosjonelt briljante fremførelser til å gløde. I all viraken har han beholdt en sølvtråd av grundtvigiansk, nordisk coolness som han har flettet sammen med et virksomt og eksplosivt temperament. I sitt klaverspill er det som om han søker å bli ett med instrumentkroppen.

Lenge før han debuterte i Oslo i 1987 – for sikkerhets skyld med en predebut-turné til Troldsalen i Bergen, Bjergsted i Stavanger og kinoen på heimalandet Karmøy – var det klart at han ikke bare var et usedvanlig klavertalent (han begynte på musikkonservatoriet i Bergen rett etter ungdomsskolen), men også hadde alle de andre personlige egenskaper som er forutsetninger for at en ung pianist skal lykkes i det globale pianomesterracet. Publikum og kritikere var målløse av begeistring over 17-åringens spill. Nesten utviskede spor av en litt sky guttevalp fra Karmøy kan kanskje fremdeles avleses i den voksne mesteren. Som vokste opp med Abba, Kate Bush, fotballkamper på liv og død, med blankt eufonium i skolekorpset, med svermerier like lidenskapelige som håpløse.

Året etter brakdebuten var han klar for Edvard Griegs klaverkonsert – som han strengt tatt ikke kjente før forespørselen kom. Dette urnasjonale musikksmykket skulle fremføres under Festspillene i Bergen, med Andsnes som den yngste a-mollsolisten noensinne. Siden har han spilt den med en rekke orkestre og dirigenter – på mange kontinenter. Han har slitt ut to notehefter.

«Jeg har lagt Griegs a-mollkonsert i dvale – på ubestemt tid. Jeg har et sterkt forhold til Grieg, men han har også sin begrensning. Han var jo bare 25 år da han komponerte denne konserten; det var som en berusende ungdomsforelskelse. Her er fine, smågeniale detaljer og litt overfladiske bravurpassasjer. Jeg spilte den mange ganger etter debuten. Så bestemte jeg meg for å legge den bort for å gi plass til annen musikk. Og for å slippe å bli han som spiller Griegs a-moll. Men jeg skal ta den frem igjen fra tid til annen,» sier Andsnes.

REISEN MED BEETHOVEN

Samtalen med Andsnes foregår i Bergen. Han har nettopp kommet hjem etter en krevende turné og plateinnspilling i Praha før festspillkonserten i Grieghallen. Andsnes har gått løs på et særdeles ambisiøst prosjekt: I løpet av fire år – eller mer – skal han «for sin egen del» gjøre dype dykk i Ludwig van Beethovens fem klaverkonserter, korfantasien i c-moll (for piano, kor og orkester) og mange av de 32 pianosonatene.

«Jeg bryter noen grenser her. Jeg skal både spille – på flygel uten lokk – og lede orkesteret med ansiktet vendt mot musikerne. Alle klaverkonsertene og korfantasien skal spilles inn på plate. Kjernen i prosjektet er samarbeidet med Mahler Chamber Orchestra. Hele syklusen skal vi til slutt fremføre i ti nøye utvalgte konsertsaler i Europa og USA. Beethoven utvikler den romantiske klaverkonserten, solistrollen blir stadig mer heroisk samtidig som konsertene blir mer og mer symfoniske. Det er plutselige kast i musikken. Og klangforandringer. Den første og tredje klaverkonserten spilte vi inn i Dvořák-salen i Rudolfinum. Den er en drøm og har en storslått, fantastisk lyd, men salen er ikke for stor. Beethoven tømmer en for krefter, mer enn Mozart. Han tar tak i kraven din og sier: Lytt! Beethoven insisterer med sin musikk. Han krever sin mann,» sier Andsnes.

Han sier at Beethovens betydning er overveldende. Og siterer Claude Debussy, som sa at «det hadde vært bedre at den mektige, døve ikke hadde eksistert».

«Da jeg var liten, spilte jeg de første taktene av Måneskinnsonaten. Beethoven gir en klar stemning og åpner et stort landskap. Han var en del av barndommen min, men han var ikke den store kjærligheten. Beethoven legger gjerne mye høyt opp i registeret på klaveret, og mye langt ned. Det er en høy himmel i musikken hans. I midten er det lite som skjer. Hva er dette rommet han skaper? For meg var han lenge en u-pianistisk komponist. Jeg oppfattet ikke det umiddelbart sensuelle under fingrene. Jeg har brukt en del år på å forstå Beethovens provoserende villskap.»

For Andsnes er det noe vakkert over Beethovens naive tro på at han har noe å meddele lytteren. «I Beethovens verden er musikken sannhet. Ingenting er vagt, ingenting er falskt. Dette er selvsagt en rørende tanke i vår tid, når ironien er overalt – men det er et aspekt det er vanskelig å forstå. Pastoralesymfonien – hva er det? Er det religiøst? Det er noe opphøyd og dypt oppriktig over Beethovens tro på den idealistiske kunstnerens egenverdi – og dette er godt for vår tid. Han skrev radikal musikk. Eroica kunne vært komponert i går. I klaverkonsertene møter vi en symbiose av hans pianistiske glede og virtuositet, og utviklingen av hans symfoniske stil.»

I sin innsiktsfulle bok om pianisten skriver Astrid Kvalbein at «Beethoven låg òg betre til rette for Andsnes [enn Mozart] då han var ein seriøs ung mann med hang til å gruble over eksistensielle problem. Det gav meining å streve med dei store tema til den tyske komponisten, i lys av høge åndelege ideal. Noko ved Beethoven stemte liksom med den varianten av bedehusvestlandets gudsfrykt og nøysemd som Leif Ove hadde i blodet, og med arbeidsmoralen som hørte med».

BACH-VARIASJONEN

Han har nylig avsluttet en lang periode med Sergej Rachmaninovs fire klaverkonserter. Alle fire er forskjellige i sin senromantikk. Den siste har tydelige spor av Rachmaninovs opphold i USA; her er innflytelsen fra jazz hørbar.

Andsnes har skygget unna komponister som Aleksandr Skrjabin, Olivier Messiaen og Maurice Ravel. Han er fascinert av dem, kan til og med beundre musikken, men sier at «de ikke føles som mitt univers». Han elsker Ravel, men kjenner en enda større dragning mot Debussy.

«Jeg har ikke unngått Bach, jeg har stor respekt for Bachs musikk – og kan til og med si at jeg elsker den. Men Bach er ikke mitt daglige brød,» sier Leif Ove Andsnes.

På bloggen Deceptive Cadence (Forræderiske kadenser) til amerikanske National Public Radio har Andsnes skrevet om Glenn Goulds innspillinger av Bachs Goldbergvariasjonene fra henholdsvis 1955 og 1981. «Glenn Gould var en så unik personlighet, et slikt fenomen, at ethvert forsøk på å kopiere stilen han spilte Bach i, vil falle flatt til jorden. [ … ] Det mirakuløse ved Gould er hans anslag og den vektløse kvaliteten i hans polyfone spillemåte, hvor de vertikale og horisontale elementene i musikken er i perfekt balanse.»

Han sier oppklarende: «Jeg tror ikke at jeg kommer til å spille Goldbergvariasjonene. For at de skal bli del av en selv, må man spille dem hele tiden. Bachs polyfoniske univers er så annerledes enn all annen musikk. Kanskje utvikler man en spesiell side av hjernebarken ved å spille ham mye? Bachs musikk sitter ufattelig dypt i oss.»

LIVET OG MUSIKKEN

Andsnes fikk tidlig kontakt med tsjekkiske Jiří Hlinka i Bergen. Møtet kan ha vært avgjørende: Hlinka skjønte umiddelbart hvilken ekstraordinær begav-else den unge gutten fra Karmøy var. Hlinka introduserte Andsnes for det mørke, gåtefullt kantete og ofte rått tilhugde universet til Leoš Janáček. «Jeg fikk straks lyst til å spille alt av ham. Og en av de første plateinnspillingene jeg gjorde – jeg var 20 og hadde skrevet platekontrakt med Virgin Classics – var med Janáčeks musikk.»

For Andsnes har pianister som Dinu Lipatti, Arturo Benedetti Michelangeli, Sviatoslav Richter og Géza Anda hatt en særlig betydning.

Kammermusikkfestivalen i Risør har også vært av stor betydning for Andsnes. Han beskriver Risør som «et ufattelig viktig sted i mitt liv». Festivalen ga ham ledererfaring, både administrativt og musikalsk. «Jeg følte meg grønn når jeg skulle gi en opptakt til kammerorkesteret,» sier han. Ian Bostridge, Artemis-kvartetten, Matthias Goerne og Christian Tetzlaff er musikere han har spilt gjentatte ganger sammen med.

Andsnes har ved klaveret møtt mange av verdens ledende orkesterdirigenter – og fått brynt sin forståelse av solistens rolle. «Jeg spilte med noen viktige dirigenter til å begynne med. Neeme Järvi tok meg med rundt i verden. Paavo Berglund hadde jeg enorm respekt for. Hans Sibelius-tolkninger står som noen av de sterkeste som er gjort,» sier han.

Mariss Jansons, Antonio Pappano og sir Simon Rattle pryder også Andsnes’ liste over dirigenter han har spilt med. De senere årene har dirigenter som Gustavo Dudamel, Andris Nelsons og Vladimir Jurowskij gitt inspirerende samarbeid. I de siste årene har Andsnes hatt belgiske Jacques de Tiège som mentor. I møter med de Tiège arbeider Andsnes pianistisk helt nede på et uhørt detaljnivå, med fingersetting, med å bringe klarhet inn i spillet og luke vekk små uvaner. En annen viktig støttespiller siden 1999 er plateprodusenten John Fraser. Andsnes har spilt inn plater for blant annet BIS, Virgin, EMI Classics og Deutsche Grammophon. Nå spiller han eksklusivt inn for Sony Classical. Han er nominert til en drøss med Grammy-priser. Andsnes tråkker først og fremst opp sin egen vei i et felt belagt med århundrelange fremførelsestradisjoner. Han spiller aldri konserter i kjole og hvitt.

Å bli far har også gitt sterke impulser til musikken. «Jeg ler og gråter lettere enn tidligere, og det åpner kanskje nye rom i musikken. Det slår meg at jeg har lettere for å hengi meg til et øyeblikk i musikken etter at datteren vår ble født,» sier han.

Han forsikrer at man forblir student i dette faget hele livet.