Med en betydelig arbeidskapasitet, en klar bevissthet og dyptloddende kunnskap om kunstens fasetterte utvikling gjennom århundrer har maleren og tegneren Leonard Rickhard (1945–2024) i flere tiår skapt særegne kunstverk av internasjonal klasse. Han har stilt ut i norske museer i tillegg til i Sverige, Danmark og New York. Han er innkjøpt av ledende museer i hele Skandinavia og nyter stor respekt blant kunstnere, kunsthistorikere og kritikere.

FOTFESTE I HISTORIEN

Fra debuten i Kunstnerforbundet i 1974 og helt frem til han gikk bort i starten av 2024, har det vært en stringent linje i Rickhards kunst. I så måte kan man snakke om et konsekvent kunstnerskap. For Rickhard var det kunstverket i seg selv som var det altoppslukende, ikke det konseptuelle rundt. Han var perfeksjonist og opptatt av verkets plassering i utstillingsrommet, av lysforhold og av de forskjellige utstillingers rytme – men det var alltid maleriets eller tegningens komposisjon og indre logikk som var det essensielle for ham. Leonard Rickhard var forankret i en historisk tradisjon som gir assosiasjoner til tidligere generasjoners virkelig store malernavn.

Leonard Rickhards kunst ligner på Leonard Rickhards kunst, ikke på andres. Det betyr ikke at han ikke var en del av en malerisk tradisjon. Kunsthistorikere og kritikere har trukket paralleller fra Rickhard til alt fra voldsomheten hos tyskeren Anselm Kiefer, den tekniske fascinasjon hos franskmannen Ferdinand Léger, til den trykkende stillheten hos amerikaneren Edvard Hopper. Selv fremhevet han tidlig renessansekunst og franske og britiske malere fra 1700- og 1800-tallet som inspirasjonskilder, uten at de kan betegnes som direkte forbilder. Helt fra han studerte ved Statens kunstakademi, reiste Rickhard Europa rundt og mønstret metropolenes kunstmuseer. Selvstudium av de gamle mesterne fikk etter hvert større betydning for ham enn store manifestasjoner av samtidskunst. Han opparbeidet seg inngående kjennskap til europeisk kunsthistorie. Og samtidig står hans kunstnerskap fjellstøtt på egne ben.

Selv om verkene hans har klare abstraherte og kanskje surrealistiske innslag, er Leonard Rickhard forankret i et forenklet figurativt formspråk. Formale utfordringer og de malertekniske problemene man møter ved å skape illusjon av rom på en flate – som jo et lerret, en plate eller et ark virkelig er – opptok Richard sterkt, det ble nærmest en besettelse. Forholdet mellom flate og dybde og illusjon av tredimensjonalitet er helt essensielt i hans billedverden. Og i en tid da de fleste kunstnere fjernet rammene fra sine bilder, eksperimenterte Rickhard med store, dype rammer som nettopp underbygget tredimensjonaliteten i kunstverkene. Med sin kunnskap om rammebruk i renessansen og barokken lot han selve rammen bli et viktig element i uttrykket, ikke som et fiffig påfunn, men som et bevisst element for å oppnå en dybdefølelse i maleriet eller tegningen.

Gjennom hele sin karriere var Leonard Rickhard en sober kolorist. Bildene har gjerne en grunntone – noen lyse, andre mer dystre, men de er alltid helhetlig gjennomført. Særlig var han opptatt av det varme kveldslyset en lav sol gir.

Komposisjonene har en gjennomtenkt valør og fargebruk. Ofte kunne han avstemme en flate, en vegg eller et billedelement et utall ganger før han ble fornøyd. Rickhard arbeidet gjerne med flere komposisjoner samtidig, og han fant stor tilfredsstillelse og ro i det å dvele ved egne arbeider. Ofte kunne han sette bort et arbeid noen timer, noen dager, uker eller til og med år, for så å ta det frem igjen. Avstanden i tid, kort eller lang, opplevdes klargjørende, ikke minst koloristisk. Denne hvileperioden kunne ofte resultere i ytterst små forandringer. Han avstemte en flate på nytt, la kanskje til et element, fjernet et annet. Men han mente at det var akkurat dette som skulle til for at bildet skulle «gå opp». Disse detaljene kan også tenkes å være en korreks eller et supplement til egen erindring. Plutselig kom han på noe – eller kanskje langt fra plutselig; underbevisstheten kan ha arbeidet med en liten detalj, og på den måten fullført både erindringen og kunstverket.

MINNER, I MONTER OG PÅ MODELLBORD

Et interessant og originalt innhold rettferdiggjorde på ingen måte et dårlig håndverk.Komposisjonens innhold ble for kunstneren selv underlagt håndverket. Likevel blir det vanskelig å snakke om Rickhards arbeider uten å interpretere innholdet i dem. Kunsten til Leonard Rickhard er forankret i hans egne barndomsminner. Han ble født i fredsåret 1945. Tyskerbrakkene og det ødelagte militærmateriellet som går igjen i hans arbeider, var en del av omgivelsene fra oppveksten. Bevisstgjøringen om krigen som inspirasjonskilde for kunsten kom imidlertid først i voksen alder. I en intervjubok fra 1996 uttaler Richard:

"Det tok lang tid før jeg begynte å bli klar over at krigen hadde noen betydning for meg. Det kommer frem av mine skissebøker at jeg kretset rundt tematikken i flere år før jeg torde ta den opp i mine malerier. Jeg tror det var i 1979 at den første militærbrakken kom. Men i denne sammenheng er det viktig for meg å presisere at dette temaet ikke er noen programforpliktelse for meg. Jeg har ikke villet male et politisk manifest. […] Selvfølgelig har jeg en kolossal avsmak for krig, men det er det mange som har. Utgangspunktet for deler av motivene i mine arbeider er barneopplevelser og det som ble fortalt meg som barn av de voksne. Det er små, spinkle opplevelser fra min egen barndom som har nedfelt seg i meg, stimulert fantasien og skapt denne virkeligheten."

Rickhard har to sentrale klassiske motivgrupper i sin kunst: landskap og interiør. Gjennom begge hovedmotivene viser han ofte en leken teknisk fascinasjon. I så måte henger motivgruppene sammen og utfyller hverandre.

I landskapsmaleriene har han skapt sitt eget maleriske univers, hvor jernskrap, lysmaster, absurde og ubrukelige tekniske installasjoner, mer eller mindre ødelagte maskiner og kjøretøy, tyskerbrakker og stiliserte sveitserhus er sentrale elementer plassert i relativt nøytrale landskap. Mennesker er tidvis til stede, nesten alltid i mindre målestokk. Sammenhengen mellom elementene virker ved første øyekast kanskje logiske, men det er de på ingen måte.

I flere av interiørbildene flytter Rickhard landskapet opp på et modellbord og problematiserer forholdet mellom en reell og en laget virkelighet. I hans oppvekst bygget barn og ungdom modeller av fly og skip. Byggesettene kostet relativt mye i 1950- og -60-årene, så det var ingen selvfølge å rekvirere nye hele tiden. De ble da også behandlet skånsomt og tatt godt vare på. Det ble bygget på kjøkkenbord og på gutterom. Små isolerte verdener ble skapt og satt til side, for så å bli forandret ved neste gangs lek. Dette var verdener som på mange måter gjenspeilet virkeligheten. Flyene kunne ha hakekors eller symboler på de allierte maktene.

Fugleskap – altså skap, ikke bur, det må presiseres – med utstoppede fugler, utgjør et annet motiv innenfor Rickhards interiørverden. Montre med utstoppede fugler var en del av interiøret på større gymnas i årene etter krigen. Ved å male disse montrene formidler Rickhard en nostalgi gjennom sine komposisjoner – fugler med vinger, flyktige minner fra en oppvekst, blir frosset fast til evig tid.

I den gamle skoleundervisningen, før medie­revolusjonen, men ikke lenger tilbake enn at de som har levd en stund, husker det, var også plansjer en viktig del av undervisningen. Blant annet i kristendom, geografi og naturfag ble de brukt flittig som supplement til tavle, kritt og skole­bøker. I Leonard Rickhards kunst inngår disse plansjeverkene som sentrale elementer. I en rekke av sine arbeider maler han inn på bildets side eller i underkant et plansjeverk som hovedmotivet i større eller mindre grad forholder seg til.

I LADET LANDSKAP

Blant interiørbildene er serien med nattmalere også en sentral gruppe. I nattmalerarbeidene sitter en mann med ryggen til ved sitt staffeli og arbeider med et bilde foran et vindu. Mørket utenfor er ofte bare opplyst av et dramatisk lyn. Bildene gir inntrykk av dybde og av et voldsomt rom. De har også et romantisk aspekt i den forstand at de skildrer den ensomme kunstneren, alene med sitt kunstverk, som ikke stoppes av mørket eller natten i sitt livslange arbeid mot et stadig mer fullendt resultat.

Leonard Rickhards kunst har en ladet ekspressiv karakter. Det hviler en fornemmelse over dem om at alt ikke er slik det ser ut som på overflaten. Noe skjer, eller har skjedd, i bjørkeskogen eller innenfor veggene, noe betrakteren ikke vet hva er. Det får vi heller ikke vite, men det er noe urovekkende. Bildene stiller flere spørsmål enn de gir svar. Er bygningene fabrikker eller fengsler? Er de forlatte brakkene virkelig forlatte? Og hvis de er det, hva har tidligere foregått der av grusomheter? Har de slitte brakkene stått i en konsentrasjonsleir? Sitter det redselsskrik og død i veggene? Er det fortsatt noen innesperret?

Leonard Rickhard var en arbeidsom kunstner som satte egen skapervirksomhet foran det meste i tilværelsen. Gjennom sitt kunstneriske virke skaptehan sin egen verden, en billedverden han på mange måter levde seg inn i. Utenfra kunne det oppfattes som et ensomt liv, men Rickhard hadde et nært forhold til sin familie og hadde gode kunstnervenner. Det er likevel en kjensgjerning at han tilbrakte store deler av sitt liv på atelieret og trivdes med det. Han var nær venn med blyantene, fargetubene og penslene og så ikke på egen kunstnervirksomhet med ensomhetens briller.

I 1980-årene komponerte Leonard Rickhard et motiv han kalte Mellom konstruksjon og sammenbrudd. Denne tittelen kan stå som overbygning over hele hans kunstnerskap. Både rent formalt og innholdsmessig forener Leonard Rickhard mesterlig i sin kunst motsetningsforholdet mellom å bygge opp og å bryte ned.